oss 100 kroner!
Av Tollef Hovig.
Dersom vi ser på den samlede situasjonen i verden, får vi fram grafen under. Den viser at veksten er avtagende, noe også økningen i befolkningen er. Men å se verden samlet gir lite informasjon, fordi store grupper land er i helt forskjellige faser av industrialisering.
Jeg skal konsentrere meg om gruppen av høyinntektsland, det Verdensbanken definerer som «avanserte økonomier. Jeg har satt opp data for denne gruppen i 5 års bolker (10 år for 60-tallet). Dataene er hentet fra Det Internasjonale Pengefondet og Verdensbankens statistikker som har ganske sammenfallende data, men ikke helt. Der hvor det ikke er helt sammenfallende har jeg benyttet en verdi omtrent midt imellom.
Vi får da følgende gjennomsnittlige vekstrater:
Vi ser en solid vekstrate på 1960-tallet, opp mot 6% i året. Den holder seg ganske bra i første halvdel av 1970-tallet, rundt 5% årlig, før den begynner en glideflukt nedover mot midten av 1980-tallet. Det er rimelig å anta at denne glideflukten henger sammen med en kraftig økende rente på finanskapitalen i samme perioden. (se tidligere artikkel: Er veksten i høyinntektsland gjeldsdrevet?) Det er naturlig å anta at den høyere veksten fra midten av 1980-tallet er gjeldsdrevet. Den er sammenfallende med begynnende rentefall og økende gjeldsvekst i høyinntektslandene. På begynnelsen av 1990-tallet gikk gjeldsveksten litt for fort, og det medførte krisetendenser i flere høyinntektsland, særlig i Skandinavia, noe som medførte lav vekst i denne perioden. Gjeldsmengden fortsatte å øke i tiårsperioden 1995-2005, som var preget av en vekst over 3% i året. Periodene 2005-10 og 2010-15 ble preget av finanskrisen, hvor det var noen år rundt 2010 med negativ vekst. Perioden 2015- 19 har vært noe bedre, men IMF (Det Internasjonale Pengefondet er bekymret for avtagende vekst i høyinntektslandene. Utviklingen de senere årene framstiller IMF slik:
Vi ser av den røde linjen i grafen at land som er i en industrialiseringsfase (developing economies) har en vekstrate rundt 5-6%, omtrent det samme som høyinntektslandene hadde på 60-tallet da de fortsatt var i industrialiseringsfasen. IMF anslår at veksten i høyinntektslandene vil bli 1,8% i 2019 og 1,7% i 2020. Som Rune Skarstein påpeker i en kronikk i Klassekampen onsdag 25. september ligger forklaringen på denne utviklingen utenfor borgerlig økonomis teoretiske horisont. IMF forklarer årsaken til den svake veksten slik:
- Svakere utvikling i forbruk og produksjon
- Forsinkede standarder for utslipp fra dieselbiler i Tyskland
- Usikkerhet rundt finanspolitikk og lavere investeringer i Italia
- Protester som de gule vestene i Frankrike fører til forstyrrelser i varesalget og Brexit legger en demper på investeringene i Europa
Etter min oppfatning er dette årsaker som i liten grad påvirker den langsiktige stabile utviklingen av stadig lavere vekstrater. Denne nedadgående utviklingen har langt mer dypereliggende årsaker.
Enkelt sagt er lavere vekstrater en konsekvens av at industrialiseringen går mot sin slutt i høyinntektslandene, og at de har utviklet seg til å bli tjenestesamfunn. Denne utviklingen får flere grunnleggende konsekvenser som påvirker vekstratene.
Fortjeneste og fortjeneste fru Blom
Kapitalismens grunntrekk er jakten på fortjeneste, men det finnes flere former for fortjeneste som hver seg henger sammen med ulike faser i utviklingen av de kapitalistiske samfunnet. Grovt sett kan fortjenesten deles i to former, men de har flere underformer. De to hovedformene kan deles inn i den fortjenesten som oppstår i produksjonssfæren og den fortjenesten som oppstår i forbrukssfæren.
Når det gjelder den første typen fortjeneste, den som oppstår i produksjonssfæren, finnes den i to forskjellige former. Den ene formen oppstår når man gjennom tekniske eller organisatoriske forbedringer bruker færre timeverk enn tidligere (forbedringens profitt). Den andre oppstår når man presser ned verdien av timeverkene som benyttes, gjennom nedpressing av lønns- og arbeidsvilkår i vid forstand (arbeidets merverdi). Den første formen av disse medfører økonomisk vekst, enkelt sagt fordi det blir stadig flere enheter produsert med det samme antall timeverk. Den andre formen (arbeidets merverdi) medfører både økonomisk vekst og sammentrekning av økonomien, enkelt sagt fordi billigere varer gjør at man kan kjøpe flere varer, men nedpressing av lønns- og arbeidsvilkår fører på sikt til at forbruksvolumet faller. Denne formen for fortjeneste kan på kort sikt føre til økning i BNP, men vil på litt lengre sikt medføre tilsvarende reduksjon.
Når det gjelder den andre typen fortjeneste, oppstår den i forbrukssfæren. Et eksempel kan være underholdning. En stor underholdningsartist tjener mye penger fordi det er mange mennesker som ønsker å oppleve underholdningen, og betaler for det. Da flyttes penger fra mange personer til en person, på samme måten som pengespill fører penger fra mange personer til en person. Den samme mekanismen oppstår når markedet allokerer varer gjennom tilbud og etterspørsel. Er tilbudet større enn etterspørselen synker prisen, og omvendt er etterspørselen større enn tilbudet øker prisen. Denne type fortjeneste fører ikke til økonomisk vekst, den bare flytter allerede opptjente penger mellom mennesker.
Fortjenestetypen som fører til økonomisk vekst (forbedringens profitt), er hovedformen for fortjeneste under industrialiseringen. Når industrialiseringen avsluttes blir denne type fortjeneste stadig mindre. Både fordi industriell virksomhet utgjør en stadig mindre andel av disse landenes verdiskaping (tjenestene øker), og fordi forbedringen av produksjonen i virksomheten som er igjen går stadig saktere. Når industrialiseringen avsluttes utgjør tjenestevirksomheten en stadig økende andel av verdiskapningen i høyinntektslandene. Det forekommer, gjennom forbedringer, store innsparinger i antall timeverk også i tjenestesektoren, men ikke på langt nær i det tempo og det omfang som foregår under industrialiseringen. Hovedmetoden for fortjeneste i tjenestesektoren er nedpressing av lønns- og arbeidsvilkår (arbeidets merverdi), som har en tvetydig innvirkning på økonomisk vekst.
Den virkelig store endringen i vår tid er økningen av fortjeneste som kommer fra underholdning, statusvarer, turisme, spill og den type virksomhet hvor menneskene bare flytter pengene mellom seg. Denne type varer som ikke er nødvendighetsvarer, men er vare- og tjenesteformer som vokser når behovet for nødvendighetsvarer er dekket, utgjør en stadig større andel av høyinntektslandenes BNP. Fortjeneste fra denne type varer medfører liten eller ingen økonomisk vekst i samfunnet.
Finanskapitalens påvirkning på veksten
Ved siden av denne underliggende utviklingen har veksten siden 1980-tallet i stor grad blitt påvirket av kapitalens utvikling, spesielt finanskapitalens utvikling. Den har motvirket det fallet i veksten som ellers hadde skjedd, men denne finanskapitalens sponsing av vekstratene kan bare skje en gang i samfunnets kapitalistiske utvikling, og er i ferd med å ebbe ut. Denne sponsingen har i høyinntektslandene skjedd i to faser. Først var en fase fra midten av 1980-tallet til rundt 2010-15 preget av fallende rente og økende gjeldsmengde. Den økende gjeldsmengden førte til langt høyere vekst enn den vanlige veksten som kom fra produksjon og forbruk. Når vi skrev 2010 og årene etter, hadde renten sunket ned mot null og økningen i gjeldsmengden begynte å avta. Da inntraff neste fase med en annen type sponsing av BNP, som vi fortsatt er inne i, hvor finansrenta ligger under renta i produksjonen. Det førte til at produksjonen og produksjonskapitalen blir sponset av den lavere finansrenta. Produksjonen får enkel finansiering og lavere krav til avkastning, fordi finansrenta er lavere. Det medfører en økning i produksjonsvolumet og dermed vekst i BNP. Denne fasen er i ferd med å nærme seg slutten. Det ser vi ved at den marginale økningen i finansrenta opp mot renta i produksjonen har stoppet opp. En bevegelse som er ganske lik i alle høyinntektslandene. Hvordan økonomisk vekst vil utvikle seg framover skal jeg ta opp i en senere artikkel.
