oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
De som har debattert energi- og klimapolitikk på vår Facebook-side, og på tilsvarende nettsteder, er lenge blitt oppfattet som ei lita boble der medlemmene bare snakker med hverandre, og ikke med resten av samfunnet. Vi skal ha stengt oss ute fra de politiske realitetene, og fra all demokratisk meningsutveksling. Vi er blitt beskyldt for å være ekkokamre som har filtrert bort alle fakta og all fornuft, unntatt våre angivelig fikse ideer som vi får bekreftet kun av andre medlemmer av ekkokammeret. Vi befinner oss i et tomrom der det ikke finnes folk med «kompetanse» og beslutningsmyndighet. «Kompetansen» begrenser seg visstnok til å le av oss.
Men stemmer dette i dag? Stemmer det at motstanden mot vindkraft i Norge befinner seg i ei boble? Stemmer det at (altfor mange) kraftkabler til EU vil bidra til at «Norge blir et batteri for Europa» som i tillegg vil bidra til reduserte utslipp av klimagasser? Og stemmer det at vindturbiner i Norge og flere kraftkabler til EU vil bidra til å forhindre at kloden brenner opp?
Det er ikke nødvendig å bruke mye plass på å dokumentere at de mange små (?) «ekkokamrene» i energidebatten (altså vi) i realiteten debatterer viktige spørsmål av stor interesse for folk flest. Det er også lett å dokumentere at de små «ekkokamrene» ikke er små bobler der medlemmene kun er opptatt av problemstillinger medlemmene selv har diktet opp: Vi har tvert om truffet noe i befolkningen som mange engasjerer seg i. Vi blir hele døgnet og hele året også bombardert av «informasjon» fra de som fronter norsk energipolitikk i de fleste aviser, i alle TV-kanaler og de fleste nettsteder. Vi har derfor til de grader peiling på hva energipolitikken dreier seg om, og hvilke interesser som skal realiseres – det er faktisk denne energipolitikken som er råstoffet vårt.
De viktigste kjennetegn på et ekkokammer mangler altså. Vi er ikke opptatt av snevre og irrelevante problemstillinger vi har funnet opp selv, og som vi kun diskuterer med hverandre, for å slippe å bli motsagt. Vi er i stedet konkret opptatt av om organisasjonsprosessene bak energi- og klimapolitikken fungerer i samsvar med de flotte målsettingene om lønnsomme nye arbeidsplasser og om et effektivt klimaarbeid. Eller om det er mer tvilsomme prosesser som foregår, der siktemålet er å realisere helt andre mål enn de offisielle. Det er akkurat dit vi er kommet i dag. Argumentene mot vindkraft i Norge og kraftkabler til EU er etter hvert blitt omfattende. Alle deler av det norske folk er representert – alle politiske holdninger finnes blant vindkraftmotstanderne. Ett synspunkt forener oss: Norsk klima- og energipolitikk er ikke seriøs, og handler slett ikke om klimaspørsmål.
Ut fra dette er jeg kommet til at det er nødvendig å snu spørsmålet om ekkokamre på hodet. Det er selvfølgelig en kategori av befolkningen der enigheten om energipolitikken er så ultra-massiv at man her har å gjøre med en perfekt definisjon på et ekkokammer: Det dreier seg om den norske kraftbransjen, norske energi- og klimapolitikere, særlig på Stortinget, nesten alle norske media, inkludert TV og mye av internett. Her er skråsikkerheten så overveldende og ensporet at ingen alternative vurderinger slipper inn. Vindmøller er angivelig nødvendige og lønnsomme. Og vindkraft i Norge er et viktig klimatiltak. Ingen alternativ informasjon slipper inn i denne bobla, der landets «eksperter» drøfter energispørsmålene med hverandre i troen på at alternative vurderinger kan stenges ute.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har presentert de faktiske tallene for bruk av fossil energi i verden og sammenliknet tallene med den ubetydelige mengden planlagt, norsk vindkraft (inntil 10.000 turbiner) som regjeringen vil prioritere som – tross sin globale ubetydelighet – likevel vil resultere i betydelige skader i norsk natur. Jeg har ikke sett et eneste forsøk fra bransjen eller fra energipolitikere på å kommentere disse tallene eller å redegjøre for hvordan vindkraftutbygging i Norge kan ha noe med klimautviklingen å gjøre. Ikke et ord fra noen i ekkokammeret.
Jeg kan ikke fri meg fra en annen aktuell sammenlikning: Corona-utbruddet på Hurtigruta. I stedet for å si det som det var, og å sørge for nødvendige tiltak som kunne ivareta interessene til passasjerer og befolkning, engasjerte Hurtigruta sin kommunikasjonsavdeling som iverksatte en rekke tiltak som skulle kamuflere problemene. Slik også i kraftbransjen. Kommunikasjonsdirektørene sørger for at bransjens usannheter skal høres rimelige ut, slik at resten av ekkokammeret kan ture fram, tilsynelatende immune mot påvirkning fra folkedypet.
Men kanskje den norske kraftbransjen snart kommer i samme situasjon som Hurtigruta? Det kan være risikabelt å kommunisere sine løgner og halvsannheter kun internt i ekkokammeret.
Les flere artikler av Odd Handegård her.
