oss 100 kroner!
Pandemikrise må være finanskapitalens og politikernes foretrukne krisetype
Sjefen i Det Internasjonale Pengefondet (IMF) Kristalina Georgieva har beskrevet dagens situasjon som et Bretton-Woods øyeblikk. Hun sammenligner dagens situasjon med situasjonen på slutten av den annen verdenskrig. Er det noe substans i dette, eller kommer det av at hun valgte å feire sin 67-års dag på det hotellet hvor pengekonferansen i Bretton-Woods foregikk? Hennes egen begrunnelse for utsagnet er at pandemien allerede har kostet mer enn en million mennesker livet, at økonomien i verden vil reduseres med 4,4% i år og at hun mener verdens produksjon vil reduseres med 11 trillioner USD, det samme som 11 oljefond, dvs. 11 x 1000 milliarder USD, i løpet av neste år. La oss se litt nærmere på IMF og pengeforsyningen i de ulike land, for å få litt perspektiv på dette.
Pengeforsyningen i høyinntektslandene
Det er flere typer penge- og kredittforsyning. Det som interesserer oss her er det som kalles M1, som er forsyningen av penger og kreditt fra sentralbankene i de forskjellige land. Den andre, langt større forsyningen av penger og kreditt, kalles M3 eller M4 litt forskjellig i forskjellige land eller ofte bare «brede penger» (broad money). Den store mengden av penger og kreditt besørges av nettet av private banker som fungerer som sentralbankens filialer når det gjelder dette. Når det gjelder forsyningen av M1 fra sentralbankene begynte den å ta seg opp fra tidlig 1980-tall i de fleste høyinntektsland. Som vi ser under er det litt forskjellig kurver, men veksten fra år 2000 er massiv i alle høyinntektsland.
Dersom vi ser litt mer detaljert på veksten under pandemien, har den vært formidabel. M1 forsyningen i USA har økt med i underkant av 40% i løpet av pandemien, mens pengeforsyningen i UK har økt med i underkant av 20%.
Dersom vi ser globalt på det har de store sentralbankene skapt penger- og kreditt for 7,5 trillioner USD, dvs. 7,5 oljefond (i norske tall 7,5×1 000 milliarder USD). Totalt sett har den globale finansielle støtten under pandemikrisen, utgjort 12 trillioner USD.
Situasjonen for IMF
Det er greit å ha dette som en ramme når vi ser på situasjonen for IMF. Dersom vi ser på oppbyggingen av midler i IMF siden starten kan det illustreres med to grafer som vist under.
Den først viser oppbyggingen fra starten til 1996 hvor fondets midler økte fra null til i underkant av 300 milliarder USD (billioner på amerikansk tellemåte) i perioden. Vi ser at reservene har økt fra 300 milliarder USD på slutten av 1990 tallet, til 1 000 milliarder USD, dvs. et oljefond, i dag. IMF har tre forskjellige kilder til sine midler. Den største, som vises i lyseblått, i grafen 1995-2020, er kontingentinnbetalinger, mens den mørkeblå i samme grafen omfatter to ulike lånefasiliteter som er avtalt. Disse kalles i NAB, som står for «New Arrangements to Borrow». I prinsippet er IMF finansiert gjennom penger- og kreditt skapt av høyinntektslandenes sentralbanker. Det gjelder begge disse ordningene.
IMF sliter med å låne ut pengene sine
Dersom vi ser på grafen som går fra 1995 til 2020 ser vi en mørk blå linje som viser IMF sine utlån. De har i perioden før pandemien ligget rundt 100 milliarder, og langt under utlånsressursene. Fra 2011, når utlånsressursene virkelig tok seg opp, har gapet mellom faktiske utlån og utlånsressurser vært virkelig stort. Etter pandemiens utbrudd til i dag har utlånene økt noe og ligger i dag på mellom 3-400 milliarder USD, men IMF sliter selv under pandemien med å få lånt ut de resterende 600 milliardene USD.
Hvem har IMF blinket ut som sine kunder
Som vi har sett er pengeforsyningen i høyinntektslandene under pandemien av et helt annet format enn det IMF har muligheter til å gjøre noe med. Høyinntektslandene skaper sine egne berg av penger- og kreditt. Tidligere ville jo konsekvensen av dette vært inflasjon, men sånn er det ikke etter at penge- og kredittorganisasjonen ble lagt om fra monetær standard til det jeg kaller kontostandard på 70- og 80-tallet. Konsekvensen under kontostandarden er stadig lavere finansrente, ikke inflasjon. Mekanismen bak dette har jeg skrevet om i tidligere artikler på steigan.no. De to eneste tilgjengelige markedene for IMF sine midler er dermed de landene som kalles framvoksende økonomier eller de landene som kalles fattige økonomier. Nå er det blitt slik at den voldsomme fremstillingen av penger og kreditt i høyinntektslandene har gjort det mulig for framvoksende økonomier å gjøre en tilsvarende bevegelse, selv om økonomiene i disse landene rent teknisk sett ikke er helt modne for det. Vi ser under hvordan sentralbankene i India og Malaysia, som to store representanter for de framvoksende økonomier, har økt penge- og kredittmengden. De ligger ikke tilbake for noen.
At de framvoksende økonomier er i stand til å øke penge- og kredittmengden for egen maskin, fører til at interessen for lån fra IMF bare er sånn passe i disse landene. De fattige land som virkelig trenger pengene, står ikke på IMF sin ønskeliste over kunder.
Men behovet finnes i noen framvoksende økonomier. Private investorer var raske med å rulle tilbake sine investeringer i disse landene. De trakk ut 42 milliarder USD fra disse landene ganske raskt. Slike raske bevegelser skaper behov, i tillegg til pandemikrisens egne behov. IMF jobber nå for å få lånt ut penger til Sør-Afrika, Chile, Peru; Egypt og Ukraina. Argentina med sine finansielle problemer er også et aktuelt land. Renten på lån fra IMF er i dag relativt lav rundt 0.8%. De har også flere forskjellige typer lånetilbud, men sliter allikevel fortsatt med å få lånt ut pengene sine.
Alt i alt virker det derfor som Kristalina Georgievas Bretton-Woods øyeblikk har større bakgrunn i hennes bursdagsopphold i Bretton-Woods enn pandemiens betydning for IMF. Hun kan kanskje tolkes dithen at det er den totale pandemikrisen uavhengig av IMF som skaper Bretton-Woods øyeblikket. La oss derfor se litt på det.
Pandemikrise må være finanskapitalens og politikernes foretrukne krisetype
Jeg har tidligere her på steigan.no forklart hvordan økningen i finanskapital fører til verdiøkning på produksjons- og formueskapital. Det kan sammenlignes med et pyramidespill. Økning i pengeforsyningen og tilsvarende økning i gjeldsberget fører til at finanskapitalen synker i verdi, dvs. renta faller. Fallende rente gir ny økning av finanskapitalen (pengeforsyning og gjeldsberg) uten at gjelda blir dyrere å betjene. Mye av dette økende penge- og kredittberget investeres i produksjonskapital (aksjer og bedrifter) og formueskapital (tomter og bygninger), noe som medfører at verdien på disse kapitalformene øker. Når finansrenta når null, og ikke øker lenger, stopper pyramidespillet opp. Hva nå?
En betingelse for å kunne øke penge- og kredittforsyningen er at de kan benyttes til «forsvarlige transaksjoner». Dvs. utlån til prosjekter som gir gjennomsnittlig fortjeneste og har en troverdig tilbakebetalingsprofil. Hvert utlån går til en spesifikk «forsvarlig transaksjon», banken skaper en kreditt som settes direkte inn på låntagerens konto, øremerket for transaksjonen låntageren har lånt penger til. Dette er forutsetningen for å unngå inflasjon. Når situasjonen oppstår, som før koronakrisen, at økningen i penge- og kredittforsyningen stanser opp (fordi renten har nådd bunnen) og det er få eller ingen forsvarlige transaksjoner å låne penger til, oppstår et problem. Pyramidespillet i produksjons- og formueskapitalen er, som alle andre pyramidespill, avhengig av å få stadig ny tilførsel av finanskapital. Hvis tilførselen stanser opp vil den stadige etterspørselsøkningen, som fører til stadig økende verdier, avta. Da står man overfor en kapitalkrise, som vil ramme alle kapitalformer på samme tid, eller man kan finne snedigere måter å skape mer finanskapital, som tilføres de andre kapitalformene, så pyramidespillet kan fortsette enda en stund.
Det er her pandemikrisen løser problemet for kapitalen. Den medfører nedstengning av deler av vare- og tjenesteproduksjonen. Man sager så å si et hull i vare- og tjenesteproduksjonen. Det er et hull som kan fylles ved at sentralbanken og dens nett av privatbanker gjør en veldig økning av penge- og kredittforsyningen. Denne penge- og kredittforsyningen er adressert til å fylle hullet i vare- og tjenesteproduksjonen, og vil dermed ikke skape noe inflasjon. Hadde krisen kommet som en finanskrise hadde den ført til voldsomme politiske konflikter rundt nok en gang å støtte kapitalen. Pandemikrisen derimot gir politikerne anledning til å fremstå som milde givere, som drysser så mye penger de kan ut over bedriftene og det arbeidende folket. De kan framstille seg som barmhjertige samaritaner som slukker massenes tørst etter midler til livets opphold så godt de kan. Som vi så har det blitt skapt 12 trillioner USD, dvs. 12 norske oljefond, så langt. Disse nytrykte pengene tilføres så kapitalen gjennom sirkulasjonen. Bedrifter betaler husleie, folk fortsetter å betale lån, penger pøses inn i aksjemarkedet, osv. I stedet for en finanskrise med tilhørende kalamiteter, har vi en pandemikrise hvor politikerne er helter.
Den overordnede nødvendigheten er å tilføre finanskapitalen økte midler fra sentralbanken og dens nett av privatbanker, slik at kapitalens pyramidespill kan fortsette. Direkte støtte gjennom økte lån har tatt slutt, kapitalkrise ødelegger kanskje like mye kapital som blir skapt og vil være en politisk belastning for kapitalen, pandemikrise senker riktignok litt på verdien av kapitalen tilknyttet vare- og tjenesteproduksjonen, men et lite offer i denne sammenhengen.
Les andre artikler av Tollef Hovig her.
