Milliardærenes revolusjon

0
Foto: Shutterstock

2020 har vært det året etter annen verdenskrig da mest rikdom på kortest tid er overført fra arbeiderklassen, middelklassen og offentlige kasser til de rikeste av de rike. Milliardærene var søkkrike fra før. Dette året har de økt formuene sine mer enn noen gang tidligere. Dette har vi belyst i artikkelen:

USAs milliardærer har økt sin samlede formue med 1000 milliarder dollar under pandemien

Dette er en økonomisk omveltning så voldsom og så plutselig at man godt kan kalle den en revolusjon, særlig fordi dette også er en revolusjon innenfor det som kan kalles kapitalistklassen. Fra før av har de superrrike etablert seg som et sjikt som har hevet seg over alle andre klasser i samfunnet og blitt i stand til å innhente «tributt» fra dem, slik Lenin skrev i Imperialismen.

Men nå skjer det noe nytt, og vi må ta et skritt tilbake for å se det i perspektiv.

Omveltninga fra 2010 til 2020

For å få et bilde av hva som har skjedd og er i ferd med å skje kan man se på hvilke som var de største korporasjonen i 2010, altså umiddelbart etter finanskrisa, og hva de var verdt. Så kan man sammenlikne dette med situasjonen i 2020. Her bruker vi av praktiske grunner Wikipedia som kilde. Deres kilder framgår av artikkelen. Her er oversikten over de største selskapene etter markedsverdi i 2010:

Som man ser var det to oljeselskaper som toppet lista og teknogigantene var på vei opp. Exxon Mobil toppet lista ved utgangen av året med en markedsverdi på over 368 milliarder dollar.

I 2020 ser lista helt annerledes ut:

Som man ser har IT- og teknogigantene tatt helt over. I tredje kvartal er 8 av de 10 største det som kan kalles IT-korporasjoner. De to som ikke er det, Berkshire Hathaway (Warren Buffett, investoren til Bill Gates) og Visa, er finansselskaper som er svært tett knyttet til teknoindustrien. Det er ingenting igjen av den tradisjonelle industrien, ikke noe bilindustri, ikke noe oljeindustri. Men vi ser en BigPharma-bedrift som Johnson & Johnson prøver seg.

Man ser også at det største selskapet i 2020 (Apple) hadde en markedsverdi som er over 5 ganger så stort som det største selapet i 2010 (Exxon Mobil).

I forrige artikkel pekte vi på at de 9 rikeste på lista er knyttet til «den digitale revolusjonen» og er eiere i selskaper som tjener på at så mye av virksomheten er flyttet over på nettet. For Jeff Bezos er det mer enn opplagt. I stedet for å handle i virkelige butikker, sitter folk hjemme og handler på Amazon, og får varene tilsendt fra folk som jobber under slaveliknende vilkår på kjempelagrene til nettgiganten. Men det er også opplagt når det gjeller Bill Gates, Mark Zuckerberg (Facebook), Larry Ellison (Oracle), Larry Page (Google) og Sergey Brin (Google). Gates tjener dobbelt fordi han tjener både på aksjene i Microsoft og aksjene i BigPharma. Warren Buffett i Berkshire Hathaway er et interessant tilfelle. Dels er han investoren til Gates, og dels er han strategisk plassert både i finans, IT og i den seinere tida også vaksineindustrien. Det er en trygg konklusjon at også han er en av de direkte storprofitørene på pandemien.

Bak dem står eierne

De nevnte milliardærene er de mest synlige, men når vi ser på eierstrukturen i selskapene kommer det fram et annet mønster. Her har vi gjort en analyse av de 9 største selskapene og sett på hvem deres viktigste eiere er:

Som en vil se er «de vanlige mistenkte», BlackRock, Vanguard og State Street, sterkt representert. Det betyr at det skjer en konsolidering og en konsentrasjon av eierskapet der mesteparten av makta over de største kapitalene kontrolleres av ei stadig mindre gruppe finanskapitalister.

Og de har ekstrem politisk makt. BlackRock er forvalter av obligasjonshandelen både for The Fed i USA og for Den europeiske sentralbanken, og det er nokså presist når avisa Jakobin skriver Joe Biden’s BlackRock Cabinet Picks Show the President-Elect Is Ready and Eager to Serve the Rich.

Forrige artikkelNorsk strømeksport setter ny rekord
Neste artikkelEn vitenskaps vippepunkt
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).