Helsevirkelighet eller sensasjonsmakeri?

0
FHIs tall over covid-19 relaterte dødsfall i Norge.

Mediene fôrer oss med koronanytt morgen, middag og kveld, men fôret begynner å bli ganske tørt. Det forhindrer ikke regjeringa Solberg med å opprettholde sin uansvarlige stengingspolitikk. Vi får meldinger om nye smittetilfeller, men faktum er at det ligger nesten ingen pasienter på sjukehus, og det har knapt dødd noen av viruset i løpet av sommeren.

VG kunne riktignok endelig slå til med denne:

Svært mange leser bare overskrifter så de får ikke med seg at det i teksten står følgende:

«En kvinne i 80-årene er død som følge av coronaepidemien, ifølge ny statistikk fra Folkehelseinstituttet. Til sammen er dermed 257 mennesker registrert døde som følge av coronaviruset her i landet. Det forrige dødsfallet skjedde 31. juli ved en omsorgsbolig i Moss. FHI presiserer at det ikke alltid er mulig å skille om pasienten har dødd av eller med covid-19.» (Vår uth. red.)

En gammel kvinne er død. Det er jo trist, men det er slett ikke så uvanlig at gamle mennesker dør. I 2020 er det nok til at det blir en avisoverskrift av det. Og som det går fram av teksten fra FHI vet man ikke alltid om pasienten er dødd av eller med covid-19. Som vi har pekt på tidligere er dødstallene svært usikre. I andre land er usikkerheten enda større, slik som i England der man noterer at pasienten er død av covid-19 hvis vedkommende på noe tidspunkt har testet positivt – sjøl om dødsfallet skulle skyldes ei trafikkulykke.

Les: Storbritannia: – 16 000 kan ha dødd av «lockdown»

Vi har studert ukerapportene fra FHI, og det er strengt tatt beroligende lesning. Fortsatt er gjennomsnittsalderen på de døde ca. 82 år, og det er jo svært nær gjennomsnittlig dødsalder i Norge. FHIs graf over det som er registrert som «covid-19-assosierte dødsfall»:

Denne grafen viser som man ser at for folk under 80 har denne epidemien knapt vært dødelig. Det er også svært positivt at siden 17. mai (uke 20) har det nesten ikke vært «covid-19-assosierte dødsfall» i Norge:

Dette er jo gladnytt, men hvorfor blir ikke det kommunisert? Det vi i stedet får et inntrykk av fra Erna Solberg og Bent Høie er at situasjonen er svært alvorlig og at det er nødvendig å stenge ned landet igjen. Men legg merke til at fokuset er flyttet fra «innlagte på sjukehus» og «innlagte på intensivavdeling», for det er knapt noen av dem. I uke 32 var det 13 innlagte på sjukehus og 1 ny pasient på intensivavdeling. Det er vanskelig å opprettholde en unntakstilstand med slike tall. Fokuset er flyttet til «økning i smitten», og der har det vært en viss liten økning, det er sant.

Men her må det stilles to spørsmål:

  1. Vil det ikke være sånn at når man åpner opp etter en lockdown, så vil antall smittede med nødvendighet gå opp?
  2. Vil det ikke være sånn at jo flere man tester, jo flere vil man sannsynligvis finne?

Hvis svaret på det første spørsmålet er ja, så betyr det at enten er dette noe man må tåle så lenge viruset knapt krever noen ofre, eller så må man fortsette å stenge ned til økonomien er fullstendig ødelagt.

Hvis svaret på det andre spørsmålet også er ja, så bør man formidle det til befolkninga i stedet for å skape mer frykt.

Det man i stedet gjør er å fortsette å snakke som om vi er midt oppe i en katastrofe og at dette gjør det nødvendig å fortsette å suspendere grunnlovsbestemte rettigheter som møte- og organisasjonsfrihet. Solberg-regjeringa er blitt så glade i å styre landet ved dekret, at de ser ut til å ville tøye denne situasjonen så langt det overhode er mulig. Og det er lett for dem, siden det knapt finnes noen opposisjon eller kritisk presse.

For NHO er det jo ypperlig at det er møte- og demonstrasjonsforbud nå som de tar sikte på å utvide normalarbeidsdagen og senke reallønna. Burde ikke snart fagbevegelsen slå i bordet?


Vil du være med på å utvikle den kritiske og uavhengige journalistikken? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

Forrige artikkelOrdkrig mellom Hellas og Tyrkia
Neste artikkelFrankrike sender marinen til Øst-Middelhavet for å støtte Hellas mot Tyrkia
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).