Macrons Frankrike er en bananrepublikk

0
"Macron må gå av. Nei til diktatoren!" De gule vestene krevde ikke allmisser. De krevde rettferdighet. Foto: Shutterstock.

Av George Chabert

Det vi har vært vitne til i mer enn tre måneder, er raseriet hos mennesker som aldri blir hørt og som blir stadig mer beskattet for å finansiere Frankrikes bananoligarki.

Ifølge Frankrikes president, Emmanuel Macron, prøver Russia Today «å få verden til å tro at Frankrike er Tyrkia eller Egypt». I så fall er den statseide nyhetskanalen svært hensynsfull overfor Frankrike. For den mest nøkterne betegnelsen man kan bruke nå til dags for å betegne Macrons land, er jo «bananrepublikk».


Denne artikkelen av George Chabert ble først publisert som leserinnleg i Aftenposten. Den publiseres her med forfatterens velvillige tillatelse.


Kolossal kriminalitet

Den daglige kriminaliteten i Frankrike er kolossal: vold, åpenlyst salg av narkotika, tyveri, brenning av biler. Som en nærmest rituell handling ble over tusen biler satt i fyr sist nyttårsaften, og dette er i visse områder hverdagslige hendelser.

Den daglige kriminaliteten i Frankrike er kolossal. Brennende bil i Marseille i 2017. Shutterstock.

Staten gjør lite for å takle problemet. Cirka 2 millioner lovbrudd pr. år med kjente gjerningsmenn fører ikke til påtale. Et betydelig antall lovbrudd er simpelthen avkriminalisert.

Dette skyldes tre faktorer. For det første må man spare på offentlige tjenester som helse og rettsapparat for å oppfylle EUs finansielle krav.

For det andre går denne daglige volden bare ut over de svakeste. De rike lever i beskyttede områder (det brennes ingen biler i de beste strøkene i Paris), de sender barna sine til gode skoler, og de har heldekkende helseordninger.

For det tredje er ikke forstedenes endemiske kriminalitet rettet mot dagens liberale modell, tvert om.

Emmanuel Macron er bankenes mann. Slik møter han det franske folkets krav om en del reformer. Dette handler om klassekamp.

Dette forklarer kontrasten mellom statens passivitet overfor kriminalitet i forstedene og den statlige volden og rettsforfølgelsen utøvd overfor en sosial bevegelse som de gule vestene. Politivolden og den eksepsjonelle rettspraksisen er altså klart politisk bestemt.

Privilegier og doble standarder

Ulikhetene som har ført til opprøret, gjelder ikke bare lønnsforskjeller. Først og fremst gjelder dette privilegier.

Frankrike er et land hvor en fjerdedel av innbyggerne nyter godt av spesielle ordninger og er garantert sysselsetting. Øverst i dette systemet er klassen av makthavere. De som lykkes ved statlige eliteskoler i en alder av 25 år, mottar livslønn fra staten samt en rekke andre fordeler. Disse fordelene holdes hemmelige.

Staten er bankerott, slik en tidligere statsminister innrømmet, og likevel lever de utvalgte komfortabelt – uten frykt for ledighet eller hva som måtte komme.

Den doble standarden gjelder også rettsvesen og politi, ikke bare på det laveste nivået – den nevnte mangelen på sanksjoner mot kriminaliteten i forstedene versus antall straffedømte og utstrakt politivold mot de gule vestene, men også på det aller høyeste politiske nivået.

Myndighetene mobiliserte nylig nesten 100 politimenn og syv magistrater for å ransake lokalene til det største venstrepartiet i opposisjonen. Høyrepartiet til Marine Le Pen er gjenstand for konstant rettsforfølgelse, og partilederen er til og med blitt innkalt til en psykiatrisk undersøkelse. Samtidig nyter Emmanuel Macron og hans nærmeste en ubetinget rettslig beskyttelse.

Listen av ulovligheter blant mange av presidentenes samarbeidspartnere og venner er lang. Ingen er blitt forstyrret, i verste fall har de fått en ny ministerpost, minst like godt betalt som den forrige.

Advokaten Juan Branco feller en klar dom over de franske makthaverne: «Mens folket viser sin vrede, kan vi slå fast en enkel sannhet: Disse menneskene er ikke korrupte. De er korrupsjonen selv.»

Det de gule vestene ønsker

Det vi har vært vitne til i mer enn tre måneder, er raseriet hos mennesker som aldri blir hørt og som blir stadig mer beskattet for å finansiere Frankrikes bananoligarki.

Det er ikke almisser de gule vestene ønsker. De ønsker rettferdighet og demokrati. Et hovedkrav fra de gule vestene er muligheten for folket til selv å foreslå fullverdige folkeavstemninger.

Den franske eliten vet at det er deres privilegier og deres enerett til den politiske makten som nå utfordres. Skal Frankrike få slutt på opprørstilstanden, må privilegiene avskaffes, og den franske regjering må endelig bli av og for folket, slik Abraham Lincoln sa det for 150 år siden. Så enkelt er det.


George Chabert er professor ved Institutt for historiske studier NTNU.


Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

Forrige artikkelEr Justin Trudeau ferdig?
Neste artikkelFull seier for svenske Hamnarbetarförbundet