oss 100 kroner!
«Da Erna Solberg i mars uttalte at vi nå fikk de kraftigste inngrepene i Norge siden andre verdenskrig, så hun neppe for seg at norske kommunepolitikere skulle gå henne en høy gang et halvår senere. Byrådet i Bergen har blant annet innført svært inngripende forbud, som trolig ikke har tilstrekkelig hjemmel i smittevernloven, og som innebærer en krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter.» Dette skriver Hans Fredrik Marthinussen, professor i jus ved Det Juridiske fakultet i Bergen i en kronikk i fagtidsskriftet Juridika. Marthinussen fortsetter:
«Tiltakene fremstår som nærmest sjokkerende dårlig forberedt, uten verken skriftlig saksbehandling eller særlig til begrunnelse. Samtidig ser vi tendenser til autoritære virkemidler i møte med kritikk og forsøk på ikke bare å bruke politiet, men også befolkningen til å sørge for at smittevernreglene overholdes.
Mens de nasjonale tiltakene i vår hadde stor oppslutning i befolkningen og var virkningsfulle, fremstår den kommunale håndteringen i høst som langt svakere og svekker den legitimiteten som smitteverntiltakene er avhengige av. Overtredelser av Bergen kommunes forskrift er trolig straffrie, og treningssentre har et mulig grunnlag for å kreve erstatning av kommunen for tap de er blitt påført. Den kommunale forbudsiveren og mangel på forsvarlig saksbehandling viser et klart behov for forbedringer av smittevernlovverket.»
Professor Marthinussen argumenterer for at norske myndigheter juridisk sett har et stort handlingsrom.
Forutsetningen er imidlertid at myndighetene kan vise til at de har en forsvarlig beslutningsprosess, og at de har gjort skikkelige avveiinger i tråd med EMDs (Den europeiske menneskerettsdomstolen, vår merknad, red.) praksis på området. Dermed kobles de kravene som norsk forvaltningsrett stiller til forsvarlig saksbehandling og begrunnelse for inngripende vedtak, tett sammen med de menneskerettslige kravene.
Marthinussen forklarer Smittevernlovens krav til vedtakene:
Den sentrale begrensningen i kompetansen etter smittevernloven ligger i de overordnede kravene som stilles til alle vedtak etter loven i § 1-5. Bestemmelsen fastslår at «smitteverntiltak etter loven skal være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering.» Dette er i utgangspunktet ganske strenge krav til smitteverntiltak. Det må foreligge en «klar medisinskfaglig begrunnelse» for tiltaket, og tiltaket må objektivt sett være «nødvendig» for å hindre smitte. I tillegg stilles et forholdsmessighetskrav ved at tiltaket må «fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering».
Den prosessen som har vært best belyst i pressen, er utvilsomt prosessen i Bergen:
Det vi vet er at smittevernlegen i kommunen frarådet blant annet begrensningen til fem personer i private hjem, da det ikke ble ansett som et tilstrekkelig effektivt og treffsikkert tiltak. Vi vet også at Folkehelseinstituttet frarådet en slik regel i Oslo av samme grunn. Byrådslederen i Bergen har forsøkt å fremstille det slik at Folkehelseinstituttet støttet innføringen i Bergen, men da han ble presset på dette på Politisk kvarter den 16. november, fremgikk det tydelig at han ikke hadde fått støtte til dette konkrete tiltaket. Bergens Tidende har også avslørt at tiltaket ikke var på listen som kommunen sendte til Folkehelseinstituttet. Byrådslederen hevdet på Politisk kvarter at han hadde et skriftlig dokument som var oversendt politiet i Bergen, der kommunens medisinske fagsjef hadde redegjort for de vurderinger som var foretatt. Politiet i Bergen hadde nemlig stilt spørsmål om hvorvidt de nye tiltakene holdt seg innenfor menneskerettighetene.
Og Marthinussen konkluderer når det gjelder Bergen:
Samlet sett er det min oppfatning at Bergen kommunes vedtak ikke oppfyller de kravene smittevernloven § 1-5 stiller, fordi vedtaket ikke baserer seg på en tilstrekkelig grundig medisinskfaglig vurdering, og fordi proporsjonalitetsvurderingen ikke oppfyller de minstekrav som må stilles til denne vurderingen. Det innebærer at overtredelse av Bergen kommunes forskrift ikke bare er straffri, men også at for eksempel treningssentre har et mulig grunnlag for å kreve erstatning av kommunen for de tap de er blitt påført.
Frykt og totalitære tendenser
Professor Marthinussen advarer også mot totalitære tendenser fra myndighetene overfor pressa og hvordan frykt også kan utløse slike tendenser blant folk flest:
Det begynte med helseministerens krav til NRKs journalist Fredrik Solvang under Debatten om ikke å stille kritiske spørsmål om munnbind, spørsmål som han fryktet kunne undergrave oppslutningen om munnbindpåbud på kollektivtransporten i Oslo. Det ble fulgt opp av medisinsk fagsjef i Bergen kommune som, uten direkte å nevne navn, la deler av skylden på smittevernbrudd på undertegnede og politisk redaktør i BT, Eirin Eikefjord, for våre kritiske kommentarer i BT. Disse angrepene på kritiske stemmer har kommet samtidig som vi har en situasjon der vanlige mennesker, «naboer», er «flinke» til å melde fra til politiet om folk som kan tenkes å bryte smittevernreglene. Man kunne sitte fem personer rundt et bord i Bergen og plutselig få politiet på døren fordi noen hadde meldt inn en bekymring om brudd på smittevernreglene. I tillegg kommer den veldig synlige effekten av munnbindpåbud og munnbindanbefalinger. Selv i et land som Norge kan man altså oppleve relativt dramatiske totalitære vendinger på kort tid når det er frykt i befolkningen, en felles «ytre» fiende, og politikere som oppildner massene til felles innsats. Det gir en situasjon der det å være kritiker kan være ganske ubehagelig.
Kommentar:
Det er Advokatforeningen og jusprofessorer som Hans Petter Graver og Hans Fredrik Marthinussen som går i spissen for å forsvare de grunnlovfestede rettighetene og menneskerettighetene i denne krisesituasjonen, og ære være dem for det. Også jusprofessor Anna Nylund har slått fast at «Hytteforbud, karantenehotell og regelen som begrenser antallet personer man kan invitere hjem, er helt klart inngrep i menneskerettigheter som vi alle har ifølge grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner».
Men hvorfor er det praktisk talt ingen i mediene og ingen ledende politikere som tar på seg den oppgaven?
Vi kan bekrefte at det i denne situasjonen kan være ganske ubehagelig å være kritiker, men for vår del er hensynet til å forsvare våre grunnleggende fri- og rettigheter langt viktigere enn hva som måtte være behagelig for oss. I en politisk situasjon med klart totalitære trekk er det livsnødvendig at noen tar kritikerens rolle.
