Sverige: Når klansamfunnet møter folkhemmet

0
Interiør fra moské i Sverige. Foto: Shutterstock.

Klan er en måte å organisere samfunn på. Klanen garanterer gjensidighet som foruten felleskap kan levere rettferdighet og velferd. Det fordrer kontroll over medlemmene. Klanen står kollektivt ansvarlig for hva hvert medlem gjør. Klanens status er tuftet på at hvert medlem ser seg selv som forsvarer av kollektivets ære. Klansamfunnet er ikke ukjent i norsk eller skandinavisk historie. Ættene i sagalitteraturen var klaner. Men etter framveksten av en samlende nasjonalstat forsvant ættenes eller klanenes makt. Nasjonalt felleskap er uforenlig med klanssystemet.

Dette skriver forskeren og skribenten Asle Toje om i magasinet Utrop. Toje er medlem av Den norske Nobelkomite. Han har blant annet vært fast spaltist i Klassekampen, Bergens Tidende og Dagens Næringsliv.

For første gang i nyere tid er klansamfunnet gjenoppstått i Norden. Det har skjedd gjennom import, særlig til Sverige, men også til Norge og Danmark. Toje har vært på reportasjereise til Sverige og i artikkelen beskriver han hvordan det svenske folkhemmet smuldrer opp i møtet med klansamfunnet. Toje skriver:

Det nye klansamfunnet – når et svensk «vi» mangler

«Svenske innvandrerbydeler er ikke en ‘salatbolle’ av homogene minoritetsenklaver hvor gründerånden blomstrer, dette er ikke ‘Chinatown’. Bydelene huser ofte tretti–førti forskjellige etnisiteter. Islam er en faktor som forener mange, men forsøk på å reprodusere islamsk kultur har hatt lite fremgang, bortsett fra bruken av hijab som identitetsmarkør.

En distinkt subkultur har vokst frem. Denne beskrives av i politirapporten «Utsatta områden», hvorav det er seksti i Sverige i 2019. Alle er steder hvor minoritetene er i majoritet. Utsatte områder preges, ifølge rapporten, av etniske konflikter, norm- og lovbrytende oppførsel, uvilje til å samarbeide med politiet, samt «en alternativ sosial orden».

Noe nytt synes å ha oppstått, i møtet mellom ikke-vestlige kulturer i en sjenerøs velferdsstat uten noe mål om assimilering. En tenkelig forklaring på fenomenet kan ligge i klansimpulsen. ‘Klan’ klinger eksotisk. Dette kommer, skriver Per Brinkemo i boken, Mellan klan og stat (2014) av at vi ser den liberale rettsstat som naturgitt og klanen som et tilbakelagt stadium.

Brinkemo påpeker at klan er en, historisk sett, åpenbar måte å organisere samfunn på. Klanen garanterer gjensidighet som foruten felleskap kan levere rettferdighet og velferd. Det fordrer kontroll over medlemmene.  Klanen står kollektivt ansvarlig for hva hvert medlem gjør. Klanens status er tuftet på at hvert medlem ser seg selv som forsvarer av kollektivets ære.

Å forlate klanen innebærer at man ikke lengre vil ha tilgang til ikke bare juridiske, men også økonomiske og sosiale sikkerhetsnett.  Hver persons verdi i klanen er således knyttet til en annen persons handlinger. Mens den svenske staten ikke lengre refererer til et folk, men en befolkning utgjort av autonome individer, ser klanen seg som en kollektiv organisme.»

Den svenske selvutslettelsen

Statsminister Fredrik Reinfeld sa i 2006 «Bare barbariet er ur-svensk. Resten av utviklingen er kommet utenfra». Hvordan er det muig for et lands fremste leder å si noe så totalt selvutslettende på vegne av sin egen nasjon?

Da Mona Sahlin var integrasjonsminister spurte det tyrkiske ungdomsforbundets tidskrift Euroturk hva som er svensk kultur. Hun svarte:

Jag har ofta fått den frågan men jag kan inte komma på vad svensk kultur är. Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana ’töntiga’ saker.

Altså, en svensk sosialdemokratisk minister visste ikke hva svensk kultur er!

Les: Finnes det en svensk kultur?

Toje artikkel gir noen svar på hvordan det er mulig for et lands ledere å drive selvutslettelsen så langt at man ike en gang anerkjenner sitt eget lands kultur. Han viser til statistikeren Gustav Sundbärg som i 1911 i boka Det svenske folket skrev:

«Sier noen noe stygt om Sverige, aksepteres dette umiddelbart uten den ringeste nøling. I slike tilfeller behøves aldri noen granskning, beskyldningen anses som sann, derom kan det ikke råde noen tvil».

Toje viser også til hvordan dette synet sto i direkte motstrid til August Strindberg i sin «Tal till svenska nationen» gikk ut mot kongemakten som han mente tjente folket dårlig i en bitter utveksling med de konservative. Strindberg ville ha ‘Folkstaten’ i stedet for autoritær monarkisme, skriver Toje.

Sverige har vært en europeisk stormakt som spredde frykt og død i Trettiårskrigen og som ingen hadde slått i krig før Russland helt uventet gjorde det ved slaget ved Poltava i 1709. Den svenske nasjonalismen og det svenske flagget har derfor hatt en tvetydighet ved seg som man ikke finne på samme måte i Norge. Det svenske borgerskapet og de høyreradikale har svøpt seg i det svenske flagget.

Toje viser til Grete Brochmann som i antologien Skandinavisk uro: Innvandring og velferdspolitikk (2018) skrev at mens man i Danmark, og i mindre grad Norge, fastholdt at det er innvandrere som skal integrere seg, plasserte svenskene integrasjonsbyrden på flertallsbefolkningen.

Hun konkluderer: «Majoritetens kulturelle interesser ble underordnet i denne sammenheng».

Den svenske staten finansierer framveksten av klansamfunnet og det tradisjonelle svenske samfunnet får vike.

«Sveriges Muslimska Råd med Islamska Forbundet (IF) har lyktes å gjøre seg til talsmann for alle Sveriges cirka 800.000 muslimer, på tross av at om lag halvparten av disse er sekulære.»

Det en gang så fredelige, velorganiserte og velfungerende (til grensa av kjedelige) Sverige er blitt et land som opplever sprengningsaksjoner over 250 ganger i året og der skyteepisoder på gater og plasser hører til dagens orden. De første sju månedene i 2019 var det 182 skyteepisoder i Sverige der 25 personer ble drept. Nylig ble det sprengt en kraftig bombe på Östermalm i Stockholm. Ved nærmest et under ble ingen skadd eller drept. Slike hendelser er blitt så vanlige at de forsvinner fort fra avisenes forsider.

Noe liknende finnes ikke i noe annet land i Europa. Man må til den tredje verden for å se noe liknende. Hvordan har det kunnet gå så langt i Sverige? Og er det mulig for folkhemmet å gjenvinne hegemoniet overfor klansamfunnet? Artikkelen til Toje er ikke spesielt optimistisk.


Hvis du vil støtte vår uavhengige og kritiske journalistikk, kan du sende oss et bidrag på Vipps (så lenge det er mulig): 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelEn deprimerende oversikt
Neste artikkelHvorfor regioner og hva skal skje videre?