oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
I sin andre svarartikkel til meg skriver Clartéveteranen Benny Andersson retorisk i overskriften: Är klimatkrisförnekarna vår tids hjältar? Det finnes ikke dekning for en slik konklusjon i mine artikler, men spørsmålet er velkomment fordi det avdekker en av de viktige feilslutningene i hele Anderssons tenkning. I min verden er forestillinga om vitenskapelige helter uvitenskapelig og en hindring mot å vinne djupere erkjennelse.
Tidligere artikler i denne diskusjonen:
Benny Andersson: Steigan flörtar med klimatkrisförnekarna
Pål Steigan: Benny Andersson, klima, kapital og klassekamp
Pål Steigan: Benny Andersson – klima, forskning, og kampen for nasjonal sjølråderett.
Benny Andersson: Ska vi sluta bekämpa fossilkapitalet?
Benny Andersson: Är klimatkrisförnekarna vår tids hjältar?
Pål Steigan: Benny Andersson, klassekampen og finanskapitalen
Einstein, Heisenberg og Bohr
I min barndom og ungdom var Albert Einstein min store helt. Jeg leste tidlig hans populære framstilling av relativitetsteorien og så nok på den som den endelige innsikten i denne delen av fysikken. Mange år seinere ble jeg kjent med en svært dyktig, ung iransk fysiker. For henne var også Einstein en helt, til hun leste debatten mellom Einstein, Heisenberg og Bohr om usikkerhetsprinsippet og kvantefysikken. En gang reiste hun hele veien fra Shiraz til Teheran for å stille meg følgende spørsmål: Hvordan kunne et geni som Einstein ta så feil? Jeg hadde ikke hennes teoretiske bakgrunn, men sa vel noe sånt som at genier tar feil hele tida og at vitenskapen ikke står stille, men må stadig utfordre det rådende paradigmet. Jeg kan ikke ta stilling i diskusjonen mellom disse tre store forskerne, men det belyser at selv det største vitenskapelige geni kan ta veldig feil. For øvrig førte de diskusjonen på en slik måte at de drev vitenskapen framover, sjøl om de ikke ble enige.
Thor Heyerdahl
En annen av min barndoms helter var Thor Heyerdahl som med sin ferd med Kon-tiki angivelig viste at befolkninga på Påskeøya hadde kommet fra Chile eller i hvert fall fra østkysten av Sør-Amerika. Det er bygd et helt museum i Oslo som hyllest til mannen og teorien. En av Heyerdahls beundrere var genetikeren Bryan Sykes som har forsket på mitokondrisk DNA og blant annet har skrevet boka Evas sju døtre. Han satte seg fore å vise ved hjelp av sine metoder at Heyerdahl hadde rett, men endte opp med nærmest å bevise det motsatte: Heyerdahl tok feil. Befolkninga på Påskeøya kom vestfra og ikke østfra.
I vitenskapen betyr helterolle til sjuende og sist ingenting. Den kan tvert om sperre for ny innsikt.
Unøyaktig om Galileo og Bruno
Den sperrer i hvert fall Andersson fra innsikt. Han nevner at Giordano Bruno ble brent på bålet, og når man leser ham må man tro at han ble brent for sinte vitenskapelige oppfatninger. Men det er tvilsomt. Ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy ble ikke Bruno dømt og brent for sin støtte til Kopernikus, men for kjetterske religiøse synspunkter. Og det var ikke slik mange tror at kirken var motstander av Kopernikus, den støttet tvert om arbeidet hans. Seinere ble verket hans bannlyst i noen år.
Det er naturligvis riktig at Galileo Galilei var en gigant innen vitenskapen, men det var mange feil og svakheter i hans teorier. Den katolske inkvisisjonen benyttet blant annet Tycho Brahes innvendinger i rettssaken mot Galileo, og det var innvendinger som ikke ble besvart før et par hundre år seinere.
All ære til vitenskapenes pionerer, men å oppkaste dem i en helterolle er både feil og uheldig for å utvikle ny innsikt.
Dagens klimavitenskap er svært ung
Andersson har en lei tendens til å forvrenge alt jeg skriver. Jeg har lært av filosofen Arne Næss’ metodelære at du skal framstille en motdebattants standpunkt slik at han kan kjenne seg igjen. Det evner ikke Andersson. Han skriver for eksempel: «Och riktigt hårresande blir det, när han drar paralleller mellan IPCCs forskningar och Lysenko, med FN i Stalins roll.” Nei, nei, nei. Det skriver jeg ikke. Jeg bruker eksemplet Lysenko som en advarsel mot politisk kanonisering av vitenskap, uansett hvem det måtte dreie seg om. Han skriver også: «Steigans försök att använda denna historia för att försöka ge en hjältegloria åt vår tids klimatkrisförnekare.” Klokelig nok gjør ikke Andersson noe forsøk på å dokumentere at jeg mener noe sånt, for det lar seg ikke gjøre. Hadde Andersson vært redelig nok til å sitere, hadde han funnet dette:
”Derfor frykter jeg ikke «klimafornektere», hva nå det måtte være. Hvis de mener at de har gode vitenskapelige grunner til å kritisere forskninga som er presentert av IPCC, så la dem få forskningsmidler til å bevise sine teorier. Lykkes de, er det et framskritt for vitenskapen. Mislykkes de, og dermed forsterker klimapanelets konklusjoner, så er det også, forskningsmessig, et positivt resultat.» Hvor kommer begrepet helteglorie inn her?
Andersson har et spissfindig tillegg om vitenskapsteori som i grunnen ikke beviser noe som helst, hvis man da ikke mener at IPCCs konklusjoner er ufeilbarlige og ikke lar seg motbevise på noe punkt.
Min far studerte fysikk og geologi på 1930-tallet. Den gangen ble tilhengerne av kontinentaldrift latterliggjort i fagmiljøet, og Wegeners teori om platetektonikken ble ikke anerkjent før i 1960. Fattern studerte under professor Werner Werenskiold som var en nestor innen geografi og geologi. En gang ga Werenskiold en eksamensoppgave om Atlanterhavsryggen (som jo er et sentralt element i forbindelse med platetektonikken). Studentene protesterte og sa at det ikke sto på pensum. «Hva er pensum,» repliserte Werenskiold, «det sto en god artikkel i Allers for ikke lenge siden». I dag regnes denne teorien som bevist. Litt mer ydmykhet og litt mer nysgjerrighet ville vært å foretrekke.
Jeg var en venn av Lloyd Timberlake, som var sekretær for Brundtlandkommisjonen, og jeg brakte ham til Norge et par ganger for å snakke om miljø- og klimaspørsmål på store konferanser i AKP-regi. Og sjøl om Lloyd sto helt og fullt på kommisjonens konklusjoner, måtte han innrømme at klimavitenskapen er svært ung og at det er vært mye vi ikke vet. Dette er svært komplekse systemer. Det krever både enorme mengder data, datamodeller og regnekapasitet for å kunne beregne virkningene på globalt nivå. Det gjenstår enormt mye forskning før vi forstår disse komplekse systemene.
Som sagt til kjedsommelighet: Jeg mener at det pågår en global oppvarming og at menneskelig aktivitet bidrar til den. Men jeg er ikke i stand til å si hvordan naturens tilbakekoplingsmekanismer vil slå inn med økte temperaturer. Hvis betydelige mengder av Grønlandsisen smelter kan mer ferskvann i havet bidra til en reversering av de termohaline havstrømmene, og dermed svekke Golfstrømmen. Oppvarming kan føre til nedkjøling. Dette forskes det på, men juryen er fortsatt ute.
Og dessuten vet vi at dersom Krakatoa eksploderer igjen vil vi få umiddelbar og kritisk global nedkjøling. Naturen er fortsatt sjefen.
Andersson vil kanonisere IPCC, men IPCC driver ikke egen forskning, de sammenfatter fagfellevurdert forskning som andre driver. Derfor er også IPCC totalt avhengig av at det drives kritisk, objektiv forskning og at de vedtatte sannhetene gang på gang settes på prøve. Det later til at Andersson mener at forskere som mener at det er feil i klimamodellene eller som mener at de har andre data om de historiske temperaturmodellene skal nektes forskningsmidler. I så fall forfaller vitenskapen til dogme.
Jeg vil komme tilbake til det Andersson skriver om nasjonal sjølråderett.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
