Gresk valg uten EU-opprør

2
Ei gruppe folk satte fyr på EU-flagget utenfor kommisjonens kontorer i Aten. Shutterstock.
Kjetil Grønvold

Av Kjetil Grønvold i Athen.

Det greske valget rysta ikke EU. Europa sto knapt på dagsordenen. Derimot skipa det om det politiske landskapet i Hellas. Det gamle konservative Nytt Demokrati knuste Syriza. Partiet som målbar håpet om forandring under den greske våren. Ytre høyre blei svekka og den genuine venstresida fortoner seg avfeldig. Men utfallet av valget rokker ikke ved den greske realiteten. Hellas forblir i den nyliberale tvangsfella.

Jeg befinner meg i Athen og har fulgt innspurten i det greske valget. Utfallet er knapt egna til å «ryste Europa» slik overskrifter i rapportene fra mange andre andre EU-land roper opp om. Tvert imot. Motstanden mot EU og euosona er henvist til de innerste krokene og er knapt å spore i det nye partipolitiske landskapet som trer fram etter søndagsnatta. EU og Europa figurerte knapt på agendaen i valgkampanja

Høyre og venstre svekka

I kriseåra fant forbitrelsen mot EU-eliten rotfeste både blant krefter langt til høyre og på venstresida.

Nytt ytre høyreparti utfordrer Gyllent Daggry

Spydodden blant de ytre høyre-aktørene  – nazistene i Gyllent Daggry – går kraftig tilbake. Partiets oppslutning fra forrige EU-valg i 2014 er nesten halvert i det de havner på 4,8 prosent. Det henger blant annet sammen med rettsprosessen mot dem. Partiet kan bli dømt for å være en «kriminell organisasjon» og bli forbudt. Det har leda til at deres gamle modus operandi med vigilantegrupper og vold i gatene ikke lengre er gangbar mynt. Det har mista initiativet på bakken til militante og voldelige ekstremistgrupper som Combat 18 og Krypteion. Den gamle operasjonsmåten var viktig kilde for mobilisering, vekst og konsolidering.

Riktignok har en annen formasjon av noenlunde samme støpning dukka opp: «Gresk Løsning». Det kan notere seg for fire prosent oppslutning. Langt i overkant av forventningene de mange meningsmålingene varsla. Men partiet blei stifta i 2016 og er relativt nytt. Det er dårlig organisert og partistifteren, Kyriakis Velopoulos, er kjent for sine mange politiske bukkesprang. Han har bakgrunn fra det konservative opposisjonspartiet Nytt Demokrati og var parlamentsmedlem for høyrepartiet LAOS fram til 2012. De siste årene forbindes han først og fremst med rolla som TV-journalist og har et eget program der han veksler mellom å selge parfyme og såpe og å servere bannbuller mot nordmakedonerne og servere lovprisninger av Putin og Russland. Til forskjell fra Michalolaikos og hans feller i nazipartiet legger han brett på sterke bånd til den ortodokse kirka.

Det var rimelig å forvente at proteststormen mot Prespesavtalen, som innebærer at  Hellas fullt ut anerkjenner nabostaten i nord, skulle speile seg i valget og styrke ytre høyre. Motstanden mot avtalen har tatt seg uttrykk i mønstringer som regnes for å være blant de største i gresk etterkrigshistorie og i følge meningsmålinger sier fortsatt 65 prosent av grekerne ‘nei’ til overenskomsten mellom Athen og Skopje.

Men fordi det store konservative Nytt Demokrati også avviser avtalen og sier at de vil reforhandle den i regjering, og dels fordi det har dukka opp et mylder av mikroskopiske grupper og partier som alle skilter med den samme agendaen, er det vanskelig å lese betydninga av spørsmålet ut av valgresultatet. Det blei stilt mer enn 40 lister til EU-valget og enda flere i forbindelse med lokal- og regionalvalgene. Det siste henger også sammen med endringer i den greske valglovgivninga som sikrer bedre representasjon for små alternativer på lokalplanet.

Valgresultatene i Hellas. Kilde: EU-kommisjonen

Tilbakeslag for EU-motstanderne på venstresida

EU- og euromotstanderne på den greske venstresida har også gått kraftig tilbake.

LAE – eller Popular Unity – var en periode i 2015 den tredje største partigrupperinga i parlamentet. Ifølge foreløpige tall samler partiet denne gangen  litt over 1 prosent av stemmene. LAE var den fremste eksponenten for kravet om grexit. Anført av «stjerneøkonomen» Lapavitsas. Marginaliseringa rammer også partiet til den gamle parlamentspresidenten under Syrizas første regjeringsperiode, Zoe Konstantopoulo, og den antikapitalistiske koalisjonen i ANTARSYA. Begge vaker rundt 1 prosent

Det gamle kommunistpartiet KKE er på sett og vis unntaket. Men oppslutninga er begrensa til 5,5 prosent. Det er det samme som ved parlamentsvalget i september 2015. Partiet blei den gang straffa for å ha oppfordra til boikott av den store OXI-avstemninga i juli samme året. Ellers må vi helt tilbake til begynnelsen av 1990-åra for å finne tilsvarende lave tall for KKE. Den gang fulgte det av deltaking i regjering sammen med Nytt Demokrati.

Gode venner og allierte: Nicos Anastasiades, president i Kypros, Alexis Tsipras, statsminister i Hellas og Benjamin Netanyahu, statsminister i Israel.

Mista det moralske overtaket

Syriza-regjeringas kapitulasjon for kreditorene i juli 2015– og partiets rolle som administrator av elendigheten  – setter sitt stempel på flere av formasjonene til venstre.  Mange sier at venstresida har mista sitt ‘moralske overtak’. Det har vært en viktig del av dens politiske kapital og er intimt forbundet med ei hundreårig stolt historie.

Lettvint omgang med grexit

Venstresidas problemer må også sees i lys av alvorlige politiske feil. Da Popular Unity, den største av de tidligere opposisjonsgruppene i Syriza stilte som eget parti ved det første valget etter memorandumet i september 2015, opptrådte det som i det gamle Syriza. Partiet løfta ei eneste fane i valgkampanja. På den hadde det skrevet kravet om grexit.  Konstantopoulos «Veien til frihet» står for den samme linja.

Grekerne trodde ikke på dem. Politikken var basert på «stjerneøkonomen» Kostas Lapavitsas lettvinte omgang med spørsmålet. Hans utsagn om at ‘alt vil gå på skinner i løpet av to år’ var illusjonsmakeri og fant ikke nedslag blant folk flest. Det var rett og slett uansvarlig.  Analyser sier at det bare vil være mulig å reaktivere 15 prosent av produksjonsmidlene som har blitt rasert i kriseåra. Dersom Hellas forlater eurosona og griper til drakmer nå vil det lede til hyperinflasjon forsterka av stor importavhengighet og kraftig devaluering. Hellas må forlate euroen. Men det er avgjørende viktig å berede forutsetningene for at det skal være mulig. Overgangen krever et samla og organisert folk som er rede til å utstå prøvelsene det fører med seg. Eller som en økonom i ukeavisa Dromos, Pavlos Dermenakis,  sa i et intervju jeg gjorde med han for ei tid sia: «Vi trenger å vekke ånden fra kampen mot den tyske okkupasjonen under annen verdenskrig»

Opportunisme og sekterisme

Problemene de gamle og nye formasjonene på venstresida strir med er dessuten betinga av en til tider grenseløs sekterisme. De klarer ikke å gå sammen om masseaksjoner eller å nøye seg med å opptre som støttespillere for sjølstendige initiativ.. Alt skal skje i det egne partiets regi. Det er en felles klagesang blant alle  partiene, men de legger ansvaret på hverandre.

Et eksempel fra høsten 2017 kan tjene som illustrasjon. Det dreide seg om den den årvisse markeringa av massakren i Distomo i 1943. Grekernes My Lai. Tyske styrker angreip en landsby og drepte for fote. Over 260 kvinner, barn og gamle blei massakrert.

Denne gangen var den tyske ambassadøren invitert for å legge ned krans på monumentet til minne om ofrene. Veteranen Manolis Glezos og lederen for partiet ‘Veien til frihet’, Zoe Konstantopoulo, var også tilstede. Idet kransen blei lagt ned storma folk fra hennes gruppe fram og løp av gårde med den.  Glezos gikk da bort til dem og la den tilbake med noen ord om at ‘Vi skal ikke klandre sønnene for fedrenes synder’.

Manolis Glezos var på det tidspunktet 96 år gammel. I mer enn  75 år har han vært ei søyle på den greske venstresida. Han har aldri veket fra prinsippene. Glezos er mannen som natta etter den tyske innmarsjen i Athen klatra opp på Akropolis for å fire swastikaen og heise det greske flagget. Han sto bak hendinga som i dag regnes som startskuddet for den greske motstandskampen. I en alder av 93 år blei han valgt inn i Europaparlamentet med flere personlige stemmer enn noen kandidat kunne oppdrive. I mellomtida har han alltid vært tilstede. I første rekke og med tre dødsdommer på rullebladet.

Glezos er en levende legende og nyter uforbeholden respekt i alle kvarterer.

Men dagen etter hendinga kunne grekerne lese på Konstantopoulos hjemmeside at «I 1941 fira Manolis Glezos det tyske flagget over Akropolis. I går heiste han det over Distomo».

Man snakker ikke sånn om Manolis Glezos. Ingen snakker sånn om Manolis Glezos.

Varoufakis tilbake på scena

Den eneste krafta som har evna å stikke huet over vannflata – utenom KKE – er MeRA25.  Den greske avdelinga av Varoufakis’ alleuropeiske DIEM25. Det er overraskende for så vidt som organisasjonen er svak og bevegelsen ikke har noen sosial base. Halvor Fjermeros sa i en facebookkommentar at ‘Varoufakis er mannen som bærer huet i skyene mens beina svever over bakken’. Det kan han ha rett i. Men han er på samme tid den eneste aktøren i det «europeistiske» venstre som har en klar og sammenhengende visjon om et annet Europa og et program for omskipling av den institusjonelle strukturen i EU. Han inviterer også til samarbeid med venstrekrefter som bekjemper EU.

Mannen sjøl stilte for DIEM25 i Tyskland. Men det er så allikevel han som tilskrives æren for framgangen i Hellas

Offer som ikke bryr seg?

Det kan fortone seg merkelig at EU-spørsmålet glimrer med sitt fravær i den greske offentligheta. I et land som fortsatt sitter fast i den dramatiske økonomiske, sosiale og humanitære krisa som rolla som den europeiske elitens «nyliberale eksperiment» påtvang dem.  Og i landet som blei tvunget til å aksle rolla som frontstat da den monstrøse flyktningstrømmen møtte stengte grenser i mange av  medlemslanda. Midt oppe i grekernes egne fattigdomsproblemer.

Kan hende er det først og fremst uttrykk for folkelig avmakt.

Det store nederlaget for det store opprøret

For grekerne  er det siste tiåret blant anna historia om ‘det store opprøret’ mot makta i Europa. Et opprør som var langt større og mektigere enn bevegelsen som de gule vestene målbærer i Frankrike. Men på samme tid er det også historia om ‘det store nederlaget for det store opprøret’. Den europeiske eliten formelig rulla over det

Sto aleine

Folket i Hellas blei stående aleine da det reiste seg.  Ambisjonene om å bygge en felles europeisk front mot kuttpolitikken materialiserte seg ikke. Blant annet på grunn av den ujamne utviklinga som karakteriserer Europa. Sånn sett  dreier det seg også om erfaringer med relevans for forsøkene på å plante de gule vestene om i jordsmonnet til andre europeiske land.  Aspirasjonene om en allianse med de såkalte PIGS-landa lot seg heller ikke realisere. .Et lite folk i et lite land med svak økonomi rammet av krise sto øye til øye med en overmektig fiende. 

Grekernes kamp var derfor Davids kamp mot Goliat. Uavhengig av hva vi måtte mene om slynga David brukte og om steinene han kasta ut er det vanskelig å se hvordan de kunne ha vunnet. Kapitulasjonen setter sitt stempel på grekernes liv i dag. Det er apati og kynisme som rår. Nåtida gir ikke næring til drømmer om ei anna framtid.

Valget skiper om det politiske landskapet i Hellas

Det greske valget rysta ikke Europa. Derimot skipa det om det politiske landskapet i Hellas.

Det konservative Nytt Demokrati vant med over ni prosent foran regjeringspartiet Syriza. Under normale omstendigheter ville ikke gapet nødvendigvis vært skjebneavgjørende. Men 2019 er også året for nasjonale valg. Derfor ble EU-parlamentsvalget sett på som styrkeprøve og hele valgkampanja kom til å dreie seg om nasjonale spørsmål.  Mitsotakis, NDs leder, beskreiv det som ei ‘folkeavstemning om Syrizaregjeringa’ og han fikk svar som bestilt.  Regjeringspartiet besto ikke testen. Aldri tidligere  i den såkalte metapolitefsi-perioden etter 1974  har avstanden mellom de to største partiene vært så stor som denne gangen. Derfor var Tsipras raskt ute og erklærte at han vil be presidenten oppløse nasjonalforsamlinga og  skrive ut nyvalg. Det vil antakelig finne sted i slutten av juni. Parlamentsperioden løper ut i oktober.

Endrer ikke den greske realiteten

Om enn Tsipras aldri så mye erklærer at han ’.. er sikker på å vinne valget i sommer’, slik det skjedde i en kommentar i dag, vil et nytt parti rykke inn i regjeringskontorene mens Mitsotakis overtar statsministerkontoret Maximos. Men det endrer ikke den greske realiteten. Den gamle regjeringa blei tvunget til å administrere en brutal nyliberal modell. Den nye regjeringa vil måtte gjøre det samme.

Den historiske pendelen svinger raskt i Hellas

Blant greske venstresidevenner rår depresjon. Men på samme tid kjenner de sin eiga historie. Knapt i noe annet europeisk land svinger den historiske pendelen raskere og kraftigere mellom reaksjon og revolusjon enn i Hellas.

Historia er ikke slutt.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. De lot sjansen gå fra seg, og nå er de dømt til gjelds-slaveri i all framtid. Velkommen til den ny-gamle verdensorden.

  2. Jepp, grekerne valgte det de trodde var den trygge veien, og på denne veien ga de fra deg friheten. Ja, ja. Game over for venstresiden.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere