Glimt fra virkeligheten – kapitalformenes interne sirkulasjon

1
Illustrasjon: Shutterstock
Tollef Hovig

Av Tollef Hovig.

Det sies at kapitalisme ikke er mulig uten vekst. Er det egentlig sant? Svaret på det må bli ja. Jeg har i tidligere artikler belyst hvordan kapitalen får sin verdi gjennom fortjenestens størrelse. Fortjenesten i et kapitalistisk samfunn skapes av at man produserer en vare billigere i en periode, enn man gjorde i forrige periode. Billigere enten ved forbedret produksjon eller reduksjon av lønns- og arbeidsvilkår. Denne fortjenesten kan så investeres i i ny produksjon dersom man tror det er mulig å oppnå ny fortjeneste der. Vekst har på den måten to forutsetninger, det må skapes en fortjeneste og det må finnes mulighet for å investere denne fortjenesten i utvidelser eller nye former for produksjon som gir ny fortjeneste. La oss derfor se litt konkret på hva som har skjedd i den epoken vi har opplevde siden 1970-tallet.

Fortjeneste og vekst

Dersom vi ser på fortjenesten i de 3000 største selskapene i USA ser vi en relativt stabil fortjenestemargin med noen nedturer som henger sammen med kriseår.

Dersom vi ser hvordan veksten har artet seg, ser vi derimot en jevnt nedadgående trend, med resesjon i de samme kriseårene.

Ifølge min teori skulle da kapitalen ha blitt mindre verdt. For å undersøke det må vi se på utviklingen i alle tre kapitalformene, finanskapitalen, formueskapitalen og produksjonskapitalen under ett. I forrige artikkel påsto jeg at det var en intern sirkulasjon mellom kapitalformene, slik at å se på en kapitalform isolert ikke vil gi noen mening.

Kapitalformenes utvikling

Når det gjelder finanskapitalens utvikling er grafen under veldig illustrerende

Den blå kurven angir finanskapitalens verdi og den røde kurven angir gjeldsveksten. Vi ser at finanskapitalen har falt dramatisk i verdi fra 1980-tallet fram til 2015.

Dersom vi ser på formueskapitalens utvikling, gjenfinner vi denne utviklingen her. Vi ser at i perioden med økende gjeldsmengde stiger verdien på formueskapitalen (her representert med boligkapitalen) i et tempo som har vært ukjent tidligere i kapitalismen. Nedgangen i finanskapitalens verdi og den økende gjeldsmengden det har medført, har ført til sterkt økende etterspørsel etter formueskapital og dermed til den voldsomme verdiøkningen grafen viser.

Dersom vi ser på produksjonskapitalen, representert ved P/E raten, gjenfinner vi den samme bevegelsen. P/E står for price og earning. Raten viser oss forholdet mellom hva aksjene koster i forhold til fortjenesten i de samme selskapene.

Vi ser at i 100 år, fra 1880 til 1980 har P/E raten ligget mellom 10 og 20%. På 1970-tallet fram til omleggingen av penge- og kredittsystemet falt raten under 10%. Da ser vi at etterspørselen etter produksjonskapital i form av aksjer øker sterkt, og P/E raten stiger til hittil ukjente høyder, over 40% rundt dotcom bobla i år 2000. Så faller den til rett under 30% fram til finanskrisen, hvor den gjør et bratt fall ned mot 14%, men på grunn av at sentralbanken sprøyter ny kapital inn i systemet, stiger den raskt til over 30% igjen. Dersom vi ser på de siste årenes utvikling er den som vist under.

Vi ser at utviklingen i vekstraten ikke gir noe grunnlag for den voldsomme økningen i formueskapital og produksjonskapital. Hvis vi trekker inn nedgangen i finanskapitalens verdi og den derav følgende økningen i gjeldsmengde blir bildet helt forståelig. Den økende gjeldsmengden har ført til økning i etterspørsel etter de to andre kapitalformene, og dermed til at de har økt i verdi. Hvis vi betrakter kapitalen som et hele, ser vi at den har fulgt nedgangen i veksten, men med store interne forskyvninger. Finanskapitalens verdi har sunket til hittil ukjente lavmål, mens samtidig har de to andre kapitalene økt sin verdi. Bevegelsen som ble skapt av den fallende renta førte til økt aktivitet innen finanssektoren, på grunn av den økende gjeldsmengden, innen byggevirksomhet som følge av økt etterspørsel etter bygninger og i produksjonskapitalen som fikk stadig lavere finanskostnader og lavere resultatkrav. Denne økede aktiviteten i de tre kapitalformene førte naturlig nok til økt etterspørsel i vare- og tjenestesirkulasjonen i denne perioden.

Etter at renten har stoppet å falle har det at finansrenta har falt under avkastningen i produksjonen, overtatt rollen for økningen i gjeldsmengde som stimulans. Den lave renta stimulerer i første rekke vare- og tjenestesirkulasjonen gjennom at kravene til fortjeneste der blir lavere. Det gjør at volumet med det som kan kalles forsvarlige transaksjoner øker, og forventningene til fortjeneste avtar.  Denne økningen i vare- og tjenestesirkulasjonen overtar for økende gjeldsmengde som stimulans, og øker etterspørselen etter boliger og annen formueskapital, og gir produksjonskapitalen et løft. Når finansrenta og produksjonsrenta er i ferd med å nå det samme nivået, opphører denne stimulansen. Da trer høyinntektslandene inn i en ny fase. Spørsmålet er når uværet bryter løs, og hvordan det vil arte seg, noe som vil være tema for neste artikkel.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Konferansebanner2020-1024x546.png
KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. kjell108 says:

    Dette er 10% sant. Det er DNB som sprøyter penger inn i den norske økonomien med hjelp av kredit - ifølge dem selv. Kreditten skaper de selv. De fleste tror det er Norges Bank som skaper kreditt.
    Dog virker det som at vanlig usikret kredittgjeld ikke skaper penger, men at bankene må stille opp med de pengene (her er jeg usikker)

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere