Drømmen om meningsfrihet

0
Illustrasjon: Shutterstock
Ragna Heffermehl

Av Ragna Heffermehl.

I debattinnlegget «Derfor lar vi dem holde på» forklarer journalist Lars Døvle Larssen i Tønsbergs Blad hvorfor avisen lar kontroversielle meninger få plass i debattspaltene. Han beskriver hvordan opprørte meningsmotstandere ber dem slutte å ta inn sånt stoff. Som 5G-aktivist var min første tanke da jeg leste det, at det gjaldt sånne som meg.

Det virker som om tidene har endret seg siden jeg for drøyt 30 år siden lærte om samfunnets verdier og grunnholdninger på skolen. Den gang ville ikke sånt vært nødvendig for en avis å forklare, i hvert fall ikke ut fra det jeg hadde lært, og trykket til mitt bryst.

Videre lesning setter meg på en innful, men ufrivillig tanke: jeg skulle ønske det var dem han mente. At det var dem han måtte forklare hvorfor han slapp til: de som mener at de har så inderlig rett, at de ikke tåler at folk argumenterer mot meningene deres. De som har endeløst med innvendinger, men ingen argumenter, og bruker latterliggjøring som sitt fremste våpen.

Men jeg vil jo ikke egentlig det. Jeg vil ha et samfunn hvor ingen tror at meninger er noe farlig å bli utsatt for. Enda bedre, jeg drømmer om et samfunn hvor ingen er redd for å utfordre meningene sine. Og da må alle få slippe til, selv de som i sine kommentarer er ganske så krasse og ufine. Selv om de i dag skremmer atter så mange andre fra å ytre seg, ja, fra å danne seg sin egen mening til og med.

Jeg er av dem som tror at latterliggjøring er en sentral mekanisme som hindrer drømmen om meningsfrihet i å gå i oppfyllelse.  En mekanisme som sprer seg som ild i tørt gress, en ild som har spredd seg fra bålene vi i sin tid brant opp kjettere med – ja, sikkert lenge før. Advarselen om hva som kan skje hvis du ikke har riktige meninger, var brutal den gangen. Men fornærmelser kan føles vel så sviende. Og ilden holdes levende av skråsikre kommentatorer på nettet.

Hvis ikke flere gjør et bevisst verdivalg, om hva vi vil vite og mene, risikerer vi å bli et splittet folk. Slik det kan se ut nå, er det et dypt, mørkt juv mellom de som tør å tenke selv, og de som er fornøyde med å ha den meningen som tilsynelatende har mest autoritet. Og juvet blir stadig dypere. På den ene siden har vi de fleste store medier i Norge, og ære være redaksjonen i Tønsbergs Blad for at de ikke er der. Ære være dem for at de ikke svarer som Jon Tufto, debattredaktøren i BT, da han avviste et leserinnlegg med «Dessverre, vi dekker vanligvis ikke stoff som har å gjøre med elsensitivitet, klimaskepsis, og motstand mot vaksiner.» Så dypt er juvet blitt, at Tufto ikke lot til å se noe slags problem med det han skrev.

En annen risiko vi tar, hvis vi ikke tenker bevisst over situasjonen, er: «Hva hvis alle gjør det samme, hva hvis alle holder seg til den meningen som har mest autoritet – og den er feil?

Min 5G-aktivisme startet da jeg som mor ville undersøke om Wifi-bruk på skolen kunne ha noen langsiktige konsekvenser for barnas helse, f.eks. for DNA i kommende generasjoner. Jeg ble ganske sjokkert over all dokumentasjonen som faktisk foreligger, og sendte et bekymringsbrev til rektor. Svaret var at det var strålevernet DSA som hadde ansvar for dette området, og at rektor måtte rette seg etter deres anbefalinger.

Jeg ga opp å prøve å be ham ta sin del av ansvaret, og siden da har leger, kommuneleger, rektorer og politikere over det ganske land gitt 5G-aktivistene det samme svaret.

I DSA sitter det, så vidt jeg har forstått, én eller to personer med et særlig ansvar for å ta imot veldokumenterte henvendelser fra sånne som oss – og henvendelsene er ikke rent få, ifølge DSA. Av disse to er Lars Klæboe mest ute i media. Sistnevnte har sagt – ganske ordrett, mener jeg å huske – at «regelverket er laget slik at ICNIRPs grenseverdier skal følges. Så uansett hva vi måtte mene, så….»

Av dette utsagnet, og så mange andre påstander som alle gir sterkt inntrykk av at strålevernet vårt ikke tenker selv, må jeg slutte at det er den tyske, private stiftelsen ICNIRP, med selvoppnevnt ledelse og uten innsyn utenfra, som bestemmer at mikrobølget stråling er trygt for den norske befolkningen. Ledelsen består av to personer. Tør de å tenke selv? Og tar de bevisste verdivalg? La oss håpe det.

Og la oss håpe vi får flere redaktører og journalister som i Tønsbergs Blad, slik at flere av oss blir oppmerksomme på det valget vi alle må ta: enten bruker vi noen timer på å utforske argumentene til «den andre siden», eller så bærer vi konsekvensene av det som kan vise seg å ha vært et kollektivt selvbedrag.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.