Bevisene det aldri var meningen vi skulle se om «gass»-angrepet i Douma

3
OPCWs kontor i Haag. De publiserte ikke den delen av sin egen rapport som beviste at det ikke hadde vært noe gassangrep. Foto: Shutterstock

OPWC åpnet døren for latterliggjøring, mens den enkle sannhet ville vært nok.

Robert Fisk

Av Robert Fisk.

Vi liker å ha tillit til De Store. Vi tror ikke lenger på våre svulstige, små ledere med deres lettvinte løgner og Twitter-meldinger: Trump’ene og May’ene og nå alle nasjonalistene i Europa. Og vi har i hvert fall ingen tillit til arabiske diktatorer.


Denne artikkelen av Robert Fisk ble først publlisert i The Independent. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


Men når FN, på tross av alt sitt byråkrati og all sin korrupsjon, forteller os at verden står overfor klimaforandringer, tror vi langt på veg det de sier. Hvis det internasjonale Røde Kors advarer om en humanitær katastrofe i Afrika, tar vi gjerne deres ord for det. Og når Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) – som representerer 193 medlemsland over hele verden – rapporterer om klorgass-angrep i Syria, går vi ut fra at vi hører sannheten, hele sannheten og ingen ting annet enn sannheten.

Frem til nå. For i løpet av de siste dagene har det kommet frem foruroligende bevismateriale om at OPCW med vitende og vilje har skjult en 15 siders vurdering, som tar dissens fra konklusjonene i organisasjonens avsluttende rapport om det påståtte angrepet med kjemiske våpen fra Syrias regime mot byen Douma i fjor. Pressen og offentligheten har ikke fått vite om den motstridende vurderingen av to sylindre som etter sigende hadde inneholdt klor-molekyler – kanskje det mest fellende beviset mot Assad-regimet i hele rapporten.

OPCW står offisielt fast ved at disse sylinderne sannsynligvis ble sluppet fra et luftfartøy – trolig et helikopter, formodentlig syrisk – over Douma 7. april 2018. Men den motstridende vurderingen, som OPCW ikke refererte til med ett ord i deres offentliggjorte konklusjoner, mener at det er en «større sannsynlighet for at begge sylinderne ble manuelt plassert på disse to stedene framfor at de skal ha blitt sluppet fra et luftfartøy».

Det er vanskelig å undervurdere alvoret i denne manipulerende handlingen fra OPCW. I et svar til den konservative skribenten Peter Hitchens, som også skriver for Mail on Sunday – han er selvsagt bror til avdøde Christopher Hitchens – innrømmer OPCW at deres såkalte tekniske sekretariat «er i ferd med å gjennomføre en intern undersøkelse rundt den ikke-autoriserte (sic) offentliggjøringen av dokumentet».

Så legger de til: «På det nåværende tidspunkt foreligger det ikke mer offentlig informasjon om denne saken og OPCW har ikke anledning til å være behjelpelig med (sic) forespørsler om intervjuer». Dette er en taktikk som fram til nå ser ut til å ha virket: ikke ett eneste nyhetsmedium som rapporterte de offisielle konklusjonene fra OPCW har fulgt opp historien om rapporten OPCW fortiet.

Og du kan være sikker på at OPCW ikke kommer til «å være behjelpelig med» intervjuer. For her er en institusjon som skal etterforske krigsforbrytelser i en konflikt som har kostet hundretusener livet – likevel er deres svar på spørsmål om ingeniørenes «hemmelige» vurdering, å konsentrere seg om sin egen heksejakt for å finne kilden til dokumentet de ønsket å holde hemmelig for verden.

Og som om ikke dette var ynkelig nok: OPCW – hvis endelige rapport ble på mer enn hundre sider og som til og med inneholdt et lett-å-lese-sammendrag for journalister – smeller nå ståldørene igjen i håp om å unngå at mer informasjon kommer ut til pressen.

Men det som er mye farligere, er at denne sensur-handlingen har servert et hav av propaganda for Vestens motstandere, for det syriske regimet og for russerne. Russia Today har disket opp for sine seere med fortellinger om hvordan Nato-makter kontrollerer OPCW politisk. Amerikanske nettsteder – for fred, men, dessverre, også for konspirasjoner – storkoser seg med ingeniørenes motstridende rapport.

Og når det gjelder det blåøyde, seende, lesende publikummet – oss – kan dette skandaløse bedraget fra denne formodentlig pålitelige organisasjonen av internasjonale vitenskapsfolk bare føre til én konklusjon: at vi enda en gang må ty til Assange’ene og Chelsea Manning’ene – «forrædere» som skader vestlig sikkerhet i deres fienders øyne – og avsløringer fra grupper som WikiLeaks, hvis vi ønsker å få vite sannheten og hva som skjer i verden og den virkelige historien bak de offisielle rapportene.

Institusjonell – og journalistisk – hukommelse er av en slik art at vi kanskje skulle ta et tilbakeblikk for å minne oss selv om hvor viktig Douma-angrepet i 2018 var. Mens syriske regjeringsstyrker omringet islamist-kontrollerte Douma tidlig om våren i fjor – de beleiret mange kvadratkilometer med boligblokker, slum og smale gater i den østlige utkanten av Damaskus – viste videoer overført fra krigsscenen uhyggelige bilder av sivile som frådet fra munnen og virket å bli kvalt til døde etter å ha pustet inn gass.

Regjeringen i Damaskus avviste påstandene. Det gjorde også russerne. Men på grunnlag av at man mente tilstrekkelige bevis for et gassangrep var lagt fram, satte USA, Storbritannia og Frankrike i verk bombe-raid inn i Syria. På en pressekonferanse i London ledet Theresa May an i en brennende fordømmelse av Assad-diktaturet, for bruk av gass mot kvinner og barn.

Det hadde vært mange rapporter om kjemiske angrep fra regimet i Syria før Douma-episoden, men verdens respons til videobevisene fra sengeposten i et provisorisk sykehus der, snudde hendelsen til en stor, internasjonal krise. Blant målene til de amerikanske cruise-rakettene var et vitenskapelig senter i Damaskus som OPCW selv hadde klarert fra noen som helst involvering i kjemisk krigføring høsten 2017. Men innen to uker – etter forsinkelser påført av syrerne av «sikkerhets»-årsaker – ankom internasjonale vitenskapsfolk fra OPCW, som allerede hadde intervjuet leger fra sykehuset i Douma, og besøkte gatene der det påståtte kjemiske angrepet hadde funnet sted.

En av de to angivelige gassylindrene fra Douma som ble lagt fram som angivelig bevis. Et problem er imidlertid at den ikke passer med innslagshullene i bygningen.

I deres endelige, offisielle rapport i mars i år sier OPCW at selv om ingen «organofosfat-nervegass» – sarin, for deg og meg – ble funnet i Douma og at de som ble registrert som drept i angrepet allerede var begravd, konkluderte teamet deres, som de sier inkluderte eksperter på «mekanisk ingeniørarbeid», at sylindrene som ble funnet på to spesifikke steder hadde passert betong og et tak for så å ha krasjlandet på gulvet i bygningene. Det er mulig, sa OPCW, «at sylindrene var kilden til stoffer som inneholdt reaktiv klor». Vitnemål, prøver fra omgivelsene, biomedisinske prøver samt toksikologiske og ballistiske analyser «utgjør rimelig grunnlag for å si at giftige kjemikalier i form av et våpen fant sted.» Med andre ord, sylindrene hadde falt fra himmelen.

Dokumentet, som på det tidspunktet ikke var avslørt, har tittelen “Ikke hemmelighetsstemplet – OPCW sensitivt – Ikke sirkulér – Ingeniør-vurdering av de to sylindrene observert ved Douma-hendelsen – Hoved-sammendrag» og er datert 27. februar i år. Det er skrevet av en ingeniør hvis navn sirkulerer på internett, men som vi ikke skal gjenta her. Dokumentet trekker diametralt motsatte konklusjoner av den publiserte rapporten og hevder at «Under-teamet av ingeniører kan ikke være sikre på at sylindrene på noen av stedene kom dit etter å ha blitt sluppet fra et luftfartøy».

Og hvorfor ikke? «Dimensjonene, karakteristika og utseendet til sylindrene og omgivelsene på hendelsesstedet var uforenlig med det som kunne forventes dersom de var blitt sluppet ned fra et luftfartøy … Oppsummert, observasjoner på de to åstedene sammen med påfølgende analyser, tyder på at det er større sannsynlighet for at begge sylindrene ble manuelt plassert på de to stedene framfor å ha blitt sluppet ned fra luftfartøy.»

Kort sagt, dokumentet antyder at åstedet for sylindrene var arrangert, at noen inne i Douma umiddelbart etter bombingene 7. april 2018 – og ingen, ikke en gang syrerne eller russerne benekter at det var konvensjonell bombing og granatskyting den natten – plasserte sylindrene på stedene der de deretter ble undersøkt av OPCW. Siden de første bildene av sylindrene på disse stedene ble vist før syrerne og russerne inntok Douma, er den åpenbare konsekvensen at styrker i opposisjon til Assad kan ha plassert dem der.

Robert Fisk i en av tunnelene under Douma

I alle saker av denne art er det nødvendig å forstå at undersøkelser for å finne bevis for gassangrep er kjent for å være vanskelig. Det er nødvendigvis en ikke-eksakt vitenskap. I motsetning til fragmenter av granater, granatsplinter, plater fra fundamentet i bombekastere, datakoder for raketter eller våpenmanualer, inneholder ikke gass noen konvensjonell merkelapp som kan avsløre eierne eller produsentene. Kjemikalier inneholder ingen datamaskin-deler. Og av den grunn er både den offisielle OPCW-rapporten og den motstridende vurderingen fra ingeniørene særdeles vitenskapelige dokumenter – kanskje utilgjengelig for den uinnvidde – men verd å lese i sin helhet, kanskje med en vitenskapelig ordbok tilgjengelig. Lesere kan finne både den fullstendige rapporten og, etter litt detektivarbeid, den lekkede ingeniør-rapporten på internett.

OPCW kunne ha spart seg selv for mye forlegenhet – og latterliggjøring fra russerne – hvis de ganske enkelt hadde fortalt hele sannheten: at mens flertallet av vitenskapsfolkene kom til den konklusjon at «gass»-sylindrene kom gjennom taket (altså, fra et luftfartøy), mente et mindretall at de ikke gjorde det.

Dette ville ikke vært noe mer enn praksis ved en offentlig granskning som inkluderer synspunktene til et motstridende mindretall. Men det var åpenbart ikke hva OPCW ønsket. Herav deres egen, litt merkelige konklusjon at det var «rimelig grunnlag» til å tro at giftige kjemikalier hadde vært brukt i Douma: «rimelig grunn» kan være en akseptabel respons til bevis på åstedet for kriminell handling i et hjem – men på langt nær tilstrekkelig til å rettferdiggjøre et luftangrep fra Nato mot Syria når man ser det i retroperspektiv.

Jeg var selv svært opprørt over scenene som møtte meg i Douma da jeg ankom noen få dager etter angrepet. Jeg så ikke bort fra den muligheten at det hadde vært brukt gass, men øyevitner og ledelsen ved felthospitalet der ofrene hadde fått behandling, insisterte på at de visste ingen ting om gass.

Legen, som var i sitt hjem nær sykehuset da det skjedde, insisterte på at pasientene led av oksygenmangel (hypoksi) – på grunn av inhalering av støv og skitt under luftbombardementet, og at noen han identifiserte som en «Hvite hjelmer»-medarbeider ropte «Gass!» og startet panikk blant ofrene. Den offisielle OPCW-rapporten beskriver nøyaktig de samme hendelsene, sammen med legens minne om mannen som ropte «Gass!». Men interessant nok identifiserer ikke OPCW ham som «Hvite hjelmer».

Men min egen rapport i The Independent – og fordømmelsen den senere ble utsatt for av kritikere – er helt uvesentlig sammenliknet med implikasjonene av OPCWs beslutning om å hemmeligholde rapporten til deres egne ingeniører. Kanskje vil de finne kilden til lekkasjen. Kanskje vil de hevde at deler av den er fabrikkert, selv om dette er svært usannsynlig, siden de allerede har referert til «den ikke-autoriserte offentliggjøringen av dokumentet».

Men noen få ord til advarsel. Bare fordi OPCW tok den usedvanlige beslutningen om å fortie en del av bevismaterialet fra Douma, betyr ikke det at gass ikke har vært brukt i Syria av regjeringen, eller til og med russerne eller av IS og deres islamist-allierte. Det er liten tvil om at gass har vært brukt. Alle er skyldige i krigsforbrytelser i den syriske konflikten. OPCWs uærlighet – for det er det det koker ned til – frikjenner ikke krigsforbrytere.

Det finnes et annet rødt lys. Vi husker alle hvordan vi, etter falske påstander om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, invaderte Irak på disse falske premissene og – noen få år senere – hevdet at Iran fremstilte masseødeleggelsesvåpen, og deretter truet Iran med krig, noe vi har fortsatt å gjøre fram til i dag. Hva hvis vi nå blir fortalt at Syria enda en gang bruker gass mot sine fiender?

Merkelig nok, midt i avsløringene av OPCWs skjulte rapport, annonserte USAs utenriksdepartement at «vi fortsetter å se tegn til at Assad-regimet kan holde på med å fornye sin bruk av kjemiske våpen, deriblant et påstått klorgass-angrep i nordvestlige Syria om morgenen 19. mai 2019…»

Så her er vi i gang igjen.

Les også: – «Gassangrepet» i Douma var arrangert, sier berømt MIT-forsker

Rapporten om det påståtte gassangrepet i Douma undergraver propagandaen


Blant dem som anbefaler steigan.no er:

Vær med på å styrke den kritiske og uavhengige journalistikken. Klikk her!

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. runeulv says:

    Enhver oppegående noe teknisk anlagt person kan fortelle at en gul gass-sylinder ikke kommer seg uskadd gjennom armert betong. En gassgranat konstruert for å komme seg gjennom armert betong, kunne kanskje fått det til, men det er det ingen som hevder at har blitt brukt.

  2. runeulv says:

    Jeg tror det er bevisst. Om det er åpenbart at vesten lyver, så blir det ingen offentlig debatt, da det er et tydelig tegn til alle journalistene om hva de ikke skal skrive.

  3. Semi-mainstream Fiskesuppe med for mye ego.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere