Sverige: Når klansamfunnet møter folkhemmet

12
Interiør fra moské i Sverige. Foto: Shutterstock.

Klan er en måte å organisere samfunn på. Klanen garanterer gjensidighet som foruten felleskap kan levere rettferdighet og velferd. Det fordrer kontroll over medlemmene. Klanen står kollektivt ansvarlig for hva hvert medlem gjør. Klanens status er tuftet på at hvert medlem ser seg selv som forsvarer av kollektivets ære. Klansamfunnet er ikke ukjent i norsk eller skandinavisk historie. Ættene i sagalitteraturen var klaner. Men etter framveksten av en samlende nasjonalstat forsvant ættenes eller klanenes makt. Nasjonalt felleskap er uforenlig med klanssystemet.

Dette skriver forskeren og skribenten Asle Toje om i magasinet Utrop. Toje er medlem av Den norske Nobelkomite. Han har blant annet vært fast spaltist i Klassekampen, Bergens Tidende og Dagens Næringsliv.

For første gang i nyere tid er klansamfunnet gjenoppstått i Norden. Det har skjedd gjennom import, særlig til Sverige, men også til Norge og Danmark. Toje har vært på reportasjereise til Sverige og i artikkelen beskriver han hvordan det svenske folkhemmet smuldrer opp i møtet med klansamfunnet. Toje skriver:

Det nye klansamfunnet – når et svensk «vi» mangler

«Svenske innvandrerbydeler er ikke en ‘salatbolle’ av homogene minoritetsenklaver hvor gründerånden blomstrer, dette er ikke ‘Chinatown’. Bydelene huser ofte tretti–førti forskjellige etnisiteter. Islam er en faktor som forener mange, men forsøk på å reprodusere islamsk kultur har hatt lite fremgang, bortsett fra bruken av hijab som identitetsmarkør.

En distinkt subkultur har vokst frem. Denne beskrives av i politirapporten «Utsatta områden», hvorav det er seksti i Sverige i 2019. Alle er steder hvor minoritetene er i majoritet. Utsatte områder preges, ifølge rapporten, av etniske konflikter, norm- og lovbrytende oppførsel, uvilje til å samarbeide med politiet, samt «en alternativ sosial orden».

Noe nytt synes å ha oppstått, i møtet mellom ikke-vestlige kulturer i en sjenerøs velferdsstat uten noe mål om assimilering. En tenkelig forklaring på fenomenet kan ligge i klansimpulsen. ‘Klan’ klinger eksotisk. Dette kommer, skriver Per Brinkemo i boken, Mellan klan og stat (2014) av at vi ser den liberale rettsstat som naturgitt og klanen som et tilbakelagt stadium.

Brinkemo påpeker at klan er en, historisk sett, åpenbar måte å organisere samfunn på. Klanen garanterer gjensidighet som foruten felleskap kan levere rettferdighet og velferd. Det fordrer kontroll over medlemmene.  Klanen står kollektivt ansvarlig for hva hvert medlem gjør. Klanens status er tuftet på at hvert medlem ser seg selv som forsvarer av kollektivets ære.

Å forlate klanen innebærer at man ikke lengre vil ha tilgang til ikke bare juridiske, men også økonomiske og sosiale sikkerhetsnett.  Hver persons verdi i klanen er således knyttet til en annen persons handlinger. Mens den svenske staten ikke lengre refererer til et folk, men en befolkning utgjort av autonome individer, ser klanen seg som en kollektiv organisme.»

Den svenske selvutslettelsen

Statsminister Fredrik Reinfeld sa i 2006 «Bare barbariet er ur-svensk. Resten av utviklingen er kommet utenfra». Hvordan er det muig for et lands fremste leder å si noe så totalt selvutslettende på vegne av sin egen nasjon?

Da Mona Sahlin var integrasjonsminister spurte det tyrkiske ungdomsforbundets tidskrift Euroturk hva som er svensk kultur. Hun svarte:

Jag har ofta fått den frågan men jag kan inte komma på vad svensk kultur är. Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana ’töntiga’ saker.

Altså, en svensk sosialdemokratisk minister visste ikke hva svensk kultur er!

Les: Finnes det en svensk kultur?

Toje artikkel gir noen svar på hvordan det er mulig for et lands ledere å drive selvutslettelsen så langt at man ike en gang anerkjenner sitt eget lands kultur. Han viser til statistikeren Gustav Sundbärg som i 1911 i boka Det svenske folket skrev:

«Sier noen noe stygt om Sverige, aksepteres dette umiddelbart uten den ringeste nøling. I slike tilfeller behøves aldri noen granskning, beskyldningen anses som sann, derom kan det ikke råde noen tvil».

Toje viser også til hvordan dette synet sto i direkte motstrid til August Strindberg i sin «Tal till svenska nationen» gikk ut mot kongemakten som han mente tjente folket dårlig i en bitter utveksling med de konservative. Strindberg ville ha ‘Folkstaten’ i stedet for autoritær monarkisme, skriver Toje.

Sverige har vært en europeisk stormakt som spredde frykt og død i Trettiårskrigen og som ingen hadde slått i krig før Russland helt uventet gjorde det ved slaget ved Poltava i 1709. Den svenske nasjonalismen og det svenske flagget har derfor hatt en tvetydighet ved seg som man ikke finne på samme måte i Norge. Det svenske borgerskapet og de høyreradikale har svøpt seg i det svenske flagget.

Toje viser til Grete Brochmann som i antologien Skandinavisk uro: Innvandring og velferdspolitikk (2018) skrev at mens man i Danmark, og i mindre grad Norge, fastholdt at det er innvandrere som skal integrere seg, plasserte svenskene integrasjonsbyrden på flertallsbefolkningen.

Hun konkluderer: «Majoritetens kulturelle interesser ble underordnet i denne sammenheng».

Den svenske staten finansierer framveksten av klansamfunnet og det tradisjonelle svenske samfunnet får vike.

«Sveriges Muslimska Råd med Islamska Forbundet (IF) har lyktes å gjøre seg til talsmann for alle Sveriges cirka 800.000 muslimer, på tross av at om lag halvparten av disse er sekulære.»

Det en gang så fredelige, velorganiserte og velfungerende (til grensa av kjedelige) Sverige er blitt et land som opplever sprengningsaksjoner over 250 ganger i året og der skyteepisoder på gater og plasser hører til dagens orden. De første sju månedene i 2019 var det 182 skyteepisoder i Sverige der 25 personer ble drept. Nylig ble det sprengt en kraftig bombe på Östermalm i Stockholm. Ved nærmest et under ble ingen skadd eller drept. Slike hendelser er blitt så vanlige at de forsvinner fort fra avisenes forsider.

Noe liknende finnes ikke i noe annet land i Europa. Man må til den tredje verden for å se noe liknende. Hvordan har det kunnet gå så langt i Sverige? Og er det mulig for folkhemmet å gjenvinne hegemoniet overfor klansamfunnet? Artikkelen til Toje er ikke spesielt optimistisk.


Hvis du vil støtte vår uavhengige og kritiske journalistikk, kan du sende oss et bidrag på Vipps (så lenge det er mulig): 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Ein kan jo innvende at det norske bygdesamfunnet med sine førande ætter hadde definitive drag av klansmentalitet. Slik var det, og er det framleis, eit aldri så lite heiderstekn å høyre til den vidtfemnande Hegge-Rudi-slekta i Valdres, eller i eldre tid til Villandsætta i Hol på 17- og 1800-talet. Desse har fått så mykje sogestoff etter seg at det er danna ei heil ættesoge av det, og Landstad samla liknande stoff frå Telemark. Industrialisme, urbanisering, hamskifte og sentralisering har nok svekka desse gamle stavnsbanda, men berre såvidt.

    Sverige var alltid meir føydalt enn Noreg, som har teke sterkare vare på noko ein kunne kalle “jarnaldertradisjonar” i så måte.

  2. kjell108 says:

    Jeg forstod det slik at klanene var dem fra Nord-Afrika og Midt-Asia

    Når man skal forstå mentalitene i Stockhoms bydeler … må man forstå hva man står overfor … blodige gjenger. Klanene vil antagelig presentere seg som “vår Muslimske tro krever …”

  3. Mikkel says:

    Klanen-ætten-stammen er den naturlige sosialistiske konstruksjonen som mennesket har virket i og tilpasset gjennom millioner av år. Før den nå avskaffes i vår tid, siden bare noen få årtusener med staten og sivilisasjonen og overklassen.

    Ætten er også viktigere for de ledende ætter i historien etter at staten var innført/okkupert. Vi kaller de gjerne «dynastier», og de ledende dynastier behersker kapitalen over tid. Samlet kalles disse ættene for «overklassen».

    Folket/plebeiene/slavene/arbeiderklassen på den annen side er oppsplittet og og rotløs – uten en solid sosialøkonomisk ætt.

    «Folket» og «arbeiderklassen», som altså hadde bevegelse stor del av 1900-tallet, forsøkte en overføring av sosialismen til statlig nivå. Altså til den struktur som var innført av overklassen for kontroll over folk og land.

    Folkestyre, skole og helse til alle, arbeid til alle, frihet, likhet og brorskap. Dette var prinsipper for den sosialistiske folkebevegelsen på 1900-tallet.

    Denne bevegelsen er dessverre solid slått tilbake av overklassen, men folket nyter fortsatt av restene. Forskjellene øker mellom folk og solidariteten minsker. Denne utviklinga har eskalert etter at Sovjetunionen ble kuppet og revet.

    Demonisering av nasjonalismen(folket) og kommunismen(arbeiderklassen) fungerer utmerket. De fleste stemmer derfor på overklassen og fortsetter å konsumere deres propaganda i hva som antakelig er historiens største apparat for hjernevask.

    Media/propaganda og politikken er gjennom-korrumpert og kontrollert av overklassen.

    Uheldigvis ser det ut til at jo mer usolidarisk samfunnet blir, jo mer selvsentrerte og usolidariske blir menneskene. Dette er en uheldig spiral som virker til fordel overklassen.

    Folk flest er ikke virkelig integrerte i dette kapitalistiske samfunnet, bare de ledende ætter er faktisk det. Selv om mange oss klarer oss greit nå og da, som gjest/forbruker/arbeider i vårt eget land.

    Manglende kontroll, selv-kontroll som vi-kontroll, tror jeg er hva vi snakker om. Denne kanskje viktigste dyden.

    Innvandrer-familier gjør forresten lurt i å holde på sine klaner så godt de kan!

    Sosialister forøvrig gjør kanskje lurt i å revitalisere ætten som funksjon for folket og arbeiderklassen.

    («Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse» er forresten en juvel i denne sammenheng.)

  4. Akkurat som den globale storkapitalen som står bak har planlagt. Ødeleggelsen av Sverige med ikke-integrerbar masseinnvandring fra MENA land som våpen er et godt eksempel på vellykket asymmetrisk krigføring:- en 10-15% av befolkningen binder opp det meste av budsjettene, for ordensmaktens del 100%, samtidig så går vertbefolkningene som står for skattegrunnlaget tilbake.

    Snart må Sverige be om lån fra den globale storkapitalens IMF og Verdensbanken som det første av de skandinaviske landene, og med det akseptere deres betingelser for lån, som innebærer at IMF og Verdensbanken vil administrere Sverige, utviske sosialstaten hvor folkhemmet var sentral og implementere neo-liberal markedsøkonomi. Folkhemmet blir bare et minne for eldre.

  5. I Folkhemmets tid var Sverige som Norge på den tiden, et samfunn hvor kjernefamilien var samfunnets byggesten. Med den seksuelle revolusjon kom den individuelle livsstilen med kontinuerlig synkende fødselsrate som oppløste kjernefamilien, og gjør samfunnet mye mer sårbart.

    Samtidig startet masseinnvandringen av ikke-integrerbare fra MENA land med klansamfunn og sterke positive fødselsrater i deres parallellsamfunn, hvor selv annen og tredjegenerasjon ikke integreres. En sikker oppskrift for ødeleggelse av et vestlig land.

    Skulle økonomien i vestlige land bryte helt sammen og med det ordensmakten, så det blir kamp om det eksistensielle for et vestlig liv, som vann, mat, bolig, brensel, strøm og drivstoff, hvem vil vinne? En aldrende vertbefolkning bestående av stort sett enslige, eller sterke klaner fra MENA-land som tar kontrollen over bydeler og regioner og dermed de tilgjengelige ressursene? I et slikt ikke usannsynlig scenario blir det ikke bare befolknings-utskiftning, det kan bli desimering av vertbefolkningene.

    Skal folkhemmet gjenvinne hegemoniet over klansamfunnet, må vestlige kvinner få nok barn med vestlige menn til en bærekraftig fødselsrate, kjernefamilien bli vanlig igjen, nasjonalstaten styrkes kraftig, og ikke-integrerbare fra MENA-land må repatrioteres. Sverige spesielt og Vesten har dessverre passert the point of no return for lenge siden, nå går ødeleggelsene av seg selv i stadig raskere tempo.

  6. Selv om Asle Toje i sin artikkel i Utrop lesser opp med akademisk og annen skyts,anser jeg hans artikkel for å være et utslag av elitens ønsketenkning. Det er intelligent vås etter mitt skjønn.
    “Slik kan den liberale velferdsstaten ha blitt klanssamfunnets redning.”
    For det første: Folkhemmet og Velferdsstaten skal vekk akkurat som nasjonsflaggene i EUs Strasbourg taes vekk. Pensjonister,eldre og arbeidere skal tynes maksimalt,dog ikke slik at klassekriger bryter ut som i Frankrike. Helst ikke,men hvis så skjer skal man bruke klassekrigene til å bygge EU-politistat. Det er faktisk ikke helt uvelkomment.
    Tyskland fører an. Det tyske politiet har ført paramilitære kriger mot klankriminaliteten i Ruhr-Gebiet særskilt. Disse er nå trappet ned bortsett fra i Berlin Neukölln som dog er hovedstaden.
    Hva har skjedd? I Tyskland har man nå 12 150 salafister som gjerne setter opp Shariapolizei hvor det er mulig. Og da ser vi at de narkokriminelle klanene og Shariapolizei overtar styringen av tyske byer.
    Og overarbeidet som politiet i Tyskland er,tenkes det omtrent slik. La de muslimsk-tyrkisk-kurdiske byene bli styrt at alliansen Klan-Shariapolizei. Det er like godt de får det som de vil.
    Svært mange tyskere skjønner at dette er en Bevölkerungsaustausch (befolkningsutskiftning) og i 2018 flyttet rundt 100 000 tyskere ut og inn kom 460 000 asylanter og andre inn.
    I Sverige var det i en periode slik at det ble drøftet at Rinkeby og Rosengård og andre ghettoer skulle bli renset av en militærstyrt razzia.
    Det tror jeg ikke blir noe av for svenskenes vil følge den tyske erfaringen: la de islamske ghettoene styre seg selv med de klankriminelle og Shariapolitiet ved makten.
    Det er faktisk ganske forskrekkelig at Toje kan koke i hop en slik suppe av politisk korrekt ønsketenkning,men har har jo også holdt til i Klassekampen og blitt merket av det for livet.

  7. veto says:

    Islam er en faktor som forener mange, men forsøk på å reprodusere islamsk kultur har hatt lite fremgang, bortsett fra bruken av hijab som identitetsmarkør.

    Det här tror jag i och för sig är riktigt. Det här monomana ältandet av “islam” som man ser på de flesta invandringskritiska nätsidorna är ett villospår, ja jag skulle säga en organiserad kampanj för att rikta den kritiska opinionen åt ett visst håll.

    Den psykotiska varianten av islam, sk salafi eller takfiri, är dessutom oligarkins projekt, understöds, infiltreras, mer eller mindre styrs av Mossad via Saudi. Den är extremt brukbar, dels för autodemonisering av Israels fiender, dels ger den verktyg för att bekämpa den sekulära arabismen i MÖ, det som egentligen ses som allra farligast av USA-Israel. IS, Al-Qaida är verktyg, inte egentligen motståndare till USA-Israel.

    I Europa har jag svårt att tänka mig att de flesta unga manliga problemutlänningarna egentligen bryr sig särskilt mycket om islam, förutom att de sympatiserar med den reaktionära kvinnosynen. Deras hopplösa förebilder är framgångsrika kriminella, inte gamla profeter. Om de beundrar Muhammed är det i rollen av krigisk erövrare med många fruar. Tror inte att salafisterna, även om de uppgår till några tusen, kommer att få lov att upprätta någon “Shariapolis”. Klassisk beskyddarverksamhet är det som kommer att gälla.

    På problemet “Sverige” finns det kanske ingen lösning längre som inte involverar drakoniska (ja, “fascistiska”) åtgärder från statens sida.

  8. veto says:

    Jag är faktiskt lite skeptisk till detta. Tänk på att “IS visar muskler” och “Al-qaida visar muskler” är det ständigt återkommande argumentet bakom den ständiga nödvändigheten att behålla amerikanska trupper i Syrien och Irak.

    I själva verket har ju salafisterna bara fått bank och stryk och total förnedring i alla möjliga sammanhang sedan Putin vände skutan i Syrien. Och deras mentor Saudiarabien har förnedrats efter att Houthiraketer sprängde halva deras oljeproduktion i bitar. Och muslimska brödraskapet förnedrades och slängdes ut ur Egypten.

    Jag tror politisk sunniislam i själva verket är fullständigt diskrediterad och märkt med loserstämpel i hela Mellanöstern och Nordafrika.

    I salafistskeppet är det bara desperata, psykiskt sjuka och legosoldater kvar. När de nämnda uppdragsgivarna, Mossad, CIA, saudiene, qatar, UAE, Tyrkia, inte längre finansierar verksamheten återstår inte mer än ett dårhus. Men dessa fortsätter att pumpa in pengar, och följaktligen får vi ibland terroraktioner för att stressa de plågade nationerna därborta ytterligare, och motivera fortsatt amerikansk närvaro.

    Likaså finansieras salafimoskeer i Västeuropa. Men vilka tar dem på allvar? Sju dårar i Frankfurt tar på sig orange väster och kallar sig för Sharia police, vad är det mer än en fars? Förutom en provokation finansierad och organiserad av Mossad, sannolikt:

    Unga ambitiösa, nominellt muslimska män i det sekulära väst, vad tänker de? Är du en loser som vill spränga dig själv till köttslamsor eller skära halsen av småpojkar - gå till moskén. Det är vad de tänker. Även om de kanske inte säger det högt.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

3 flere kommentarer

Deltakere

Historisk kommentararkiv

12 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.