oss 100 kroner!
Gjeldsdrevet vekst kommer til ende.
Uvær? Hvilket uvær? Varer ikke kapitalismen evig? Det gjør den nok ikke. For å forstå hvorfor og hvordan kapitalismen er i ferd med å gå inn i sin nedgangstid og alderdom må vi først ta for oss de to viktigste sirkulasjonene av varer, arbeid og kapital i høyinntektslandene. Den store og grunnleggende sirkulasjonen utgjøres av vare- og tjenestesirkulasjonen. Den starter med en mengde arbeidere og råvarer, fabrikker, kontor, etc. Så settes disse sammen i en produksjonsprosess som skaper et antall varer til en verdi. Deretter realiseres disse varenes verdi enten på et marked for halvfabrikata, produksjonsmidler og den slags, eller på markedet for forbruksvarer. Når disse varene realiseres oppstår det penger som skytes inn i faktorene som starter sirkulasjonen, så er det i gang med en ny runde. Den andre sirkulasjonen vi må forstå er kapitalformenes interne sirkulasjon. Med kapitalformene mener jeg finanskapitalen, formueskapitalen (boliger, næringseiendom, tomter mv.) og produksjonskapitalen.
Les: Mørke, mørke skyer samler seg over kapitalismen
Disse to sirkulasjonene påvirker hverandre gjensidig. Høye boligpriser (formueskapitalen) fører til økt nybygging (vare- og tjenestesirkulasjonen), rask utvikling av produksjonen (vare- og tjenestesirkulasjonen) fører til høy fortjeneste som kan investeres i en kapitalform. Kapitalformer som gir høy fortjeneste vil oppleve stor etterspørsel og stigende verdi. Vare- og tjenestesirkulasjonen og kapitalformenes sirkulasjon er gjensidig avhengig av hverandre.
Siden 1980-tallet har kapitalismen vært inne i en periode hvor kapitalformenes sirkulasjon har spilt en avgjørende rolle i samfunnsutviklingen. Kort oppsummert kan vi si at finanskapitalen har sunket i verdi, noe som har ført til en økende gjeldsmengde. Mye av denne gjeldsmengden har gått til økt etterspørsel etter de andre kapitalformene, og dermed ført til at de har steget i verdi. Sirkulasjonen mellom kapitalformene har altså ført til at finanskapitalen har overført mye av sin verdi til formues- og produksjonskapitalen. Veksten i disse to kapitalformene har på sin side ført til en økning av etterspørselen og volumet i hovedsirkulasjonen, dvs. i vare- og tjenestesirkulasjonen. Denne perioden med stimulans av vare- og tjenestesirkulasjonen gjennom fallende rente, økende gjeldsmengde og økende formues- og produksjonskapital varte fra 1980 til ca. 2010. I løpet av denne perioden falt finansrenta fra rundt 18% ned mot 1% og enda lavere. Når jeg skriver finansrenta, har den flere former. Den renta banken gir innskytere, den renta sentralbanken gir bankene for innskudd, internrenta mellom bankene, renta på statsobligasjoner, etc., alle med litt forskjellig rentenivå. Dagens Næringsliv påpeker i en artikkel 12.12.2019 at sentralbankene i flere europeiske land opererer med negativ rente for innskudd fra banker, og at over 30% av verdens statsobligasjoner i dag har negativ løpende rente. De skal altså ha betalt for å ha pengene dine på konto. Dette er en utvikling som stadig forsterkes og som du kan lese mer om i artikkelen:
Glimt fra virkeligheten – kapitalformenes interne sirkulasjon
Når økonomien holdes oppe av lav finansrente
Når finansrenta har falt under fortjenesten i vare- og tjenestesirkulasjonen, stimulerer den volumet i denne sirkulasjonen. For 10-15 år siden regnet man med en gjennomsnittlig fortjeneste i vare- og tjenestesirkulasjonen på 4%, nå regner man med en gjennomsnittlig fortjeneste på 2-3% og lavere. Volumet i vare- og tjenestesirkulasjonen stimuleres når finansrenta er lavere enn denne gjennomsnittlige fortjenesten, fordi det muliggjør stadig flere transaksjoner. Derson kravet til den gjennomsnittlige fortjeneste i vare- og tjenestesirkulasjonen ble senket fra 3% til 2% ville antallet transaksjoner som kunne gjennomføres til den nye gjennomsnittlige fortjenesten øke kraftig. Det er nettopp denne bevegelsen som oppstår når finansrenta faller under den gjennomsnittlige renta i produksjonen. Si at finansrenta faller til 1% og den gjennomsnittlige fortjenesten i produksjonen er 3%. Da flyttes grensen for forsvarlige transaksjoner i produksjonen seg fra 3% til 1%. Finanskapital strømmer til produksjonskapitalen og antall transaksjoner stiger. Denne fasen er høyinntektslandene inne i nå.
Underliggende tendens er manglende vekst
Dersom vi ser på vare- og tjenestesirkulasjonen er den underliggende tendensen der en sterkt fallende fortjeneste. Dette fallet har pågått i mange år, helt siden 1970-tallet. Årsakene til dette fallet har jeg skrevet om i artikkelen:
Hva er årsakene til fallende økonomisk vekst?
Dette underliggende fallet har siden 1980-tallet blitt motvirket av den interne sirkulasjonen mellom kapitalformene. Kreditt blir skapt av luft i finanssektoren, disse overføres så til formues- og produksjonskapitalen, hvis vekst har skapt økt volum i vare- og tjenestesirkulasjonen.
Først ebbet stimulansen fra fallende finansrente ut rundt 2010, og hvor lenge stimulansperioden med lavere finansrente enn fortjeneste i produksjonen vil vare er et åpent spørsmål. Finansrentas beskjedne stigning opp mot renta i produksjonen er avblåst, og i de fleste høyinntektsland jages nå finansrenta nedover mot null, slik at den holder seg under renta i i vare- og tjenestesirkulasjonen. Men når finansrenta kryper under null, vil denne bevegelsen nedover avta raskt. Da opphører perioden hvor vare- og tjenestesirkulasjonen stimuleres.
Kapitalismens alderdom innledes.
Det som da inntreffer er kapitalismens avsluttende fase. Perioden med ulike stimulanser av vare- og tjenestesirkulasjonen fra utviklingen i kapitalformene, som har vart siden 1980-tallet, vil opphøre. Da må vare- og tjenestesirkulasjonen klare seg med den fortjenesten den selv kan skape. En fortjeneste som vil være for liten til å opprettholde noen slags vekst. Stadig strengere krav til produksjonen sørger for en motvirkende bevegelse til effektivisering av den. Det er skapt store byråkratier hvis levebrød er å skape stadig mer kostnadsdrivende rammer for produksjonen. EU er full av slike byråkratier. I en periode på 10 år ble byggebransjen i Norge påført merkostnader på 20% gjennom den type virksomhet. Stadig mer kostnadskrevende miljøtiltak er en del av denne bevegelsen. Det er allerede en begynnende motsetning i EU mellom de som vil satse på en grønn ny deal, og de som vil holde på markedsøkonomien; les mellom de som vil skape dyrere og de som vil skape billigere varer. Dess mer den første gruppen vinner fram, dess raskere vil veksten avta.
Situasjonen vil etter hvert utvikle seg slik at det blir negativ rente og verdiutvikling i alle tre kapitalformene, ikke bare i finanskapitalen. I praksis vil det arte seg som en rekke konkurser og nedleggelser. Mest sannsynlig vil de komme i bølger, i form av lånekriser. Vi kan tenke oss en total kapital på en billion penger. Negativ rente betyr at denne kapitalen blir stadig mindre. Det kan enten skje ved en jevn nedskrivning i form av en negativ rente (eller tidligere – som inflasjon), eller det kan skje gjennom at deler av kapitalen likvideres i form av konkurser. Resultatet blir det samme, at kapitalen krymper – negativ rente.
Spørsmålet som raskt vil komme opp i en situasjon med lånekrise er om ikke sentralbankene kan sprøyte inn penger og redde systemet sånn som under finanskrisen i 2010. Svaret på det i denne nye situasjonen, er at det ikke vil virke. Under finanskrisen i 2010 var den gjennomsnittlige renten på kapitalen fortsatt positiv. Det medførte, at det var et behov for kapital til erstatning for den som gikk til grunne i krisa. I USA f.eks. skjedde dette ved at sentralbanken kjøpte bankenes råtne lån. Da kunne bankene låne ut denne nye kapitalen til erstatning for den som gikk til grunne. Forutsetningen for at dette skal kunne fungere er imidlertid at kapitalformenes rente er positiv. Hvis den er negativ vil det ikke være noen mulighet for plassering av den kapitalen som sprøytes inn. Det vil ikke være noe behov, fordi det allerede vil være overflod av kapital som ikke finner sysselsetting til en positiv rente. I denne situasjonen vil det kun være behov for nedskriving av kapital. Ny innsprøyting av kapital vil ikke kunne avhjelpe det onde, en slik kapitaltilførsel vil i beste fall dempe den midlertidige forstoppelsen i sirkulasjonen en slik krise alltid medfører. Det store problemet i kapitalismens alderdom vil bli at det ikke er tilstrekkelig med ēn slik krise med nedskriving av kapitalen. Behovet for nye kriser vil melde seg på nytt og på nytt.
Hvordan vil utviklingen fram mot en slik krise arte seg? Det vi ser nå, er at renta på finanskapitalen stadig svekkes og kryper ned mot null. De mest utsatte delene av finanskapitalen, som sentralbankenes rente, avkastning på statsobligasjoner og private innskyteres rente er allerede tidvis under null. Når det gjelder private innskytere kan man forvente at de vil søke annen plassering av pengene sine dersom renta på bankinnskudd er vedvarende under null. Sentralbankene kan tåle en vedvarende rente under null, men utlånsrenta fra de private bankene vil neppe gå under null. Det vil være det samme som at bankene med åpne øyne driver med tap. Det er det vanskelig å se for seg.
Formueskapitalen vil bli den første kapitalformen hvor denne utviklingen vil bli merkbar. Påvirkningen vil komme fra to kilder. Først vil perioden med stimulans av vare- og tjenestesirkulasjonen gjennom den lave finansrenta avta, så vil presset nedover på lønns- og arbeidsvilkår for å holde fortjenesten oppe bli stadig hardere. Resultatet av disse to bevegelsene vil bli et fall i etterspørselen etter- og deretter et fall formueskapitalens verdi. Konsekvensen av et slikt fall så vi under finanskrisen. Lån blir misligholdt og boliger som sikkerhet for lån blir stadig mindre verdt. Når det gjelder produksjonskapitalen vil den oppleve en stagnerende etterspørsel når perioden med den lavere finansrenta nærmer seg slutt. Etterspørselen etter nye bygg vil falle og skape problemer for hele byggebransjen. Antall lønnsomme transaksjoner vil gå ned. Presset nedover på lønns- og arbeidsvilkår vil føre til at den kjøpekraftige etterspørselen til lønnstakerne svekkes. Et slikt press nedover på lønns- og arbeidsvilkår kan fort føre til deflatoriske tendenser i økonomien. Prisene vil presses nedover fordi markedene krymper. Deflasjon medfører at kapitalen øker i verdi i forhold til varene. Dette vil skje samtidig som behovet for nedskriving av kapitalen er akutt. Skjer det, vil situasjonen for kapitalen kunne komme virkelig ut av kontroll.
Kort oppsummert
I mer enn 40 år har kapitalen, alle kapitalformene, totalt sett blitt gradvis mindre verdt. Reduksjonen av verdi har blitt tatt av finanskapitalen, noe som har ført til økende gjeldsmengde og derigjennom økende verdi i de to andre kapitalformene. Den lave finansrenta har først gjennom dette, og så gjennom at den har blitt lavere enn fortjenestemarginen i vare- og tjenestesirkulasjonen stimulert økonomien i høyinntektslandene. I en situasjon hvor den underliggende tendensen med sterkt fallende vekst har vært realiteten, har denne blitt skjult av en gjeldsdrevet volumvekst som har vært skapt av kapitalens utvikling. Denne utviklingen vil snu når først finansrenta, og så fortjenestemarginen i vare- og tjenestesirkulasjonen, nærmer seg null. Da vil alle kapitalformene oppleve at de mister sin verdi, og kapitalismens alderdom er innledet.
Andre artikler av Tollef Hovig på steigan.no les her.
