Din mann i retten under Assange-høringen – dag 21

Viktige vitnemål reduseres til en papirøvelse.

Av Craig Murray. London. 1. oktober 2020. Oversatt Alf Inge Kristiansen.

Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal rapportere onsdagens begivenheter. Slående beviser, av ekstrem kvalitet og interesse, ble avlevert av advokatene på presis samme måte som poser med frosne chips kom ubemerket ut fra en produksjonslinje.

Retten, som hadde lyttet til Clair Dobbin bruke fire timer på å kryssforhøre Carey Shenkman på enkeltstående setninger av rettsavgjørelser på lite relevante saker, brukte kun fire minutter da Noam Chomskys strålende forklaringer om den politiske betydningen av denne utleveringssaken raskt ble protokollert i rettsboken, uten spørsmål eller plassert i sammenheng med juridiske argumenter om politisk utlevering.

Tjue minutter var nok til å lese «kjernen» i det forbløffende vitnesbyrdet fra to vitner. Deres identitet er beskyttet fordi deres liv kan være i fare, og som uttalte at CIA, som opererte via Sheldon Adelson, planla å kidnappe eller forgifte Assange, avlyttet ikke bare ham, men advokatene hans også. Og de brøt seg inn på kontorene til den spanske advokaten Baltazar Garzon. Dette vitnemålet ble protokollert ubestridt.

De rike og detaljerte vitnemålene fra Patrick Cockburn om Irak og Andy Worthington om Afghanistan var i hvert tilfelle verdig en hel dag med redegjørelser i retten. Jeg skulle gjerne i det minste å ha sett dem begge i vitneboksen og fått forklart hva som var de fremtredende punktene for dem, og deres personlige innsikt. I stedet fikk vi kanskje en sjettedel av deres vitnemål lest raskt inn i rettsprotokollen. Det var så mye mer, men det fikk vi ikke.

Jeg har bemerket før, og jeg håper dere har merket min misnøye, at noen av de skriftlige vitnemålene blir redigert for å fjerne elementer som de amerikanske myndigheter ønsker å utfordre, og deretter blir de redigerte vitnemålene ført inn i rettsprotokollen som ubestridt, med bare en «kjerne» ute i retten. Vitnet dukker da ikke opp personlig i rettsaken. Dette reduserer prosessen fra bevis-testing i offentligheten til noe helt annet. Onsdagens forhandling bekreftet aksepten av at denne “høringen” nå er overført til en papirøvelse. Det er faktisk ikke lenger en «høring» i det hele tatt. Du kan ikke høre en dommer lese. Kanskje det i fremtiden ikke skal betegnes som en høring, men som «sporadisk papir-rasling», eller som «tastetrykk-prosess». Det er en anerkjent, faktisk omfavnet, juridisk trend i Storbritannia at domstolene i økende grad er papirøvelser, som er bemerket av Høyesterett.

Tidligere var den generelle praksisen at alle argumenter og bevis ble lagt for retten muntlig, og dokumenter ble lest opp, sa Lady Hale.

Hun la til: “Den moderne praksisen er ganske annerledes. Mye mer av argumentasjonen og bevisene blir redusert til skriftlig før høringen finner sted. Ofte blir ikke dokumenter lest opp.“
Det er vanskelig, om ikke umulig, i mange tilfeller, spesielt i kompliserte sivile saker, å vite hva som skjer med mindre du har tilgang til det skriftlige materialet.

Minst to ganger i den nåværende saken har dommer Baraitser nevnt at forsvaret ga henne tre hundre sider med innledende argumenter, og har gjort det i sammenheng for å tvile på behovet for all denne bevisførselen. Eller i det minste som argument mot for lange avsluttende innlegg som viser til bevisene. Hun var svært i mot at vitner forklarte om bevisene sine før kryssforhør, og hevdet at bevisene allerede var i deres skriftlige uttalelser, slik at de ikke trengte å si det muntlig i retten. Hun ble til slutt enig med partene om en streng tidsgrense på kun en halvtime for vitne-«orientering».

Uansett hvor mye Lady Hale tror hun hjelper til med å sette ned et prinsipp om at dokumentasjonen må være tilgjengelig, har Patrick Cockburns uttalelse på nettet et eller annet sted, aldri den samme innvirkningen som om han står i vitneboksen og forklarer. Det som skjedde på onsdag var at hele høringen kollapset, med både forsvars- og påtale-advokater som kastet hundrevis av sider med vitneforklaring mot Baraitser og sa: «Du ser på dette. Vi kan bli ferdige i morgen tidlig, og alle har en lang helg til å forberede de neste sakene våre.»

Jeg var så skuffet over måten prosessen svant hen for mine øyner, at adrenalinet som har ført meg gjennom så langt, må ha tørket opp. Jeg kom tilbake til rommet mitt ved lunsjtid, for en kort døsing. Da jeg prøvde å stå opp til ettermiddagsøkten, ble jeg overmannet av svimmelhet. Jeg klarte til slutt å gå til rettssalen, til tross for at verden hadde bestemt meg for å presentere seg i en rekke skarpe og uvanlige vinkler, og alt ser ut til å være under skarpt oransje natriumlys. The Old Bailey-ansatte – som jeg vil si, har vært veldig vennlige og hjelpsomme mot meg hele tiden – var hyggelige og tok meg opp i en heis og gjennom advokatens bakrom og ut til publikumsgalleriet.

Jeg er glad for å si at etter at rettsdagen var ferdig så hadde to pint Guinness og en ost- og skinke-toast en betydelig gjenoppfriskende effekt. De som har fulgt disse rapportene vil forstå hvor frustrerende det var å bli frarøvet å få se James Lewis (påtalemyndigheten) spørre Noam Chomsky om hvordan han kan våge å ha en mening om denne utleveringen er politisk motivert når han bare er professor i lingvistikk. Eller om han noen gang har publisert noen fagfellevurderte artikler. Å forsøke å omfavne mengden informasjon som ble hoppet over, er for mye til en kvelds arbeide.

Det jeg skal gjøre foreløpig er å gi dere den korte og veltalende uttalelsen av Noam Chomsky om de politiske følger av Julian Assanges handlinger:

Jeg vil også gi dere det oppsiktsvekkende vitnemålet fra “Vitne 2”:

I går kveld ga en venn meg den fattige trøsten at jeg ikke skulle bekymre meg for at den hurtige avslutningen på denne saken reduserte den offentlige oppmerksomheten på bevisene, vitnemålene og argumentene (og jeg tror det var totalt ni vitneforklaringer i går), fordi den offentlige oppmerksomheten hadde vært ekstremt begrenset – som jeg faktisk har fortalt hele tiden. Det gjør med andre ord ingen forskjell. Jeg følger argumentet, men det strider mot noen grunnleggende overbevisninger og motivasjoner jeg har om det å bringe frem vitnemål, som jeg trenger å utvikle videre i mitt eget sinn.

I løpet av de neste dagene vil jeg prøve å gi dere en syntese og analyse av alt som skjedde i går. Nå må jeg gå til retten og se de siste dråpene i denne saken som sildrer hen, og utveksle de siste vennskapelige blikk med Julian, for noen måneder.

Først publisert på bloggen til Craig Murray.

Bidrag til Craig Murrays blogg her.

De fem foregående referatene:

Din mann på galleriet – dag 16

Din mann i retten under Assange-høringen – dag 17

Din mann i retten under Assange-høringen – dag 18

Din mann i retten under Assange-høringen – dag 19

Din mann på galleriet – dag 20

---