Av Frode Bygdnes.
Så lenge utgravinger om sagatida bare skjer i sør, vil fokuset om vikingene bli der. At håløygingene var av de fremste vikingene bør en kanskje ikke være stolt av, men nå er det gått 1000 år. Vi står ovenfor et jubileum markert ved Stiklestadslaget i 1030 e.kr. som for oss markerer slutten på vikingetida. Dette jubileet bør markers med å få frem den virkelige sanne historia om vikingene både på godt og ondt.
De første karttegnerne trodde ikke det kunne bo folk nord for polarsirkelen, så kartene stoppet der. Mer kritikkverdig er det at dagens romanforfattere som skriver spenningsromaner fra vikingetida, også plaserer Hålogaland utafor arket, og dermed utafor sine fortellinger. Fokuset på håløygingene kommer bort, enda en med sikkerhet kan si at Stiklestadslaget startet med en kornboikott ovenfor vår landsdel, beordra av kong Olav Haraldsson. Det var han Tore Hund drepte på Stiklestad.
Håløygingene har hatt en langt større rolle enn bare å drepe Olav den hellige. Håløygingene sto i fremste rekke for å kolonialisere øyer og land i vest. Landnåm av Island skjedde i stor grad fra nord. Ladejarlene i Trøndelag kom mest sannsynlig fra Andøya som ble kalt Omd i sagalitteraturen. Håløygingene var helt sentralt plassert i de viktige handelsvegene for noe av det mest etterspurte varene. Animalsk olje fra sjøpattedyr, pels, skinn, reimer fra sel og hvalross og huggtenner som var like verdifulle som elfenben.
Det meste av dette fikk de fra samene øst for oss. Vikingene var fæl med å ta treller på sine raid nedover på kontinentet, men vi kjenner ikke til at de tok samer som treller. Tvert om, her skjedde det heller strategiske giftemål slik at det er vanskelig å skille folkeslagene, levesett og kultur. Hålogaland var et flerkulturelt område, mange av mannskapet til Asbjørn Selsbane må ha vært samer.
Vi veit at vikingene var helt sentrale i statsdannelsen i øst. Historikerne har en tendens til å definere de skandinaviske «væringene» som svensker siden de bodde nærmest. Rurik var en slik «væring» som bygde opp Holmgard og dannet Rurikdynastiet. Navnet Russland kan være kommet av ham eller av roerne fra Skandinavia. Vikingene rodde nemlig i elvene. Fra vårt område til Gardarriket er det en mye kortere veg om Kolahalvøya. I hvert fall er Kvitsjøen den korteste vegen til ressursene for fyrsterikene i øst. Vikinger som oppholdt seg i Novgorod, ville tatt denne korteste vegen til det landet som hadde ettertraktede naturprodukter. Korteste veg fra Holmgard til Hålogaland ville være om Kvitsjøen.
At det ikke forskes på disse handelsrutene fra vikingetida, kan og ha noe med jernteppet i nyere tid å gjøre. For det er merkelig at ikke gullskatten fra Laksefjorden med verdigjenstander fra det østlige Baltikum, ikke har fått mer oppmerksomhet. Terrenget fra Ladogosjøen til Kvitsjøen var ikke vanskeligere å forsere enn elva Volga til det Kaspiske hav, eller elva Dnepr. Det var den vegen Harald Hardråde dro på veg til vikingenes Miklagard, som var det norrøne navnet på Bysants, dagens Istanbul.
Ottars reise er ei samtidsberetning til den engelske kongen i år 890. Han var fra den nordligste gården i Hålogaland. Fokuset for det engelske kongehuset var ressursene fra nord og den korteste vegen for dem til kongen av Wessex. Om Ottar fortalte mer om Kvitsjøen, så var neppe hoffskriverne interessert i det.
Dessverre er lite nedskrevet. Folk hadde ikke papir og vikingenes fortellinger ble bare muntlig overlevert. De ble i all hovedsak skrevet ned 200 år etter hendingene. Det er derfor lite trolig at en kan finne skriftlige beretninger i øst. Men det er verdt å kontakte statene i øst om hva de har funnet ut. Likevel kan vi starte med å grave i jorda her nord. Arkeologiske utgravinger vil være de mest interessante og mest sikre spor for oss nå.
Vikingskipene vi har på museum i Oslo er gravskip. Det er som om vi skulle studere livbåten til hurtigruta i stedet for å studere rute 1 langs kysten. Gravskip hadde som formål å sende de døde over til dødsriket. Nausttuftene på både Tjeldøya, Trondenes og Bjarkøy forteller om betydelige større langskip enn skipene i vikingmuseet. Det å grave i gårdshauger og nausttufter her nord, vil fortelle oss hva vikingene var i stand til, hvem de hadde handel med og hvor mektige de var. Det å avdekke mulighetene de hadde, er det første skrittet for å kunne leite etter spor fra dem.
Men vi aner allerede nå at håløygingene var aktiv med på statsdannelser både i øst, vest og i sør. Vi har vært en viktig del av Europas historie. Det er norske myndigheter som har ansvar for å gi dette bidraget til vår felles kulturarv. I det minste burde en av de mange gårdshaugene, en av de mange ringtunene, en av de mange nausttuftene og et av de mange fiskeværene som finnes spesielt her nord i Hålogaland, blitt forsket på. Og kanskje det viktigste, noen av dem ligger i urørt jord.
På Andenes ble det funnet noen udaterte stolpehull som blir sett på som hinder til bygging av safarisenteret The Whale. En hører da holdninger om å overse kulturminnene og bagatellisere dem. Men disse kulturminnene kan være mer interessant for menneskeheten enn å se på verdens største dyr. Mangel på respekt for kulturminner har ødelagt mye for å sannsynliggjøre vår plass i historia. Det er forståelig at grunneierne holder stilt om funn når myndighetene bare verner og ikke undersøker. Kostnadene med forskning må staten bære. En markering for 1000 år er en anledning til å bevilge penger både for utgravinger og for fremvisning av sagatida. Nord-Norges betydning både i fortid og nåtid er undervurdert av dagens politikere.
Frode Bygdnes
Eller Vipps: 116916.