oss 100 kroner!
Et midlertidig avkall på forbruk av de store mediene har motstridende følger: på den ene siden lettelse, på den annen side uro: Uten den daglige dosen av frykt som doseres ut av media, virker den «nye normalen» enda frykteligere.
Av Tobias Riegel (Tyskland).
Propaganda virker. Den påvirker også mennesker som er kritiske til media, i det minste underbevisst: den stadige gjentagelsen av informasjon som er tatt ut av sammenheng skaper en opinionsskapende effekt. Denne sterke effekten påvirker også borgere som er klar over denne innflytelsen og som muligens vil bestride at de påvirkes. Mediekampanjenes virkning er helt avhengig av strukturene som gjør en allmenn spredning av det ønskede budskapet mulig. Og de avhenger også av undertrykkelse og ærekrenkelse av seriøse stemmer som stiller spørsmål ved dette budskapet, og et fokus på tvilsomme representanter for «motstanderens side».
Mediekampanjer har blitt trappet opp siden korona
Siden begynnelsen av korona-hendelsen har innbyggerne blitt utsatt for en jevn strøm av denne medie-påvirkningen. Men medieforbrukere var allerede vant til mangel på journalistisk seriøsitet før «pandemien» ble erklært: for eksempel fra kampanjene (blant mange andre) rundt Syria, Ukraina, USA, streiker, minstelønn, krig og opprustning, eller den «liberale» økonomiske orden.
Men ensartetheten i innholdet, fiendtligheten mot de som tenker annerledes og mange redaktørers villighet til å underbygge en forkastelig vedvarende og kontinuerlig skaping av panikkstemning, har økt massivt siden mars. Bruken av absolutte tall som nevnes uten enhver sammenheng, med villedende ord som “nye infeksjoner” og “døde med korona”. Den tydelige viljen til å overdrive og skremme. Den giftige håndteringen av borgeres velbegrunnede bekymringer rundt overvåking og ombygging av samfunnet. Aggressiv omgang med skeptikere. De moralske poseringene som ikke tåler virkelighetens lys. Uvitenheten rundt proporsjonalitet. Den uholdbare fremstillingen av en situasjon der «det ikke finnes alternativer».
Media og «Den nye normalen»
Positive unntak og individuelle seriøse bidrag bekrefter bare denne konklusjonen om oppførselen til våre store medier siden koronaen. En ytterligere innsnevring av det «tillatte» debattrommet kan observeres: Den som beveger seg utenfor dette rommet, må regne med å bli ærekrenket som en konspirasjonsteoretiker eller nazist. Men innenfor dette snevere rommet nøres følelsene så mye som mulig: Emosjonelle debatter – som det høyst kontroversielle kravet om munnbind – blokkerer synsfeltet, slik at man ikke får med seg de gigantiske pengestrømmene som for øyeblikket er i bevegelse eller de langsiktige tendensene til gjennomgripende overvåking av innbyggerne.
Det er enda vanskeligere enn vanlig å unnslippe denne stort sett ensartede strømmen av forsøk på opinionsdannelse i de store mediene nå i disse «koronatider»: Ved å «oversvømme» alle kanaler med den «ene sanne koronalæren», blir skeptikere «fornektere» av den ene salige (og radikale) frelseslære. Den forvitringen av journalistiske standarder i de store mediene – offentlige og private – er en helt nødvendig betingelse for etableringen av en «ny normal». Enkelte redaktører er enda mer tvilsomme enn mange politikere, noen ganger har man inntrykk av at de har en politisk agenda.
En uke uten massemedier – et eksperiment på meg selv
For ikke å bli rykket opp med rota og ført bort av denne strømmen («mainstream») av store medier, må man aktivt prøve å distansere seg fra tid til annen. For å unnslippe denne ustanselige og ideologiske forankrete indoktrineringen, må man virkelig beskytte seg. Jeg har nå prøvd denne beskyttelsen selv, i et eksperiment: en uke konsekvent uten å konsumere store medier.
Resultatet av denne isolasjonen er forbløffende i sin motsetningsfullhet – fordi det på ingen måte er tilfelle at forsøket bare vil ha positive konsekvenser. Fordi et brudd med den konstante og «ideologisk stabile» informasjonsstrømmen fra de store mediene fremkaller to motstridende følelser. På den ene siden en frigjøring og ro – fordi, som sagt, mediekritikere ikke er immune mot de destruktive og i det minste ubevisste foruroligende effektene av denne frykten som hamres inn i oss daglig. Hvis denne repetisjonen, som er nødvendig for at frykten skal vedvare, faller bort, forsvinner noe som også har en indirekte effekt på folk som er skeptiske til media.
Å avstå fra den stadige overrislingen fra store medier, skaper også en mulighet for at kultur får en sjanse i egen hverdag – når kinoer og orkestre utenfor må være stille. Tross alt, hjemme kan du alltid unne deg luksusen av å i stedet for Dagsrevyen eller de seriøse avisene, sette på en komposisjon av Bach eller Beatles. En fullstendig flukt fra virkeligheten anbefales dog ikke – mer om det senere.
Mediepanikken kan også berolige
Den andre følelsen er imidlertid en raskt voksende bekymring. For uten den daglige indoktrineringen med tall som er tatt ut av sin rette sammenheng, fremstår menneskene som fryktsomt maskerer seg enda mer foruroligende, den stadig mer omfattende overvåkingen virker enda mer alarmerende. Uten den daglige dosen med virusfrykt, virker måten vi håndterer barna våre på nå enda mer uakseptabel. Og den nye sosiale stillheten fremstår enda sterkere uten propagandaorkesteret som drukner det ut, i denne forferdelige «nye normaliteten» der musikk og protest er forbudt.
Den alternative journalisten Ken Jebsen undersøkte nylig dette fenomenet i et motsatt eksperimentet på seg selv, og konsumerte utenlukkende massemedier i en uke. Etter det er du en «annen person». Som de skrev:
“Forbruk av medier som ikke har bestått den offisielle faktasjekken, fører uunngåelig til sosial marginalisering. Er det sunt? Selvfølgelig ikke. Finnes det en vei tilbake? Ja, selvfølgelig. Jebsen har våget å prøve det selv, og er begeistret. En ukes kontinuerlig forbruk av klassiske kvalitetsmedier gjorde susen. Hans verden er i orden igjen! Men du kan også gjøre det! Velg vår exit-strategi og bli en del av massen igjen. Propaganda gjør deg glad. Verden blir et lettere sted. Og det føles jævla bra!»
Ved å holde seg borte, får man ikke denne «jævla bra følelsen». Det virker vanskeligere enn du kanskje tror. «Propaganda gjør deg lykkelig»: Den avskjermer. Alle som har latt være å se eller lese massemediene den siste uken, har savnet den mediepolitiske dramaturgien foran den siste nedstegningen. Selv om denne tendensen mot (den tidligere benektede) nedstengningen var å forvente: Nedstengningen virker mer alvorlig hvis man ikke har gjennomgått den «pedagogiske» introduksjonen fra de store mediene.
Media som gjør seg overflødige
På den annen side, når du klarer deg uten de store mediene, merker du enda tydeligere hvor overflødig mange journalister har gjort seg selv. Det som fortelles i mange store medier samtidig og med de samme ordene, er ofte bare relevant som et studieobjekt. Og dèt bare i den grad det er et overblikk over det offisielt godkjente debattrommet.
I koronadebatten står og faller mye med vurderingen av virusets risiko-potensial på den ene siden og oppveiingen av viktige sosiale verdier på den andre siden: Står dette risikopotensialet og trusselen mot sosiale strukturer i et akseptabelt forhold til hverandre? Dette spørsmålet blir ikke stilt i tilstrekkelig grad i store medier. En uunnværlig samfunnsdebatt blir stoppet ved å fornærme og trakassere de som tenker annerledes.
Denne artikkelen krever ikke utroping av en “alternativ” eller til og med endelig sannhet – mange av de store mediene gjør allerede det. Det som kreves er selvinnlysende: en (åpen!) skaping av debatt med for og imot. Hindringen av denne debatten er en skandale. Denne oppførselen skaper også en mistanke om at den offisielle- og medieversjonen av korona står på leirføtter: De som er sikre på argumentene sine, trenger ikke å frykte en offentlig meningsutveksling og trenger ikke å på en tvilsom og gjennomsiktig måte avfeie den som «høyre».
Ærekrenkelsen rammer ikke bare skeptiske ”normale borgere”, den påvirker også vitenskapen som for tiden siteres mye, og enkelte respekterte forskere. Med all styrke forhindres det at disse forskerne får bli med i en offentlig og lik (åpen!) diskusjon med sine kolleger. Denne hindringen av vitenskapelige debatter er en hån mot vitenskapelige prinsipper, like mye som den tvilsomme bruken av absolutte tall.
Det er direkte uanstendig når disse antivitenskapelige journalistene anklager den andre siden for å være «antivitenskapelig». Det må understrekes igjen og igjen at den nåværende oppførselen til mange av de store mediekanalene ikke er en bagatellmessig synd: å skape panikk er en alvorlig sak.
Still spørsmål ved alt
Ved ikke å konsumere store medier skapes det plass for bruk av alternative medier. Også dette innholdet må leses med skepsis. Men gjennom dem, kommer du ofte kommer over fakta som i utgangspunktet ikke en gang nevnes i de store mediene – for eksempel uttalelser fra leger og andre forskere som er «opposisjonelle» mot regjeringens kurs. Her kan du finne den ettertanken som de store mediene for øyeblikket prøver å forhindre. Det betyr ikke at disse alternative tankene vil tåle en skeptisk gransking. Det er ikke noe medium i verden som ikke bør omgås uten skepsis og gransking – selv ikke vi.
Hvis du har muligheten, bør du alltid ta deg tid til å slå av den store medieflommen. Men du skal ikke overdrive det heller. For det første finnes det alltids verdifulle bidrag i de store mediene. På den annen side, med total avholdenhet, mangler man verktøyene for å forstå vår nåtid og til å gjenkjenne journalistene som former den.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
