Kan fascismen være «anti-rasistisk»?

Spørmålet i overskriften kan virke merkelig, ja som en sjølmotsigelse. Vi kjenner jo alle til hvordan den mest aggriessive utgaven av fascismen, den tyske nazismen var til de grader rasistisk. Det er hevet over enhver tvil, og er ikke noe å diskutere.

Men det spørsmålet som reises i overskriften er om rasismen er systemnødvendig for fascismen, og det krever nærmere analyse. For da må vi se på hva fascismen egentlig er og se bak hvordan den til enhver tid presenterer seg. Og det mest naturlige da er å gå tilbake til den italienske fascismen, som tross alt er den som skapte begrepet og som var dens første bærer.

Den italienske fascismen

Fascismen som ideologi og program oppsto i Italia, og det er fullt mulig å studere fascismens dokumenter, erklæringer og praksis for å se hva  den sto for.

Ordet fascisme er avledet av fasces, som var et maktsymbol i Romerriket. Det var et knippe av kjepper bundet sammen med ei øks. Kjeppene symboliserte embetsmannens rett til å utøve piskestraff. Øksa symboliserte dødsstraffen.

Dette viser i hvor stor grad autoritet og vold er sentrale for fascismen. Benito Mussolini mente at mens det nittende århundre hadde vært sosialismens og liberalismens århundre, så skulle det tjuende århundre være århundret til den totalitære og voldelige staten.  Samfunnet skulle være militarisert.

Mussolini erkjente at fagforeningene hadde spilt en viktig historisk rolle, men i fascismen skulle klassekampen erstattes av klassesamarbeid. Arbeidere, sjefer og eiere skulle organiseres i korporasjoner ovenfra og ned. Disse korporasjonene skulle igjen underordnes den autoritære fascistiske staten. Fagforeninger utenom korporasjonene skulle forbys.

Den fascistiske staten skulle være altomfattende og ta seg av alle sider ved livet til undersåttene, alt fra det åndelige til idrett, kultur, arbeid og økonomi. Samfunnsborgerne hadde å vise disiplin og lydighet. Til gjengjeld ville den fascistiske staten være en sosial stat, som sørget for velferd, skolegang, boliger, helsevesen og så videre.

Mussolini ville gjenreise Romerrikets storhet, og det er lett å se i alle symbolene og proklamasjonene. I dette inngikk det også en revansjisme for å gjenerobre områder som Italia hadde tapt i historias gang, som den franske rivieraen inkludert Nice, Korsika, Ticino i Sveits, Dalmatiakysten i Jugoslavia, Malta pluss en del til.

Og dette er også vesentlig ved fascismen. Den er imperialistisk. Den tyske nazismen var som kjent enda mer imperialistisk enn den italienske. Den spilte riktignok i høyeste grad på nasjonalisme, men målet var å knuse nasjoner og alt nasjonalt sjølstyre for å legge Europa inn under tysk, kapitalistisk overherredømme.

Og legg merke til følgende: Hitler og nazipartiet ble knust, men de kapitalgruppene som finansierte dem og krigen deres og som utnyttet slavarbeidet i dødsleirene, lever i beste velgående og er aldri blitt dømt.

Les:Bayerkonsernets nazi-fortid

Les:Fascismen i ulike former

Oppsummert noen hovedpunkter ved den italienske fascismen:

• Den autoritære, voldelige og militariserte staten
• Klassesamarbeid i stedet for klassekamp
• En korporativ stat med en sammensmelting ovenfra mellom staten og næringslivet
• En patriarkalsk og altomfattende stat
• Førerprinsippet, Mussolini så seg i rollen som en romersk keiser, Il Duce, fyrsten
• Modernisme og futurisme, fascistene så på seg sjøl som en morderniserende kraft
• En patriarkalsk familie, anti-homofili
• Revansjistisk, imperialistisk, nasjonalistisk og rasistisk
• Anti-demokratisk
• Anti-liberalistisk
• Anti-sosialistisk
• Anti-kommunistisk

Fascismen var først og fremst til fordel for de store kapitalistene i industrien og de store jordeierne, latifundistene. Det var ingen tilfeldighet at Italias største industrikapitalist Giovanni Agnelli (FIAT) var en sterk tilhenger av fascismen og sørget for å profittere på den.

Det man kan si er at fascismen svarte på småborgerskapets redsel for krisa og for arbeiderbevegelsen, og at det derfor utgjorde et massegrunnlag for fascismen. Men fascismen var en ideologi for storkapitalens uinnskrenkede og voldelige diktatur.

De italienske fascistene tok også opp progressive saker, som stemmerett for kvinner, minstelønn, førtitimers uke og lavere pensjonsalder. Til å begynne med fantes det også ei gruppe med fascistiske feminister, men de ble fort marginalisert. Fascismen var opprinnelig ikke spesielt anti-semittisk. Fem framtredende jøder var blant partiets første medlemmer, og grupper av jøder var også med på den fascistiske marsjen mot Roma i 1922. Fascisten Italo Balbo, som ble generalguvernør over det erobrede Libya, var prinsipiell motstander av de anti-jødiske lovene som ble innført med Mussolinis allianse med Hitler. Fra siste halvdel av trettiåra var den italienske fascismen utvetydig anti-semittisk.

Da Italia erobret Libya ble svært mange muslimer drept, men siden forsøkte fascistene å etablere et godt forhold til islam. Staten bygde moskeer og da Mussolini besøkte Libya i 1937, erklærte han seg som Islams beskytter og lot seg overrekke et sverd («islams sverd») som skulle symbolisere dette. Muslimer ble oppmuntret til å slutte seg til fascistpartiet. Italia rekrutterte 30.000 muslimer som sloss på aksemaktenes side i Nord-Afrika.

Skille mellom form og innhold

Av de historiske eksemplene kan vi lære at fascismen er svært tilpasningsdyktig. Den har ingen problemer med å pynte seg med «progressiv» retorikk og ta opp populære saker. Nazipartiet i Tyskland kalte seg som kjent det Nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet, til tross for at det verken var noe arbeiderparti eller noe sosialistparti.

Det at de kjente historiske eksemplene på fascismen for eksempel har vært antifeministiske og stått for en konservativ eller reaksjonær familiepolitikk, betyr ikke nødvendigvis at deres etterkommere i dag vil være det.

Det grunnleggende ved fascismen er en autoritær, voldelig og militaristisk stat, anti-arbeiderklasse, anti-klassekamp, anti-demokrati – og imperialistisk.

En av historiens fremste anti-fascister, Georgi Dimitrov, sa i sin beretning til Den kommunistiske internasjonales 7. verdenskongress i 1935:

Fascismen er finanskapitalens egen makt. Den er organiseringa av den terroristiske undertrykkinga av arbeiderklassen og den revolusjonære delen av bøndene og intelligentsiaen. Fascismen i utenrikspolitikken er sjåvinismen i sin mest brutale form, som dyrker et dyrisk hat mot andre folk. Denne virkelige karakteren til fascismen må spesielt understrekes fordi fascismen ved å dekke seg bak sosial demagogi i en rekke land har fått mulighet til å gripe tak i de massene blant småborgerskapet som er kastet ut av sin faste bane, ja endog visse deler av proletariatets mest tilbakeliggende lag, som aldri ville ha fulgt fascismen hvis de hadde innsett dens virkelige klassekarakter og dens sanne natur.

Og når man forstår fascismen på den måten blir det farlig for den herskende klassen av i dag. For da forstår vi at fascismen ikke først og fremst kommer fra noen tragikomiske, uniformerte utgrupper som dyrker fascistiske symboler fra fortida. Fascismen vokser rett ut av storkapitalens behov for å undertrykke arbeiderklassen og folket og for å føre sine imperialistiske kriger.

Les:Kampanje mot stemmeretten

Og da kjenner vi igjen for eksempel Macron. Sett fra alle demokratiske synsvinkler, er det han har gjort med å skape en omfattende og voldelig politistat som hver eneste helg begår store overgrep mot vanlige mennesker et betydelig steg i fascistisk retning. Dette gjennomføres av den angivelige anti-rasisten Macron. Samtidig som han forbereder Frankrike på nye kolonikriger, ikke minst i Afrika.

Når det gjelder det «dyriske hatet mot andre folkeslag», så finner vi det ganske riktig igjen i de høyreekstreme miljøene. Men vi finner det ikke mindre i maktsentrene i USA og Europa. Bare tenk på den bombingens uutholdelige letthet som er bliit praktisert overfor folkene i Libya og Syria. Folkene i disse landene fortjener ikke human behandling. Vi kan bombe dem tilbake til barbariet uten at det får noen konsekvenser for oss, ja på tross av dette kan vi kalle oss humanister og antirasister. Med et pennestrøk på et sanksjonvedtak kan vi dømme titusener av mennesker i Syria eller Libya til døden mens vi forventer ros og «likes» for vår utrolige menneskevennlighet. Eller hva skal vi si om Israels behandling av palestinerne? Netanyahus regime har mange av fascismens særtrekk, men dette tør man ikke innrømme. Flere land innfører lovforbud mot å gjøre slike sammenlikninger.

Kvinner for krig

I en artikkel i The Guardian i desember 2017 med tittelen «Hvorfor NATO må forsvare kvinners rettigheter» hevdet NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og Hollywood-filmstjernen Angelina Jolie at «NATO har ansvar og mulighet til å være en ledende beskytter av kvinners rettigheter.» NATO kan i tillegg, «bli den globale militære lederen i hvordan man kan forebygger og reagerer på seksuell vold i konflikt.» De to lovet å identifisere «måter NATO kan styrke sitt bidrag til beskyttelse av kvinner og deltakelse i alle aspekter av konfliktforebygging og løsning.»

Les:NATOs bedragerske krig for kvinner

NATO fremmer i dag fascismen direkte i Ukraina gjennom å legitimere, trene opp og styrke fascister og nazister av den klassiske typen der, men også gjennom å støtte, væpne og finansiere fascistoide ultraislamistiske grupper i mange land, slik alliansen støttet jihadistene i Libya og støtter jihadistene i Syria og Jemen. Disse ekstreme islamistene vil gjennomføre et diktatur som bare i formen skiller seg fra den tradisjonelle fascismen, men som er på linje med den når det gjelder det grunnleggende innholdet.

En «feministisk» og «antirasistisk» fascisme – hvorfor ikke?

Vi vender tilbake til utgangspunktet. Skal man forstå fascismen, må man se på dens klasseinnhold og dens grunnleggende karakter, og ikke la seg forlede av de maskene den til enhver tid tar på seg. Når Hitler kunne kalle sitt antisosialistiske og anti-arbeiderklasseparti for et «nasjonalsosialistisk arbeiderparti», så er det naturligvis mulig å selge dagens fascisme med sminke som fungerer i dag.

Les:State Department, Amnesty og «soft power»

Dagens egentlige herskere, de 0,0004 prosent av mennskeheten som eier det meste, er så få at de trenger solide mengder med sminke for å tilsløre diktaturet sitt. De vet at «feminisme», «miljø», «antirasisme» selger, så de har ingen skrupler med å bruke slike fraser i reklamen – mens de dreper kvinner og barn i hundretusentall, raserer miljøet og moser de «uverdige folkene» ned i elendighet.

I vår tid trengs medier som er uavhengige av stat og kapital, og som driver en faktabasert og kritisk journalistikk. Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916