Når gode råd er dyre

0
Innfelt: Jørn Sund-Henriksen

– velger politikerne å benytte seg av de verste.

Av Lars Birkelund.

Artikkelen ble refusert av Klassekampen. Eller ble den sensurert?*

Det at norske politikere vet så lite om verdens land og folk hadde ikke vært et så stort problem hvis de hadde vært mindre aktivistiske, hvis de hadde latt være å blande seg så mye inn i så mange land. Jeg påstår ikke at jeg nødvendigvis vet mer enn dem. Men så blander jeg meg heller ikke inn i andre lands indre anliggender.

Det er naturligvis ikke sånn at politikerne er eksperter på alt de driver med, noe som dessuten er umulig. Desto viktigere er det at de får gode råd. Men resultatene norske og allierte politikere har oppnådd i tilfeller som Irak, Afghanistan, Libya, Syria og Ukraina viser at rådgiverne ikke kan ha vært gode.

Det burde de ha tatt lærdom av. Men hva skjer? 18. april inviterte Stortinget igjen (tredje gang, meg bekjent) Norsk-ukrainsk venneforening ved leder Jørn A. Sund-Henriksen til åpen høring. Han er et beryktet nettroll som beskylder meningsmotstandere for å være fascister, tilhengere av drap på sivile osv, på måter som har fått meg til å vurdere å anmelde ham for hatkriminalitet. Bildet viser hans kommentar etter at jeg la den første utgaven av denne artikkelen på Facebook.

Sund-Henriksen driver også Nettavisens Ukrainapodden, der flere stortingsrepresentanter har vært gjester (Guri Melby, Peter Frølich, Ine Eriksen Søreide, Bjørnar Moxnes, Åsmund Aukrust og andre) samt at han skriver opp til flere ganger i uka for Nettavisen. Det han skriver for Nettavisen har ofte en skrikende mangel på kilder, til tross for til dels ekstreme påstander. Disse uttalelsene fra i fjor sier noe om kvaliteten på hans ‘analyser’:

«Russerne rekker akkurat å feire før de må trekke seg ut av Bakhmut» (20. mai).
«Den ukrainske strategien virker» (7. september).
«Kritisk for russerne ved flere frontavsnitt» (20. september).

Men enda verre er det at Sund-Henriksen er med i et internasjonalt samarbeid for å splitte opp Russland i 41 stater. Siden Stortinget inviterer han av alle i Norges langstrakte land, må det være tillatt å spørre om det også er det egentlige målet med regjeringen/Stortingets politikk overfor Russland. I hvert fall er det sikkert at den politikken de fører passer godt med et sånt formål.

Overskriften «Russland knaker i sammenføyningene» fra 20. januar i år er naturligvis også ønsketenkning i retning av Henriksens våte drøm om å partere Russland. Det er i det hele tatt mange grunner til at han ikke bør tas seriøst. Men så er det altså det Stortinget gjør, ved å invitere ham. Også NRK, som inviterte ham til «Debatten» 29. februar, der han fortsatte med villfarelser som vist her. 

Uansett er det åpenbart at russerne, som også nylig beskyldte Norge for medvirkning til terror mot Russland, merker seg dette. Så de vil ikke ha mye velvilje for Norge når denne krigen tar slutt. Vi får bare håpe at Russland ser lempeligere på vanlige nordmenn enn på norske politikere når den tiden kommer.

_____________________________________

* Jeg ‘forhandlet’ med debattredaktør Tollef Mjaugedal om teksten. Etter første forsøk fra meg sa han seg interessert, men at jeg burde forbedre teksten. Det gjorde jeg.

Så er det naturligvis sånn at en tekst nær sagt alltid kan forbedres, avhengig av hvem som leser den. Men ofte er innholdet viktigere enn formen. Det at Stortinget lefler med fantaster som Jørn A. Sund-Henriksen har offentlighetens interesse nær sagt uansett hvordan kritikken formuleres. Det er en sak Klassekampen, og andre medier, burde ha tatt opp for lengst. Og når de ikke gjør det bør de i det minste ta min artikkel som et tips de bør forfølge i stedet for simpelthen å refusere artikkelen.

I sin siste mail til meg om denne saken skrev Mjaugedal: «Jeg synes ikke kanselleringskampanjer mot en enkeltperson på et slikt grunnlag er verdt å prioritere. Det er nok for eksempel mange som synes at du ikke burde slippe til i KK fordi du troller på nett og mener ekstreme ting, men jeg har ikke tenkt å trykke slike innlegg heller».

Her snur han problemet på hodet. For det er tvert i mot ‘sånne som meg’ som blir kansellert/sensurert, som i dette tilfellet: «Kansellert av Norsk Folkehjelp og Kongsberg Kino – det farlige trangsynet».

https://www.laagendalsposten.no/kansellert-av-norsk-folkehjelp-og-kongsberg-kino-det-farlige-trangsynet/o/5-64-1132944

Artikkelen du nettopp har lest er ‘farlig’ for Klassekampen på flere måter.

  1. Fordi den undergraver KKs politikk om å sende våpen til Kiev.
  2. Fordi KK i denne saken befinner seg på samme side som ukrainske fascister, vestlig imperialisme ved USA/NATO/EU og fantaster som Sund-Henriksen.
  3. Fordi artikkelen ville ha ført til skarpe reaksjoner fra  Nettavisen og andre medier, og fra regjeringen/Stortinget, som KK er avhengig av gjennom pressestøtte på rundt 40 millioner kroner pr år.

Noen vil si at det er ‘stygt’ å henge ut et enkeltmenneske på den måten jeg gjør i denne artikkelen. Men for det første er ikke dette et hvilket som helst enkeltmenneske. Jeg sparker oppover, slik journalister bør gjøre. Ikke nedover. For det andre nøler ikke mediene med å henge ut politikere for mindre alvorlige forhold, som for at de har jukset i en masteroppgave eller at deres ektefeller har begått aksjehandel ‘i gråsonen’, som vi har sett flere eksempler på det siste året.

Jeg kan ikke se at Jørn Sund-Henriksen har større krav på å bli vernet enn dem. Derfor konkluderer jeg med at KK, av hensyn til seg sjøl, ikke turte å publisere denne teksten og dermed er det sensur, eller sjølsensur. I alle fall er det sikkert at Norge trenger medier som er uavhengige av statlige privilegier.

Forrige artikkelKlassekampen, Jonas Bals og 1. mai
Neste artikkelStudie viser redusert fertilitet hos mRNA vaksinerte