Kapitalen bak Babcock

0
Illustrasjon fra nettsidene til Babcock

Selskapet Babcock har klart det mesterstykket å bli det mest forhatte i Norge etter bare noen dagers virksomhet, eller skal vi heller si mangel på virksomhet. At avtalen var rigget og at hele anbudsprosessen var et skuespill, er for lengst avslørt. Solberg-regimet måker ut nasjonens arvesølv og nøkkelfunksjoner så fort at man skulle tro at de hadde akkord på det.

Men hva slags kapital står bak Babcock? Det er det lett å finne ut av, bare se her.

Her ser vi allerede tre av «de vanlige mistenkte», Capital Research & Management, Fidelity og Vanguard Group. Men vi ser også at største aksjonær er Invesco Asset Management Ltd. Og hvem står bak dem?

Nei, skulle du ha sett?

Bank of America, Vanguard, BlackRock og JPMorgan, to av dem blant «de vanlige mistenkte», og de to andre med Vanguard og BlackRock som storaksjonærer.

Babcock er med andre ord, de også, kontrollert av «de vanlige mistenkte».

Les: Tre selskaper eier de største korporasjonene i USA

Vi har fått noe kritikk fra folk som mener at vi overdriver den kontrollen disse fondene har. De har jo tross alt noen få prosent, og i noen selskaper er det gründere som har mye større andeler enn det «de vanlige mistenkte» har.

Uten å ha tilgang til spisskompetanse på konsernkontroll vil vi peke på at det ikke er alkkurat slik det fungerer. BlackRock er verdens mektigste finansinstitusjon og forvalter direkte minst 6.000 milliarder dollar i aksjer, og mye mer indirekte.

Toppsjefen i BlackRock, Larry Fink, er en mann som når han ønsker det, får møte med hvilken som helst regjeringssjef i Europa, og i Nord-Amerika, for den del. Det er de som styrer omlegginga av det franske pensjonssystemet som den franske fagbevegelsen, studentbevegelsen og andre grasrotorganisasjoner gjør opprør mot.

I Frankrike alene er BlackRock eier av mellom 5 og 10 prosent av aksjene i nøkkelselskaper som Eiffage, Danone, Vinci, Lagardère, Renault, Peugeot, Société Générale, Axa, Vivendi, Total, Sanofi, Legrand, Schneider Electric, Veolia, Publicis, etc etc.

Den franske journalisten Grégoire Favet, som har gransket selskapet, sier at «Når Larry Fink ringer, er det som om det var toppsjefen i IMF eller et statsoverhode. Fink er blitt mottatt i Élysée-palasset to ganger etter at Macron ble valgt.» Og naturligvis er han rådgiver for de europeiske sentralbankene. Fink trenger ikke mange prosent for å ha kontroll.

I 2016 skrev vi:

BlackRock og Google kaprer norsk vindkraft – og norske subsidier

Les også: Google, Facebook og BlackRock skal ødelegge mer norsk natur med vindfarmer

Og nå vet vi altså at bak Babcock står også BlackRock og de andre «vanlige mistenkte». Og fra før vet vi at disse selskapene er så vevd sammen med krysseierskap og personalunioner, at det er vanskelig å oppfatte dem som forskjellige konkurrerende kapitaler. De framstår mer som en megakorporasjon, en finansiell leviathan som fortærer alt og alle på sin vei.

Det er denne megakorporasjonen Erna Solberg og hennes regime arbeider på oppdrag fra, ikke det norske folket.

Les også: Makt: Between a BlackRock and a hard place

Ekspert: – Konkurransen var rigget slik at Babcock skulle vinne

Ambulanseflyskandalen, samrøre, inkompetanse og et mageplask for regjeringas anbudspolitikk

Forrige artikkelBilindustrien klarer ikke å levere de bilene som EU-kommisjonen krever
Neste artikkelStorbritannia: Arbeiderklassen stemte tory for å få brexit
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).