Din mann på galleriet – dag 15

0
Fra markeringa 23. september. Foto: assangecourt.report
Craig Murray

Av Craig Murray. London. 23. september 2020. Oversatt av Marit Killi

Da Daniel Ellsberg publiserte Pentagon-papirene svarte regjeringen med å bryte seg inn i kontoret til Ellsbergs psykiater i jakten på medisinske bevis som skulle brukes til å sverte han.  Julian Assange har vært tvunget til å la seg underkaste undersøkelser utført av psykiatere oppnevnt av den amerikanske regjeringen . Samtidig har hans mentale og fysiske helse vært svekket, som følge av de harde soningsforholdene.  Hans opplevelse er at dette har vært invaderende og ydmykende.

Julian er dypt bekymret for at hans medisinske historie vil bli brukt til å sverte han, og alt han har arbeidet for, til å svartmale alt Wikileaks har oppnådd med å fremme transparens  og å fremstille hans innsats for å fremme borgernes kunnskap om regjeringens  virksomhet, som et produkt av en gal manns forestillingsverden.   Jeg er ikke i tvil om at det vil bli gjort forsøk på det, men heldigvis har det skjedd et skifte i den offentlige forståelsen av mentale lidelser. Jeg tror ikke man vil lykkes i sverte Julian med å vise til hans episoder med dyp depresjon.  Den brå og ufølsomme fremtoningen til de amerikanske regjeringsrepresentantene i dag virker passé, folks holdninger til mentale lidelser har endret seg i de siste tiårene.

Jeg vil belyse dette før jeg starter på referatet fra tirsdagen. For en gangs skyld vil referatet være mindre detaljert enn vanlig, fordi jeg har bestemt å unnlate å referere mye av det som ble sagt. Dette på grunn av at Julian har en rett til å holde sin medisinske historie privat.  Jeg har disktutert dette med Stella Morris. Og har selvfølgelig vurdert det i forhold til min oppgave som journalist, og har besluttet at Julians rett til privatliv må veie tyngst.  Referatet er derfor så fyldig som det kan bli , samtidig som jeg utelater alle henvisninger til oppførsel, symptomer og mer personlige detaljer.

Jeg tror jeg ville inntatt den samme holdningen uansett hvem som var tiltalt.  Det er ikke snakk om særbehandling av en nær venn.  Jeg har hele tiden hatt mitt vennskap med Julian i tankene. Jeg har ikke diktet noe, og jeg har heller ikke utelatt noe av vond vilje.

Jeg vil hevde at mine referater har vært sannferdige.  Jeg hevder ikke å være upartisk. Fordi i saker med ekstrem urettferdighet, vil sannheten nødvendigvis bli partisk.

Det følgende referatet forsøker å gi en rimelig gjengivelse av dagens hendelser i rettsalen, samtidig som mye av detaljer i diskusjonen blir utelatt.  Dagens eneste vitne var den eminente psykiateren professor Michael Kopelman, som vil være kjent for lesere av Mord i Samarkand.

Professor emeritus i psykiatri ved Kings College London og tidligere leder  for psykiatri at Guy’s og St Thomas’s,  professor Kopelman er forsvarets vitne.  (han er ikke en av de psykiaterne Julian klager over, disse vil avgi sine vitnemål senere. Kopelman har besøkt Julian Assange 19 ganger i Belmarsh fengsel.  Hans detaljerte psykiatriske rapport konkluderer slik:

Jeg gjentar igjen at som psykiater er jeg så sikker som jeg kan være , at ved snarlig utvisning vil Mr. Assange finne en måte å ta sitt eget liv.

Kopelman vurderinger  er ikke bare basert på hans mange konsultasjoner med Assange, men også på nøye undersøkelser av hans medisinske historie fra barndommen, samt direkte kontakt med andre leger som har behandlet Assange, også i Australia, samt flere intervju med familie og gamle venner. Hans diagnose med alvorlig  depresjon må også ses på bakgrunn av en oppsiktsvekkende familie historie med selvmord, hvilket  muligens indikerer en genetisk disposisjon. 

Prof Kopelman var bestemt på at Assange ikke lider av vrangforestillinger. Assange’s bekymring for at han var utsatt for spionasje og konspirasjoner er fullstendig rasjonelle gitt omstendighetene.

Kopelman er ikke i tvil om at Julian vil begå selvmord om han blir utvist. Det er sykdommen som gir risikoen for selvmord. Utvisningen vil være det som trigger selvmordet.

James Lewis  QC kryssforhørte professor Kopelman i fire timer. Sin vane tro startet han med å trekke vitnets kvalifikasjoner i tvil.  Kopelman er en kognitiv psykiater, og ikke rettspsykiater og hadde ikke arbeidet innenfor fengselsvesenet. Prof Kopelman påpekte at han hadde praktisert rettspsykiatri og vært vitne i mange rettssaker i mere enn 30 år. Da Lewis igjen etterlyste bevis på hans formelle kompetanse fikk han til slutt nok og gikk noe utenom vanlig etikette i rettsal:

Jeg har arbeidet med dette i over 30 år og ved fem eller 6 anledninger har jeg blitt oppringt av advokater i London, som har sagt at en viss James Lewis QC skal være aktor i en utvisningssak og har behov for mine tjenester.  Så jeg syns det er litt drøyt av deg å stå her og stille spørsmål ved mine kvalifikasjoner.  Det brøt ut en høy latter i rettsalen. Pussig nok lot dommeren være å slå ned på den.

Et annet triks som aktoratet spilte var å gi Kopel man to store bunker med papirer som de sa hadde blitt sendt til hans kontor samme morgen. Disse hadde han naturlig nok ikke fått sett på, han  hadde vært i vitneboksen siden klokken 10. Blant papirene fantes viktige saker som Kopelman ikke tidligere hadde sett, men som skulle ligge til grunnlag for utspørring. Den første var en akademisk artikkel om å bløffe medisinsk lidelse. Lewis irettesatte Kopelman for å ikke ha lest denne. Kopelman svarte at han hadde lest mange artikler om temaet, men ikke denne.

Lewis leste flere setninger fra artikkelen og oppfordret Kopelman til å si seg enig med dem.  En av setningene lød «kliniske ferdigheter er ikke tilstrekkelig til å diagnostisere bløffmakere» og nok en setning som at det klinisk team er best egnet til å avsløre bløffmakere. Kopelman ville ikke si seg enig i disse uttalelsene uten å ha gått nærmere inn på dem, og flere ganger i løpet av fire timer måtte han korrigere Lewis som stadig gjentok at han hadde gått god for dem.

Dette er nok et triks som aktoratet stadig tyr til, å gå ut i fra en enkelt artikkel og behandle den som den den hellige skript, når det sannsynligvis kan finnes hundrevis av artikler som hevder det motsatte. På bakgrunn av denne ene artikkelen var Lewis stadig ute etter å fastslå eller insinuere at det var kun medisinsk personell i fensgselet som var i stand til å bedømme Assanges helse.  Edward Fitzgerald QC for forsvaret  kunne senere opplyse at artikkelen når den refererte til det kliniske teamet snakket om psykiatriske sykehus, ikke om fengsler.  Kopelman nektet å kommentere med bakgrunn i at han ikke hadde lest artikkelen. 

Lewis dro nå fram nok et av sine standard tricks.  Å forsøke å bestride Kopelmans ekspertise med å insistere at han skulle nevne de åtte mulige symptomene på depresjon i henhold til WHO sin definisjon. Kopelman ville ikke gå med på dette. Han sa at han diagnostiserte pasienten først og bare deretter justerte den i forhold til WHOs retningslinjer for bruk i rettsaker. Han påpekte også at han selv satt i flere av de komiteene som skrev disse definisjonene. Han sa at mange av definisjonene var veldig politiske og noen av dem svært merkelige.

Deretter kom en langdryg og detaljert prosess hvor Lewis gjennomgikk hundrevis av sider fra Assange’s legerapporter fra fengselet. Han  trakk fram formuleringer som var utelatt fra Kopelmans 16 siders sammendrag – formuleringer som at Assanges mentale helse var god. Kopelman gjentok flere ganger at han hadde referert til dette i kortversjonen,, og at han også hadde utelatt noen formuleringer som hevdet det motsatte. Lewis hevdet at sammendraget var partisk og Kopelman sa at det ikke var tilfelle.

Lewis påstod også at noen av de medisinske journalene fra Australia manglet. Kopelman sa at dette var destruert i henhold til staten Viktorias offisielle politikk. Lewis ville kun godta journaler hvor de originale legenotatene lå til grunn. Kopelman forklarte at disse notatene henviste til tidligere episoder, han hadde konferert med professor Mullen som behandlet Julian, og at Lewis nok ønsket å se bort ifra forklaringer til familie og venner, men for en medisinsk sakkyndig var det standard metode for tilnærming til å pasientens historie med mental lidelse.  For øvrig ble det henvist til en redegjørelse i en bok utgitt i 1997.

Etter lunsj spurte Lewis Kopelman hvorfor hans første rapport hadde sitert Stella Morris uten å nevne at hun var hans kjæreste. Hvorfor ville han unndra dette fra retten.  Kopelman svarte at Stella og Julian skjermet om privatlivet fordi det var svært vanskelig for henne og barna. Lewis sa at Kopelman først og fremst skal svare til retten og at dette hadde forrang foran parets rett til privatliv.  Kopelman sa han hadde gjort sine vurderinger.  I sin andre rapport nevnte han det siden det allerede var offentlig kjent. Lewis spurte hvorfor Kopelman ikke hadde nevnt at paret hadde to barn. Kopelman sa han mente det var best å ikke blande inn barna.

Lewis spurte om han unndro informasjon, siden det å ha en partner er en betryggende faktor som kan hindre selvmord. Kopelman sa at noen studier kunne vise at selvmord var mer vanlig blant gifte par. Og at det her var snakk om mental belastning som følge av å være skilt fra partner og barn.

Lewis kommenterte Kopelmans henvisning til prof. Nils Meltzer, FNs spesialutsending på tortur, uten noensinne å nevne Melzers bakgrunn eller stilling eller noen henvising til FN i det heletatt. Så leste Lewis sju paragrafer av Melzer brev til Jeremy Hunt daværende utenriksminister. Disse paragrafene omhandlet forholdene for Assange mens han var i ambassadeasyl og den kontinuerlige forfølgelsen inkludert beslutning til FN gruppa om vilkårlig straff. Lewis klarte å unnlate å nevne ordene Forente Nasjoner fra arbeidsgruppen. 

Mens han leste hver enkelt paragraf karakteriserte han dem som sludder søppel og absurd  og inviterte Kopelman til å kommentere. Kopelman ga stadig samme svar,  at han kun hadde lent seg på arbeidet til den psykologen som hadde samarbeidet med Meltzer, og at han ikke hadde noen kommentarer tilde politiske delene , som han ikke hadde behandlet i sin rapport. Baraitser som alltid er kjapp til å erklære bevis for irrelevante og å spare tid, tillot denne lesningen av irrelevante paragrafer å pågå i det uendelige.  Den eneste hensikten var å skrive inn Meltzers arbeid i referatene med en uimotsagt nedlatende karakteristikk, og det var simpelthen irrelevant for vitnet. Her  var Baraitsers partiskhet synlig.

Lewis la så frem for Kopelman utdrag av rettsreferatene for å belyse hvordan Julian interagerer med retten, som bevis på at han ikke hadde alvorlige kognitive utfordringer. Kopelman svarte at noen få utdrag ikke kunne fortelle noe særlig av verdi, mens det at han ropte ut fra boksen når han ikke hadde lov, kunne være et tegn på Aspergers – noe andre psykiatere ville vitne om.

Igjen kritiserte Lewis Kopelman for ikke å ha adressert temaet om bløffing i tilstrekkelig grad. Kopelman svarte at ikke bare hadde han brukt sine erfaring og gjort kliniske vurderinger, men det var også blitt utført to normative tester. En av disse var en TOMM test. Lewis antydet at disse testene ikke kunne avdekke pasientens tendens til bløffing og at det bare var nimmesota testen som var standard til dette. Nå var Kopelman synlig irritert. Han sa at Minnesota testeen var lite brukt utenfor USA, og at TOMM testen vitterlig ble brukt til å avsløre bløffere. Det var derfor den het Test of Memory Malingering. Igjen var det noe latter i rettsalen

Lewis antydet så at Assange muligens kunne få en veldig lav straff i USA, så lite som seks år, og at dette ikke nødvendigvis ville være i enecelle. Ville dette i såfall endre Kopelmans prognoser? Koperman sa at det ville det om det var realistisk, men han hadde vært gjennom ganske mange utvisningssaker, og sett så mange løfter brutt til at han ville satse for mye på det. Og videre forsto han det slik at det ikke var satt frem  noen slike lovnader.

Lewis frittet om Kopelman hadde kjennskap til forholdene I amerikanske fengsler og sa at Kopelman var partisk fordi han ikke hadde tatt hensyn til vitnemålet til Kromberg og ytterligere en amerikansk statsborger. Kopelman svarte at han ikke hadde fått oversendt deres vitnemål før lenge etter at han var ferdig med sin rapport.Men at han hadde lest den nå, og at han ikke hadde sett mye som motsa det han mente, hverken i denne saken, eller i andre, tilsvarende saker. Lewis antydet at det ikke var Kopelmans rolle å vurdere det, det var en oppgave for juryen, og at han burde omskrive rapporten sin og ta hensyn til hvilket påvirkning det amerikanske fengselssystemet ville ha på Assange . om det var slik som Kromberg beskrev det. Kopelman avlso dette, og sa at han stilte seg tvilende til Krombergs ekspertise, at han foretrakk å forholde seg til Justisdepartementets egen rapport fra 2017, senter for grunnlovsrettigheter sin rapport av 2017 og Marshallrapporten av 2018.

Lewis presset på Kopelman igjen, og spurte om det var slik at dersom fengselsforhold og helsestell i USA var av god kvalitet, og hvis straffen var kort, ville det endre hans kliniske vurdering. Kopelman svarte at viss disse faktorene stemte, så ville det endre hans vurdering, men han tvilte på at så var tilfelle.

Plutselig gjentok Baraister høyt og tydelig deler av hva Kopelman hadde sagt, at dersom forholdene i amerikanske fengsler var god ville Kopelmans kliniske vurdering bli endret. Hun tastet det demonstrativt inn på sin laptop, som om det var svært viktig informasjon.

Dette var illevarslende. Hun vandrer i et mentalt landskap hvor det ikke er bevist at noen noensinne ble torturert i Guantanamo Bay. Jeg forstår det slik at i Beraitsers indre univers er forholdene i i Colorado ADX helt perfekt humane og helsetjenestene utmerket. Jeg kunne tydelig se henne forstå hvordan hun skulle vurdere Kolmans rapporter i dommen. Det slo meg at Julian var den siste i denne rettsalen som trengte psykiater.

Nå spurte Lewis, i sin mest retoriske og sarkastiske tone, om psykiatrisk lidelse hadde hindret Julian Assange fra å motta og å publisere hundretusener av klassifiserte dokument eid av den amerikanske staten. Han spurte hvordan Julian Assange som led av dyp depresjon hadde vært i stand til å lede Wikileaks, å skrive bøker, holde taler og være TV-vert.  Jeg må tilstå at på dette stadiet var jeg virkelig rasende. Lewis manglende evne til å anerkjenne og forstå at alvorlig depresjon kommer i perioder, selv etter at Kopelman hadde forklart det for han gjentatte ganger, var intellektuelt lavmål.  Det er også krasst, ufølsomt og utdatert syn på mentale lidelser, å tro at dette skulle stoppe en person fra å skrive en bok eller lede en organisasjon. Det er rett og slett stigmatiserende mot de som sliter med psykiske problem

Jeg må innrømme at jeg tok det personlig. De som har fulgt meg lenge vet at jeg selv sliter med depresjoner, og har aldri lagt skjul på at jeg har vært innlagt, og overvåket med fare for selvmord. Likevel fikk jeg glimrende eksamener, var Storbritannias yngste ambassadør, har sittet i styret for flere selskaper, har vært rektor ved et universitet, har skrevet flere bøker og holdt mange taler. Lewis’ karakteristikk av depressive som permanent ute av stand til å utføre noe som helst er ufølsomme og er en form for hatprat som ikke skulle vært akseptert i retten.

(jeg er tilhenger av fri tale, og hvis Lewis vil blamere seg selv med å vise fullstendig ignoranse for mentale sykdommer i det offentlige rom, så vær så god. Men i retten, absolutt ikke. )

Videre er det slik at Lewis ikke representerer sine egne standpunkt men taler på direkte instruks fra den amerikanske regjeringen. I løpet av fire stive timer viste han på vegne av den amerikanske regjeringen, ingen forståelse eller kunnskap om mentale lidelser, og han viste ikke noe tegn overhodet til at mentale lidelser må tas alvorlig. Han viste ikke det aller minste empati eller omtanke. Ikke bare for Julian, men for noen hver som sliter mentalt.  Psykisk sykdom er bløffmakeri, eller hvis det er reelt så gjør de en person uskikket til noen rolle i samfunnet.   Han gjorde det også klart at Julians legejournaler fra Australia ikke vil bli hensyntatt fordi de ikke er komplette.

Eneste mulige konklusjon fra tirsdagens vitnemål er at framtreden til den amerikanske statens offisielle representant et klart og tydelig bevis på at Julian Assange ikke vil få en rettferdig vurdering av sin sak med sin psykiatriske lidelse, innenfor det amerikanske rettssystemet.

Tilgi meg for å påpeke at min evne til å publisere dekningen av rettsaken er fullstendig avhengig av lesernes frivillige bidrag  som holder denne bloggen gående. Denne artikkelen er fri til å deles og oversettes. Du er hjertelig velkommen til å lese uten å abonnere.

Først publisert på bloggen til Craig Murray.

Bidrag til Craig Murrays blogg her.

De fem foregående referatene:

Din mann på galleriet – dag 10

Din mann i retten under Assange-høringen – Dag 11

Din mann i retten under Assange-høringen – Dag 12

Din mann på galleriet – dag 13

Din mann på galleriet – dag 14

Klikk på bildet og bli en støttespiller du også.
KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no