­ – De gule vestene er ustoppelige

0
"Français en colère" - rasende franskmenn – gjør opprør mot eliten og mot undertrykking og marginalisering. Shutterstock

De gule vestene har rystet det franske establishment i grunnvollene. I tjuefire uker på rad, altså nesten et halvt år, har folkemengder fra tusenvis til hundretusener demonstrert mot makta hver eneste helg i Frankrike. På tross av ekstrem politivold av politistyrker utkommandert av president Macron har de fortsatt å demonstrere, og de har oppnådd betydelige seire- Og de fortsetter å demonstrere.

Geografen Christopher Guilluy vakte i 2014 stor oppmerksomhet med sin studie av La France périphérique – det perifere Frankrike. Den viste hvordan de arbeidende klassene i Frankrike, som stort sett bor utenfor de store byene, er ekskludert fra det økonomiske, kulturelle og politiske livet. Den satte søkelyset på de sosiale betingelsene som seinere skulle skape fenomenet de gule vestene. Guilluy har seinere utdypet dette teamet i bøkene No Society og The Twilight of the Elite: Prosperity, the Periphery and the Future of France.

Nettavisa spiked har gjort et interessant intervju med Guilluy der han utdyper noen av sine observasjoner. Vi gjengir noen hovedpunkter:

De arbeidende klassene utenfor byene

France périphérique handler om den geografiske fordelingen av arbeidsklassene over hele Frankrike. For femten år siden la jeg merke til at flertallet av arbeiderklassen faktisk bor veldig langt unna de store globaliserte byene – langt fra Paris, Lyon og Toulouse, og også veldig langt fra London og New York.

Teknisk sett fungerer vår globaliserte økonomiske modell godt. Det gir mye rikdom. Men den har ikke behov for flertallet av befolkningen for å fungere. Det har ikke noe reelt behov for de manuelle arbeiderne eller andre arbeidsfolk, eller til og med småbedriftseiere utenfor de store byene. Paris skaper nok rikdom for hele Frankrike, og London gjør det samme i Storbritannia. Men du kan ikke bygge et samfunn rundt dette. Gilets jaunes er et opprør fra de arbeidende klassene som bor på disse stedene.

De er i arbeid, men de tjener veldig lite, mellom 1000 € og 2000 € i måneden. Noen av dem er veldig fattige og arbeidsløse. Noen var en gang middelklasse. Det de har felles er at der de bor finnes det knapt nok noen jobber igjen. De vet at sjøl om de har en jobb i dag, kan de miste den i morgen og de vil ikke finne noen ny.

«Macron må gå av. Nei til diktatoren!» De gule vestene krever ikke allmisser. De krever rettferdighet. Foto: Shutterstock.

Den kulturelle kløften

De gule vestenes bevegelse er virkelig et fenomen for det 21. århundre. Det er en bevegelse som er både kulturell og politisk. Kulturell verdi er viktig i vår tid.

En illustrasjon på denne kulturelle kløften er at de fleste moderne, progressive sosiale bevegelser og protester i dag blir så fort assimilert av berømthetene, skuespillerne, mediene og de intellektuelle. Men ingen av dem godkjenner les gilets jaunes. De gule vestenes framvekst har skapt et psykologisk sjokk for det kulturelle establishment. Det er det samme sjokket som den britiske eliten opplevde med Brexit-avstemninga og som de fortsatt opplever snart tre år etter.

Brexit-avstemninga hadde mye med kultur å gjøre også, tror jeg. Det handlet om mer enn å forlate EU. Mange velgere ville minne den politiske klassen om sin eksistens. Det er det det franske folket bruker de gule vestene til – for å si at vi eksisterer. Vi ser det samme fenomenet i populistiske opprør rundt omkring i verden.

De moderne byene blir som byer i middelalderen

All vekst og dynamikk er i de store byene, men folk kan ikke flytte dit. Byene er utilgjengelige for dem, spesielt på grunn av de høye bokostnadene. De store byene i dag er som middelalderske citadeller. Det er som om vi vender tilbake til bystatene i middelalderen. Morsomt nok har Paris begynt å skattlegge folk for å komme inn i byen, akkurat som folk i middelalderen måtte betale en skatt for å komme inn i byen.

Det kule borgerskapet

Vi har et ny type borgerskap, for de er veldig kule og progressive, og de skaper et inntrykk av at det ikke finnes noen klassekonflikt lenger. Det er veldig vanskelig å gå imot hipsterne når de sier at de bryr seg om de fattige og minoritetene. Men i virkeligheten er de i høyeste grad medskyldige i å henvise arbeiderklassen til kulissene. Ikke bare har de enorme fordeler av den globaliserte økonomien, men de har også produsert en dominerende kulturell tenkemåte som ekskluderer arbeiderklassen. Tenk på Hillary Clintons utsagn om «the deploreables». Det samme synet på arbeiderklassen finnes i Frankrike og Storbritannia. De blir sett på som om de var en stamme i Amazonas. Problemet for eliten er at dette er en veldig stor stamme.

Middelklassen har avslørt seg sjøl

Middelklassens reaksjon på de gule vestene har vært svært talende. Umiddelbart ble de kalt fremmedfiendtlige, antisemittiske og homofobe. Elitene presenterer seg som antifascister og antirasister, men det er bare en måte å forsvare klasseinteressene sine på. Det er det eneste argumentet de kan mønstre for å forsvare sin status, men det virker ikke lenger.

Nå er elitene redde. For første gang er det en bevegelse som ikke kan kontrolleres ved hjelp av de vanlige politiske mekanismene. De gule vestene kom ikke fra fagbevegelsen eller de politiske partiene. De kan ikke stoppes. Det er ingen «av-knapp». Enten må intelligentsiaen bli tvunget til å anerkjenne folkets eksistens, eller de vil gå for en form for mjuk over gang til et totalitært samfunn.  .  

Kommentar:

Så langt Christophe Guilluy og hans svært presise observasjoner. Det han beskriver er et bilde av samfunnet som faktisk også finnes i rapporten til milliardærklubben World Economic Forum. I sin Global Risk Report fra 2016 beskriver de tre framtidscenarioer, eller dystopier.

Det første scenariet er en videreføringa av det Guilluy beskriver:

Future 1: Walled Cities

This scenario foresees widening inequalities of wealth, income, health, environment and opportunity continuing to pull communities apart. In wealthier nations, the middle classes are hollowed out by declining wages and dwindling public goods. Those who can afford it are increasingly retreating to gated communities and turning to the private sector for what were once public services, divorcing their interests from the common good. Fertile soil, fresh water and even clean air become increasingly commoditized and traded between those who can afford them. With economic and political elites feeling ever more identical and distant from citizens, states lose their ability to bring people together around a shared narrative or identity. Trust is eroded, as is the social contract between citizens and government.

The world divides into islands of order in a sea of disorder. As large numbers of people are displaced by environmental change and social violence, still-functioning states seek to protect themselves, often deploying private military and intelligence apparatus to minimize risks of involvement in protracted conflict. In this scenario, by 2030 the world resembles medieval times, when the citizens of thriving cities built walls around them to protect themselves from the lawless chaos outside.

Illustrasjon til Margaret Atwood: Oryx and Crake. Et par av de framtidsvisjonene som utmales av WEF er ikke særlig ulike dette.

Erik Plahte skriver om dette på steigan.no:

Scenario 1 – Befestede byer
Jeg leser beskrivelsen som et nyliberalt helvete omtrent som i Margaret Atwoods bok Oryx og Crake (Aschehoug, 2004), med ekstrem ulikhet, alle felles goder og offentlige tjenester privatisert og tilgjengelig bare for dem som har penger og som bor i festningsaktige byer for å holde de undertrykte og mer eller mindre rettsløse hordene ute. I resten av verden finnes alle de fattige og arbeidsløse, flyktninger, væpnede bander, mafia og kriminelle, borgerkriger og humanitære kriser som militariserte sikkerhetsstyrker ikke klarer å kontrollere. Verden vil minne om middelalderen, skriver WEF, men i mine øyne er denne framtida mye verre.

De gule vestenes kamp er klassekampen slik den framstår i en verden der den økonomiske og kulturelle eliten forskanser seg i sine «gated communities», sine eksklusive områder der arbeiderklassen ekskluderes. Og denne kampen har bare så vidt begynt.

steigan.no dekker de gule vestenes bevegelse grundigere og oftere enn noe annet massemdium i Norge. Les mer her.

Kajsa Ekis Ekman under en generalstreik i Hellas.

I vår tid trengs medier som er uavhengige av stat og kapital, og som driver en faktabasert og kritisk journalistikk. Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

Forrige artikkelKan fascismen være «anti-rasistisk»?
Neste artikkelFN: Dødstallene i Jemen vil overstige 230.000 ved slutten av 2019
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).