oss 100 kroner!
Problemet med å leke gud.
Av Øystein Risø Nilsen.
Mary Shelley adspredte Byron og mannen noen sommernetter i 1816 ved Genfersjøen med å lage utkastet til en berømt skrekkhistorie. Shelleys historie handler om en dr. Frankensteins forsøk på å lage et menneske i sitt laboratorium. Som de fleste vel vet så gikk ikke det særlig bra med verken doktoren eller monsteret han skapte.
Merkverdig nok så er dystopien iferd med å realisere seg på det mikrobiologiske plan ved den nye generasjonen av vaksiner. Den gamle typen skulle prøve ´å lure´ kroppen til immunitet – mens de RNA-baserte har evnen til ´å invadere´ våre kroppsceller og alternere vårt eget DNA. I hverdagsspråk kalles slikt for overgrep; fra å forsøke å provosere organismen til å kommandere den! Legekunstens stamfar Hippokrates gyldne forutsetninger for å kunne ta mennesker i kur – er helt radert bort.
Shelleys moralske lekse var å minne oss om konsekvensene av ´å leke guder´. Evnen til å leke betraktes forøvrig innen forskningsverdenen som god forutsetnings-egenskap, mens etikk og konsekvensanalytisk skikkethet ikke blir sett på som særlig nødvendig ballast. Ifølge filosofen Karl Popper er den naturvitenskapelige modellen (hvorfra det daglig drypper over oss det vi benevner ´dokumentert kunnskap´) god til – ´å systematisk forenkle alle livets fenomener´; ikke kapabel til å avsløre/utdype noe vesentlig omkring vår eksistens utover tilværelsens banale materielle facts. Når man så i tillegg ikke krever særlig mer av et medisinsk-vitenskapelig forsøk enn å betrakte fenomener gjennom mikroskop – så må det ofte gå fryktelig galt! Naturvitenskapen fungerer utvilsomt aldeles utmerket blant det periodiske systems elementer mht. egenskaper og funksjon – men anvendt på mennesket og natur kommer den rådende fragmentariske vitenskapstenkningen sørgelig til kort. Når vitenskapsfolk kloden rundt i denne tia jobber i høygir med å finne fram til en ´effektiv vaksine´, så utelates grunnleggende premisser omkring sammenhengene i det liv vi lever her på kloden. De menneskeliv som det etablerte helseregimet angivelig redder hvert år gjennom vaksinering og nedmedisinering, kan aldri veies opp mot alle millioner (organismer) som får sine liv korrumpert og ødelagt grunnet manglende innsikt i langtidseffekten til det rådende behandlingsregimet.
Man kan selvsagt ikke være motstander av genmanipulasjon som fenomen siden det er en kontinuerlig prosess i tilværelsen. Problemet ligger i at forskere heseblesende konkurrerer om å fremforske vaksiner som skal kødde med arvestoffet uten den nødvendige forutsetningskunnskapen til å forstå konsekvensene av det de leker med. Og når vi soler oss (med et tykt lag solkrem) i de årlige FN-rapportene som forteller hvor bra og vellykket livet er for oss som bor her på berget, så det er det nok dessverre bare et mål på hvordan våre liv er utenpå; hvilket er beskrivende for den rådende behandlingsmetodikken som aldri (egentlig) er opptatt av årsaker og sammenhenger når det kommer til forebygging og behandling av sykdom. Man har lenge kunnet observere en klar degenereringstendens innen de vestlige samfunn; mental desimering; emosjonell og seksuell forkrøpling; fysiologisk alternering/ pervertering – samt i den senere tid; radikalt synkende fertilitets-evne. En degenerering jeg er stygt redd for bare kommer til å fortsette med dagens helseregime siden det fra et homøopatisk perspektiv er en utvikling som nettopp er et resultat av vår uheldige måte å betrakte, møte, og forebygge sykdom på; og den nye RNA- metoden vil definitivt komme til å forsterke denne trenden!
Jeg er redd for at Mary Shelleys dystopi til sammenligning vil komme til å blekne og man vil måtte komme til å spørre seg om det menneskelige liv vi kan skimte foran oss vil være verd å leve – eller berge?
Homøopat Øystein Risø Nilsen, Harstad.
