NATOs bedragerske krig for kvinner

I en nylig artikkel i the Guardian, med tittelen «Hvorfor NATO må forsvare kvinners rettigheter» hevdet NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og Hollywood-filmstjernen Angelina Jolie at «NATO har ansvar og mulighet til å være en ledende beskytter av kvinners rettigheter.» NATO kan i tillegg, «bli den globale militære lederen i hvordan man kan forebygger og reagerer på seksuell vold i konflikt.» De to lovet å identifisere «måter NATO kan styrke sitt bidrag til beskyttelse av kvinner og deltakelse i alle aspekter av konfliktforebygging og løsning.»

Koblingen mellom en NATO-byråkrat og en berømt filmskuespiller kan ved første øyekast virke søkt. Imidlertid har dette partnerskapet vært på gang lenge. For noen år siden kom NATO, alltid på utkikk etter en grunn til å rettferdiggjøre sin fortsatte eksistens, for ikke å nevne sin evigvarende ekspansjon, på en ny eksistensberettigelse: Den ville være verdens globale kvinneforkjemper.

«Å oppnå likestilling er vår kollektive oppgave. Og NATO gjør sin del,» sa Mari Skåre, generalsekretærens spesialrepresentant for kvinner, fred og sikkerhet i 2013. I mars 2016 holdt NATO på den internasjonale kvinnedagen en såkalt «barbershopkonferanse» (dvs. en konferanse under avslappete omgivelser) om likestilling . Stoltenberg benyttet anledningen til å erklære at likestilling var et fryktelig viktig spørsmål for NATO fordi «NATO er en verdibasert organisasjon og ingen av alliansens grunnleggende verdier – individuelle friheter, demokrati, menneskerettigheter og prinsippet om rettstaten kan skje uten likestilling. Mangfold var en kilde til styrke. «Vi lærte i Afghanistan og på Balkan at ved å integrere kjønn i vår virksomhet, utrettet vi en merkbar forskjell i kvinners og barns liv,» forklarte Stoltenberg. Han understreket at NATO er stolt av sitt rulleblad av å legge inn et kjønnsperspektiv i sitt arbeid. I november i fjor var Stoltenberg på’n igjen: «Å styrke kvinner er ikke bare den rette tingen å gjøre, det er den smarte tingen å gjøre: det gjør landene sikrere og mer stabile. NATO er fast bestemt på å utrette noe positivt her.»

NATO har faktisk utrettet noe, men ikke ved å styrke kvinner. Når de ikke bomber, dreper, sprenger broer og bygninger, ødelegger bryllupsfester, styrker jihadister, utløser flyktningstrømmer og ødelegger livene til utallige kvinner, holder NATO meget selvtilfredse pressekonferanser, organiserer selv-gratulerende konferanser og publiserer artikler som den av Stoltenberg/Jolie, der de forsøker å presentere en gigantisk militærkoalisjon av 29 stater som en uselvisk veldedighetsorganisasjon som hjelper trengende.

Det er her Angelina Jolie kommer inn i bildet. Jolie er ambassadør for FNs Høykommissariat for Flyktninger (UNHCR), og i så henseende vandrer hun rundt om i verden og kritiserer det «internasjonale samfunnet» for å ikke gjøre nok for å takle humanitære kriser. Hennes syn på disse krisene er alltid den samme som NATOs. «Det er viktig at vi intervenerer i tide,» forklarte hun en gang, «diplomatisk hvis vi kan, med makt hvis vi må.» I oktober 2011, etter syv måneder med ubarmhjertig NATO-bombing, løp Jolie til Libya og hyllet ivrig den libyske «revolusjonen»:

Jeg er … her på vegne av det libyske folk for å vise dem solidaritet. Jeg tror denne revolusjonen [skjedde] på vegne av menneskerettighetene, som er det jeg føler disse menneskene virkelig har gjort og hva de har prøvd å oppnå….og for å hjelpe dem med å implementere disse nye lovene og hjelpe dem med deres lands fremtid.

Noen ganger er det en andpusten entusiasme for «revolusjon», noen ganger er det tårefull trygling for en enkel, gammeldags «humanitær intervensjon» – Angelina Jolie er ihvertfall konsekvent i sin iver for vestlig bruk av makt. Når det gjelder Syria, har Jolie forklart at «en eller annen slags form for intervensjon er absolutt nødvendig.»

Hun fnøs av de faste medlemmene av FNs Sikkerhetsråd som sto i veien for intervensjon. «Jeg føler veldig sterkt at bruken av et veto når du har økonomiske interesser i landet bør bli stilt spørsmål ved og bruk av veto mot en humanitær intervensjon bør stilles spørsmål ved,» sa hun i et intervju. Jolie gjentok selvfølgelig bare Obama-administrasjonens aggressive ordbruk. Man kan huske Susan Rice sin tirade etter Russlands og Kinas veto av en resolusjon i februar 2012, som forlanger at Bashar al Assad skal gå av og at den syriske hæren skal vende tilbake til kasernene. Rice, USAs daværende ambassadør til FN, kalte vetoene «motbydelige og skammelige.» Landene «som har blokkert potensielt den siste innsatsen for å løse dette fredelig … vil har fremtidig blodutgytelse på sine hender.»

Denne typen angrep på landene med vetorett i Sikkerhetsrådet har blitt noe som stadig gjentas av folkene som ønsker humanitære intervensjoner. For eksempel fortalte Frankrikes tidligere president François Hollande til FNs generalforsamling i september 2013 at når store overgrep fant sted, må FNs Sikkerhetsråd faste medlemmer gi opp sin vetorett:

FN har et ansvar for å handle. Og når organisasjonen vår viser seg å være maktløs, er det freden som betaler prisen. Derfor foreslår jeg at at en regel for god adferd blir definert av de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. Slik at i tilfelle en masseforbrytelse kan de bestemme seg for kollektivt å avstå fra vetorett.

Å handle betyr selvsagt å handle militært. Det betyr aldri, la oss si, oppheving av sanksjoner, slik at mat, olje og medisinsk utstyr kan komme gjennom. Tvert imot, hvis militær handling er utelukket, vil de humanitære intervensjonistene umiddelbart kreve en innstramming av sanksjonene. Intervensjonister som Hollande, Rice og deres åndsfrender forklarer aldri hvorfor det er nødvendig for faste medlemmer å gi fra seg vetoretten dersom det rette handlingsforløpet er så selvsagt. Den ubestridte antagelsen er åpenbart at enhver motvilje mot å godta bruk av makt må være motivert av moralske svakheter som grådighet, egoisme, politisk ambisjon eller mangel på medfølelse.

Det såkalte internasjonale samfunnets hjerteløshet var meldingen i filmen hun skrev og regisserte i 2011, om Bosniakrigen 1992-95, In the Land of Blood and Honey. Filmen, sa hun, peker en «finger mot det internasjonale samfunnet, som burde ha intervenert i den bosniske krigen mye tidligere.» Hun skrøt stolt av at blant ekspertene hun konsulterte da hun lagte filmen var Richard Holbrooke og Wesley Clark, to skikkelser som spilte en fremtredende rolle i ødeleggelsen av Bosnia og Kosovo. I filmen, forutsigbart, er serberne skurkene som forfølger uskyldige muslimer. Da hun ble spurt om hennes film burde vært litt mer balansert, svarte Jolie. «Faktum er at krigen ikke var balansert. Jeg kunne ikke lage en film hvor det er 50-50. Det ville være unøyaktig mot hva som skjedde.» Dette er en standard NATO-framstilling, særlig delen om at det var NATOs militære intervensjon som endelig brakte fred til Bosnia.

Jolie er nyttig for NATO, ikke bare fordi de kan stole på at hun gjengir militæralliansens egennyttige begrunnelser for sin favoriserte løsning på ethvert problem, nemlig trusselen om å bruke makt. Jolie er det glamorøse ansiktet til NATOs moderniserte PR-kampanje. NATO ønsker at vil skal tro militæralliansen ikke bare gir opplysningsverdier til tilbakestående samfunn, men også til oss, NATOs statsborgere, ved å informere oss om noe som vi hittil tydeligvis var åpenbart uvitende om: seksuell vold skjer i krigstid.

Det åpenbare botemiddelet – å gjøre alt overhodet mulig for å unngå krig – er ikke medisinen som hverken NATO eller Jolie favoriserer. Man kan jo ikke forvente at de skulle være forkjemper for sin egen oppløsning. På NATO-språk truer du med eller forsvarer militære handlinger selv mens du med krokodilletårer beklager de forutsigbare konsekvensene, nemlig krigsforbrytelser, inkludert seksuelle forbrytelser.

I april 2014 dro Jolie på turne rundt om på Balkan med Storbritannias utenriksminister William Hague. De besøkte Srebrenica-minnesmerket i Potocari i Bosnia. Under besøket sa Jolie: «Bruk av voldtekt som krigsvåpen er en av de mest rystende og brutale av disse forbrytelsene mot sivile. Dette er voldtekt så voldsom, med så ekstrem vold at det enda er vanskelig å snakke om det.» Hague og Jolie lanserte i fellesskap en kampanje som heter Initiativet for forebygging av seksuell vold i konflikter. Den hadde som målsetning å «ta fatt i straffriheten, sørge for at flere gjerningsmenn blir straffet og sikre bedre støtte til overlevende. Vi kjemper for å øke bevisstheten, øke global handling, fremme [en felles internasjonal respons] og øke staters politiske vilje og kapasitet til å gjøre mer.»

Hague forklarte med alvorlig mine: «Jeg startet denne kampanjen sammen med Angelina Jolie fordi utenrikspolitikk må være mer enn bare å håndtere akutte kriser. Den må dreie seg om å forbedre menneskehetens tilstand.» Hague fortsatte ivrig: «Titusener av kvinner, jenter og menn ble voldtatt under krigen i Bosnia. Vi er på besøk her for å trekke verdens oppmerksomhet til deres leting etter rettferdighet og for å kreve globale tiltak for å stoppe bruken av voldtekt som krigsvåpen.» I et intervju med BBC hevdet Hague at seksuell vold i konflikter var» en av de store masseforbrytelsene i det 20. og 21. århundre …. Hvis noe, forverres dette – voldtekt i krigssoner som krigsvåpen, brukt systematisk og bevisst mot sivilbefolkninger.»

Hague var selvsagt britisk utenriksminister under NATOs libyske bombekampanje 2011. Det trenger vel knapt sies at NATO ikke gjorde noe for å hjelpe Libyas kvinner. Tvert imot: Tusenvis av kvinner mistet livet som et direkte resultat av NATOs og Hagues humanitære bomber. NATO ødela regjeringen, loven og den offentlige orden, institusjoner som før deres inngrep hadde beskyttet kvinnene i Libya fra seksuelle forbrytelser. Mest slående av alt, bidro NATO til å overgi kanskje millioner av kvinner i hendene på IS.

Her er en oversikt over hva som har skjedd under IS-styre i Libya fra Human Rights Watch (en organisasjon som vanligvis ivrer for intervensjoner) i sin 2017-rapport om Libya: «I første halvdel av 2016 kontrollerte krigere som var lojale mot IS den sentrale kystbyen Sirte og underkastet innbyggerne en hard fortolkning av sharia-loven, som inkluderte offentlige piskinger, amputasjon av lemmer og offentlige lynsjinger, der de ofte etterlot offerets lik til skue.»

Det er ingen grunn til bekymring: I juni 2014 var Hague og Jolie verter for et stort tre-dagers globalt toppmøte i London for å få slutt på seksuell vold. Deltakere inkluderte utenriksminister John Kerry og FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Ifølge noen kilder, kostet toppmøtet 5,2 millioner pund. Matregningen alene var mer enn 299.000 pund, mens de totale utgiftene på drosjer, hotell og transport var 576.000 pund. Jolie erklærte:

Vi må knuse denne kulturen av straffrihet og gjøre rettferdighet til normen, ikke unntaket, for disse forbrytelsene. Vi trenger politisk vilje, replisert over hele verden, og vi må behandle dette temaet som en prioritet. Vi trenger å se en reell forpliktelse og forfølge de verste gjerningsmennene, finansiere en ordentlig beskyttelse av utsatte mennesker og gå inn for å hjelpe de verst rammede landene. Vi trenger at alle hærer, fredsbevarende styrker og politistyrker har forebygging av seksuell vold i konflikter som en del av sin opplæring.

Straff av gjerningsmennene som utfører seksuell vold høres prisverdig ut. Problemet er at NATOs rulleblad av å komme med alvorlige påstander for så å ikke klare å bygge opp under dem med skikkelige bevis, ikke er tillitvekkende.

Under den bosniske krigen rapporterte media for eksempel ustanselig om bruken av voldtekt som et krigsvåpen. I 1992 anslo dame Ann Warburtons delegasjon fra europaparlamentet at 20.000 voldtekter allerede hadde funnet sted i Bosnia. I januar 1993 hadde Newsweek et langt førstesideoppslag som anklaget serbere for voldtekt av så mange som 50.000 kvinner, hovedsakelig muslimske, som en del av et «bevisst program for å gjøre muslimske kvinner gravide med uønskede serbiske babyer».

Systematisk forskning på emnet resulterte imidlertid i konklusjoner som ikke var tilstrekkelig dramatiske til å havne i avisene. Den 29. januar 1994 publiserte FNs generalsekretær en rapport om voldtekt i det tidligere Jugoslavia, inkludert Bosnia og Kroatia, basert på en undersøkelse fra FNs ekspertkommisjon. Rapporten fant»126 ofre, 113 hendelser, 252 påståtte gjerningsmenn, 73 vitner.» Rapporten uttalte også at «noen av voldtektsakene» var «klart et resultat av individuell adferd eller i små grupper, uten bevis på ansvar lenger opp i kommandokjeden. Andre kan være en del av et overordnet mønster. På grunn av en rekke faktorer kan et slikt mønster føre til en konklusjon om at en systematisk voldtekts-politikk eksisterte, men dette gjenstår å bevises.»

Påstander om voldtekt var en sentral del av NATOs propagandakampanje under bombingen av Jugoslavia i 1999. Storbritannias utenriksminister Robin Cook fortalte forferdelige historier om serbere som tvang kvinner «å måtte lide ‘systematisk voldtekt’ i en kaserne ved Djakovica.» Clare Short, Storbritannias minister for utviklingshjelp, la til at voldtektene ble» bevisst utført foran barn, fedre og brødre.»

Det britiske utenriksdepartementet fulgte opp med påstander om å ha oppdaget tre voldtekts-leirer til: «Flyktninger rapporterte om orkestrerte voldtekter i Globočica, Uroševac og et uidentifisert sted på grensen mellom Kosovo og Albania.» ‘

Etterpå, da det var for sent til å bety noe, innrømmet media flaut at historiene om voldtekts-leirer, som de fleste av NATOs påstander, var oppdiktet. Washington Post rapporterte at «vestlige anklager om at det fantes serbiske voldtekts-leirer i byene Djakovica og Peć, og påstander med dårlige kilder i enkelte publikasjoner om at serberne utførte lemlestelser av levende og døde – inkludert kastrering og halshugging – viste seg alle å være falske.» Selv Fred Abrahams fra Human Rights Watch, som hadde jobbet som etterforsker for Den internasjonale krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia, innrømmet i sitt vitnesbyrd at han ikke hadde funnet noe bevis for å underbygge påstandene om voldtekts-leirer.

Likevel forble NATO uberørt. Under NATOs neste kampanje, den som var rettet mot Libya, dukket voldtekts-historiene opp innen dager etter lanseringen av de første bombene. Susan Rice, USAs ambassadør til FN, informerte Sikkerhetsrådet om at Libyas leder, Muammar Gaddafi, forsynte sine tropper med Viagra for å hjelpe dem å begå voldtekter. Selv om Rice ikke kom med noen bevis for å støtte påstandene, var hennes ord tilstrekkelig for den internasjonale straffedomstolens anklager Luis Moreno-Ocampo. Han kunngjorde at han hadde «informasjon som bekreftet at det var en politikk i Libya, der de som var imot regjeringen ble voldtatt. Voldtekt er et nytt aspekt av undertrykkelsen.» Moreno-Ocampo tok til og med Viagra-skrønen fra Rice for god fisk: «Vi har funnet en del elementer som bekrefter dette spørsmålet om kjøp av Viagra-lignende legemidler, som viser at dette er del av en plan. De kjøpte containere med produkter for å øke muligheten for voldtekt, og vi får detaljert informasjon som bekrefter denne politikken.»

Til slutt viste det seg at NATOs voldtekts-anklager var reinhekla løgn. Donatella Rovera, seniorrådgiver for Amnesty International, rapporterte at organisasjonen»ikke hadde funnet noen bevis eller et eneste offer for voldtekt eller en lege som visste om noen som ble voldtatt.» Rovera avviste også Viagra-saken. Hun sa at «opprørere som arbeider med utenlandske medier i Benghazi begynte å vise journalisters pakker med Viagra og hevdet de stammet fra utbrente stridsvogner, selv om det ikke er klart hvorfor pakkene ikke ble forkullet.»

Selv om den ene påstanden etter den andre har vist seg å være falsk, så vil NATO fortsette å framsette dem, eller andre lignende aktuelle humanitære motesaker. NATO gjør ingenting for kvinner og ingenting for å stoppe seksuelle forbrytelser, hverken i NATOs medlemsland eller andre steder i verden. Hva NATO gjør bra, takket være sin meget godt finansierte, meget sofistikerte PR-maskin, er å ta svært følelsesladete problemer som voldtekt, og gjøre dem til begrunnelser for større budsjetter, mer våpen, mer utvidelse, mer utplasseringer i flere land, og til slutt, militær handling.

Med velvillig tillatelse fra George Szamuely. Han er Senior Research Fellow ved London Metropolitan University. Han har bl.a vært redaktør i Times Literary Supplement. Første gang publisert i Counterpunch.