Frankrike tyr til totalitær taktikk for å knuse de gule vestene – sivile i politiets skuddlinje

2
Emmanuel Macron er bankenes mann. Slik møter han det franske folkets krav om en del reformer. Dette handler om klassekamp.
Vanessa Beeley

Av Vanessa Beely.

Det vanvittige i Macrons støtte til «opprøret» i Venezuela – samtidig som han gir klarsignal til brutale represalier mot sitt eget folk – er slående tydelig for alle. Bortsett fra Macron og hans støttespillere.


Denne artikkelen av Vanessa Beeley ble opprinnelig publisert i Mintpress. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


En 30 år gammel frivillig brannmann ligger i koma etter å ha blitt skutt i bakhodet med en gummikule fra et LBD-våpen. Mannen deltok i De gule vestenes protester i Bordeaux 12. januar, og de som skjøt ham var franske sikkerhetsstyrker, som brutalt undertrykker offentlige demonstrasjoner i de fleste større franske byene. Olivier Beziade er en trebarnsfar som nå har en «svært alvorlig hjerneskade» og ligger i indusert koma. Mens volden sprer seg ut over Frankrike, stenger vestlige medier av og unnlater å rapportere omfattende eller rettferdig om politiets overgrep mot demonstrantene.

Det følgende er en video av hendelsen, der en av politioffiserene virker å si «de (demonstrantene) vet ikke at det er oss», og instruerer sine kolleger om å «plukke opp hylster» etter at Beziade var blitt skutt og lå utstrakt med ansiktet ned i gata.

De gule vestene

Gilet Jaunes’ (GJ) eller De gule vestenes bevegelse startet offisielt 17. november 2018. Men ifølge noen analytikere startet dette folkelige initiativet lenge før, og er et produkt av den franske regjeringens suksessive marginalisering av viktige sektorer i den franske befolkningen. Akademiker og historiker Thomas Flichy de Neuville skrev nylig om de sosio-politiske alarmklokkene som begynte å kime minst fem år før De gule vestene var etablert.

I 2013 brukte Jean Lassalle, en representant for det franske departementet Pyrénées-Atlantiques (i den administrative regionen Nouvelle-Aquitaine, overs. anm.), åtte måneder på å vandre rundt i landet. Han gikk til sammen 5000 kilometer, og snakket med de «glemte» i den franske befolkningen. Lassalle rapporterte at inntrykket som hadde festet seg, var at de fleste av dem han møtte hadde et ønske om å «snu opp ned på situasjonen, at de hadde fått nok på så mange måter».

Lassalles rapport ble sendt til lederne for forsamlingene (de folkevalgte organene i toppen av hvert departement, overs. anm.) i april 2014. Lassalle advarte om at ni av ti personer i Frankrike var på grensen til å «eksplodere», at tre av ti var klare til å mobilisere hvis og når det «eksploderte». Lassalles profeti var at «Les réseaux sociaux sont prêts à agir comme une arme formidable de mobilisation”» – «sosiale medier er klare til å agere som formidable våpen for mobilisering».

Ifølge Flichy var hovedproblemet med Lassalles banebrytende rapport at han spådde et nært forestående utbrudd av misnøye. «Det er ti minutter før midnatt», skrev Lassalle. Men spådommen slo ikke til og ingen ting skjedde i 2015. Og den 196 sider lange rapporten ble henvist til arkivene.  Det forutseende innholdet ble glemt, etter som Frankrike begravet seg selv i utenlandske intervensjons-hengemyrer i Syria, Jemen og Mali – og ignorerte den tiltakende stormen på hjemmebane.

Gulvester blir utsatt for tåregass i Bordeaux 12. januar 2019. Nicolas Duffaure

I 2014 skrev geografen Christophe Guilluy en bok med tittelen “La France Peripherique”, som undersøkte demografiske forhold i større franske byer. Boken satte søkelys på problemene med rike, overdådige bysentra sammenliknet med de marginaliserte og fattige drabantbyene, der 60 prosent av den «glemte» befolkningen bodde. Guilluy konkluderte med at mange av disse samfunnene ville til slutt stemme på mer ytre høyre eller nasjonalistiske, politiske partier i sin søken etter et botemiddel mot sine forverrede levekår.

Guilluys arbeid er spesielt relevant når vi tar i betraktning at gnisten som startet Gule vester-brannen, var Macron-regjeringens økning i prisen på drivstoff. Selv om dette ikke er den eneste årsaken til uroen vi ser i dag over hele Frankrike, er det en viktig faktor for 60 prosent av befolkningen, der mange må overleve på minimumslønn (SMIC). Hvis de reiser 20 kilometer til jobb hver dag, vil de bruke 250 euro i måneden – noe som er en fjerdedel av SMIC. Det er enkelt å forstå hvorfor akkurat denne delen av befolkningen reagerte så voldsomt mot en drivstoffavgift – som ville ramme dem mest av alle.

Hvorfor De gule vestene? Diana Johnstone, analytiker og forfatter med base i Frankrike, formulerte dette svært konsist i denne artikkelen:

Les Gilets Jaunes – et kraftig gult nødsignal

I Frankrike skal alle biler være utstyrt med en gul vest. Grunnen er at hvis det skjer en ulykke eller bilen får stopp på motorveien, kan føreren kle den på seg for å sikre synlighet og unngå å bli overkjørt.

Så ideen om å ta på seg den gule vesten for å demonstrere mot upopulære tiltak fra regjeringen, bredte seg raskt. Drakten var for hånden, den behøvde ikke fremskaffes av Soros for en mer eller mindre fabrikkert «fargerevolusjon». Symbolismen passet godt: i tilfelle sosio-økonomisk krise, vis at du ikke vil bli overkjørt!

De gule vestene har distansert seg fra politikk og politikere for å beskytte sin grasrot-identitet. Ledelsesstrukturen er flat, ingen ledere og ingen identitetspolitikk. Talspersonene er ikke erfarne, offentlige talere, de er mennesker fra alle samfunnslag og de representerer et vidt spekter i det franske samfunnet. Deres manifest varierer, avhengig av regionale grupper, men de fleste kravene virker å være samsvarende over hele landet, med små ulikheter.

Her er kravene fra De gule vestene

Ett slikt manifest ble publisert av en rekke nyhetsmedier i desember 2018. Det listet opp en rekke krav om reformer – i den politiske sektoren, i helse- og sosialsektoren og i miljøsektoren. Dette manifestet tok også for seg Macrons nyliberale utenrikspolitikk og inkluderte et opprop om å avslutte «Frankrikes deltakelse i utenlandske aggresjonskriger og utmeldelse av NATO» og «innstille plyndring og innblanding – politisk og militært – i Francafrique, som holder Afrika fattig. Sende hjem alle franske soldater umiddelbart. Etablere relasjoner til afrikanske stater på et likeverdig grunnlag».

Politiet med panserede kjøretøy på gata i Bordeaux 1. januar 2019. Foto: Nicolas Duffaure

Den grunnleggende beskjeden fra De gule vestene er at de simpelthen ikke kan få endene til å møtes. Levekostnadene fortsetter å øke og lønningene fortsetter å presses. Regjeringen må lytte til folket og endre kurs. De fleste europeere som leser dette vil føle empati med et slikt uttrykk for desperasjon. I Frankrike har regjeringen og media dysset dette ned. Disse ropene om hjelp har blitt stilnet, filtrert og ignorert av media som står side om side med staten og av regjeringsrepresentanter en god stund nå.

Macrons regjering har holdt klimaendringer og global oppvarming opp som et damoklessverd svingende over hodene på de opposisjonelle, for å distrahere dem fra deres elendighet – og påstått at planetens framtid veier tyngre enn trivielle problemer med å fø ungene dine eller å unngå hjemløshet. De gule vestene tok raskt til motmæle: selv om de vil verne om miljøet og er økologisk bevisste, «er de mer bekymret for slutten av måneden enn verdens framtid».

I den første fasen av protestene ble De gule vestene i noen tilfeller systematisk forsøkt avhumanisert. Finansminister Gerard Darmanin beskrev De gule vestene som «den brune pesten», i betydningen fascister. I de dusinvis av intervjuer jeg har lyttet til, har ikke en eneste «gul vest» uttrykt meninger som på noe vis kunne bli beskrevet som ytre høyre eller fascistisk. De gule vestene er en apolitisk gruppe med fokus på sosio-økonomiske spørsmål som direkte påvirker deres muligheter til å overleve i et moderne Frankrike, som – i deres øyne – er i drift farlig langt bort fra den visjonen for republikken de fleste av demonstrantene vokste opp med.

Demonstrasjon i Bordeaux 12. januar 2019. Teksten lyder: «Ut med Macron, demokratiet er dødt!» Foto: Nicolas Duffaure

Regjeringens respons har i stor grad vært avvisende, undertrykkende og fordømmende – og i økende grad provoserende. I stedet for å «opprettholde ro og orden» gjennom genuine forhandlinger og reform, virker Macron å ha sluppet fri en eskalering av politi-brutalitet mot demonstranter. Noe som vil provosere De gule vestene ytterligere, forsterke dissens og potensialet for motreaksjoner mot staten.

Innenriksministeriet, staten og medias reaksjoner mot De gule vestene

Macrons førstevalg av innenriksminister var den sosialistiske ordføreren i Lyon, Gerard Collomb, som trakk seg fra sin ministerpost i oktober 2018 – til tross for at Macron tryglet ham om å bli sittende. Collomb henviste til «enorme problemer» som ventet hans etterfølger. Collomb ble erstattet av Cristophe Castaner, som blant annet har øverste ledelse for det nasjonale politiet blant sine ansvarsområder. Ryktet til den tidligere sosialisten og kriminologen Castaner er en smule plettet av hans forbindelser til en mafioso i Marseilles, Christian Oraison, i 1970-årene.

Frankrikes statsminister, Edouard Phillippe, introduserte en ny lov for «bedre å beskytte retten til å demonstrere» i januar 2019. Demonstranter, som uriktig blir stemplet som «agitatorer», «opprørere» eller som krever at «president Macron må gå av», vil alle bli effektivt irettesatt av en lov som introduserer strenge straffer for dem som organiserer demonstrasjoner der tid og sted ikke har fått offisiell godkjenning.

Les: Støre sammenlikner seg med nyliberalisten Macron

500 klagemål mot Castaner ble sendt inn til Frankrikes høyeste appelldomstol, Cour de Cassation. Klagene handlet om innskrenkinger i retten til å protestere. De ble forkastet av den offentlige anklageren, Francois Molins, som uttalte at han ikke ville tiltale Castaner for uttalelser om at «deltakere i De gule vestenes demonstrasjoner var medskyldige i at noen hadde tydd til voldsbruk».

Castaner har konsekvent forsvart politistyrkene og deres bruk av uforholdsmessig makt mot ubevæpnede demonstranter, ved å hevde at De gule vestene er de som hisser til voldsbruk – politiet handler i selvforsvar. Det høye antallet saker der sivile er skamfert og såret av tungt bevæpnede politioffiserer tyder på at Castaner forvrenger sannheten.

Castaners eneste innrømmelse har vært å utstyre politistyrkene med kroppskameraer, så de kan filme deres egne brudd på bruken av «tilpasset makt» for å opprettholde lov og orden. Det er grunn til å betvile politistyrkens villighet til å legge fram bevis som ytterligere vil inkriminere dem, all den tid de allerede står overfor hundrevis, om ikke tusenvis, av anklager mot seg. Da Castaner ble presset til å kommentere politiet voldsbruk mot sivile, var responsen hans:

«Jeg kjenner ikke til én politimann eller én gendarm som har angrepet De gule vestene. På den andre siden kjenner jeg til mange politioffiserer eller gendarmer som har tatt defensive forholdsregler for å beskytte republikken, ordenen i republikken – du vet, det er ingen «frihet» uten offentlig orden (…) men naturligvis har jeg aldri sett en gendarm eller en politioffiser angripe en demonstrant eller en journalist, tvert imot har jeg sett demonstranter systematisk angripe våre sikkerhetsstyrker og journalister.»

Politiet arresterer en blodig gulvest-demonstrant. Fra Gilets Jaunes, Facebook.

Castaner er en av de ledende talspersonene for den drakoniske og kontroversielle «Loi anti-casseurs – anti-ødeleggere (plyndrere)-loven». Motstanderne av loven har hevdet at den vil bryte ned ytringsfriheten i Frankrike ytterligere. Loven foreslår sikkerhetslinjer rundt demonstrasjoner, ansiktsgjenkjenning, ransaking av vesker, kroppsvisitering, mellom to og fire års fengsel for dem som blir funnet skyldig i vold mot politiet og opp til 7500 euro i bøter for dem som bryter loven. Det er verd å merke seg at Castaner selv innrømmer at antallet «casseurs» er ubetydelige på landsbasis – mellom «150 – 200/300 samlet for alle regionene i Frankrike».

Loven sier at demonstranter som skjuler ansiktene sine vil bli plukket ut. Dette tiltaket er kontroversielt, da de fleste demonstrantene og journalister er tvunget til å dekke til hodene sine for å beskytte seg mot tåregass og risikoen for å bli skamfert av gummikuler eller «grenades d’encerclement» – som inneholder 25 gram TNT og kan utløse hundrevis av 10 grams gummikuler på kort hold, dersom de ikke brukes korrekt av sikkerhetsstyrkene. Macrons regjering anser disse tiltakene som avgjørende for å slå ned volden mot staten, og De gule vestene vil oppfatte dem som enda et instrument for undertrykking fra staten mot dens eget folk. Til nå er det lagt fram 200 forslag om lovtillegg fra dem som frykter den økende mengden totalitære tiltak som blir påtvunget Frankrike og dets folk av Macrons ministre.

Fransk media som står på linje med staten og britisk korporasjonsmedia har fulgt opp Castaners framstilling av denne saken med få avvik. Det følgende klippet fra en rapport fra franske TF1 demonstrerer desinformasjonen om De gule vestene og politivolden som blir presentert. Programlederen i TF1 benekter regelbrudd fra politiets side og berømmer politiet for deres «sang froid» – deres fatning:

Macrons respons til De gule vestene

Etter først å ha distansert seg fra protestene, kanskje i et fåfengt håp om at de ville renne ut i sand, opptrådte Macron omsider på TV for sitt folk 10. desember. I løpet av sendingen gikk en tilsynelatende kuet Macron med på å utsette økningen i drivstoffavgiftene, og han tilbød blant annet 100 euro ekstra i måneden til dem som arbeider for minstelønn og skattekutt til pensjonister. Selv «Economist» beskrev Macrons innrømmelses-pakke på 10 milliarder euro som et forsøk på å kjøpe sine kritikere. TV-sendingen ble sett av svimlende 21 millioner mennesker. Reaksjonen var blandet, kanskje 50 prosent av De gule vestene og deres tilhengere så dette som et forsøk på å lukke munnen på folket, framfor et genuint forsøkt på å endre kurs og gripe fatt i de mangeårige problemene som hadde ført til at protestene startet.

Macrons nyttårstale til nasjonen, som fulgte etter en skremmende økning i voldsbruk på gatene i Paris og over hele Frankrike, var en mye mer aggressiv affære. Etter at forsøket på å roe massene med noen få, ikke overbevisende politiske smuler hadde feilet, virket Macron å ha bestemt seg for å ta i bruk den harde linjen. «I disse dager har jeg sett utenkelige ting og hørt det uakseptable», sa Macron. Macron hisset seg til og med opp over de få opposisjonspolitikerne som våget å sympatisere med demonstrantene. Macron irettesatte dem som lot som de «snakket for folket», han kalte dem «talspersoner for hatefulle masser» og anklaget «de som har menget seg med De gule vestene for å spre hatprat om «politistyrkene, journalister, jøder, utlendinger» som en «benektelse av Frankrike». Jeg har enda til gode å finne et opptak av en gul vest som sprer hatprat om noen av de gruppene Macron nevnte.

Macrons andre innrømmelse var den såkalte «Store debatten», en serie rådhus-møter der representanter fra departementer og kommuner i hele Frankrike skulle møtes for å legge fram klagemål på vegne av deres velgere og De gule vestene. I realiteten kan enhver som har på seg en gul vest i nærheten av møtene bli bøtelagt med 135 euro. Ved noen av møtene ble det satt opp veisperringer et stykke unna møtestedet og bilføreres identitetspapirer ble avfotografert. Enhver ikledt en gul vest fikk beskjed om å dra tilbake. Så, «Den store debatten», som ble satt i gang for å ta tak i spørsmål De gule vestene hadde brakt på banen, anså fra dag én De gule vestene som uønskede personer.

18. januar i år ble det holdt en «Stor debatt» i Souillac i sørvest-Frankrike. En av ordførerne som deltok ga et intervju til en lokal TV-stasjon etter at debatten var over. Rene Revol, ordfører i Grabels (Departement 34) , sa at møtet ikke var annet enn en «masquerade», en farse, en valgkampanje for Macron. De gule vestene var forbudt og ble truet med bøter hvis de ble oppdaget i nærheten, iført sine vester. Veisperringer ble satt opp på alle veier som førte til debattlokalet. Sikkerhetsstyrker omringet Macrons opptog. Ordførere fikk anledning til å snakke bare hvis de ble plukket ut av regjeringens prefekter (en prefekt representerer sentralstaten i hver av de franske departementene, overs. anm.) – en effektivt kontrollert debatt. Møtet var tilsynelatende satt for å diskutere folkets saker. Ingen ting ble diskutert og «folket» var bannlyst.

Statlig sanksjonert vold og undertrykking

Noen av ofrene for politivolden. Foto: Desarmons.net

Siden 24. november 2018 har volden vi har vært vitne til på gatene i byer over hele Frankrike, eskalert dramatisk. David Dufresne, en uavhengig fransk journalist, har holdt oversikt over alle overtredelser fra politi og sikkerhetsstyrker og tvitret dem til innenriksministeren, samtidig som han har gitt intervjuer til et stort antall franske nyhetskanaler for å øke bevisstheten rundt politi-brutalitet under fredelige demonstrasjoner. I tweet’en under, overtredelse nummer 362, datert 26.1.2019, blir det rapportert om en soldat som har tjenestefri. Han blir truffet i hodet av en LBD40 gummikule idet han er i ferd med å forlate en restaurant i Montpelier på veg til en nattklubb sammen med to kollegaer.

Les: Macrons krig mot sitt eget folk

Dufresne har fortegnelse over 157 hodeskader, inkludert 18 som har mistet et øye, brudd i kjeven og koma, i de alvorligste tilfellene. 11 hånd-skader, i fire tilfeller resulterte det i tap av hånden. Åtte ryggskader, 28 skader i den øvre delen av kroppen, 40 skader i nedre legemsdeler, tre skader i genitalia-området, 48 uspesifiserte skader og 55 tilfeller av trusler, fornærmelser, undertrykking av passfrihet-overtredelser. En 80-åring ble drept 1. september i Marseilles – Zineb Redouane ble drept da en tåregassgranat ble kastet i ansiktet hennes av sikkerhetsstyrker. Ifølge Dufresne er dette listen over de mer alvorlige skadene. En antatt 2000 – 3000 gule vester har blitt «lettere» skadd under demonstrasjonene siden november 2018.

Plansje som viser skadene på demonstranter. Den oppdateres regelmessig.

Dufresne hevder at politiet allerede har mistet kontrollen over situasjonen og kan ikke lenger legitimt påstå at de «opprettholder lov og orden». I ett intervju peker Dufresne på at bruken av 10.000 tåregassgranater på én dag med demonstrasjoner tyder på en «panikk»-situasjon i sikkerhetsstyrkene. Under «Acte XI» av protestene, 26. januar, ble en eldre mann, Eric, på bildet under, slått i hodet med en politibatong i Marseilles. Han har tre brudd og er tvunget til å bare innta flytende føde fra venstre side av munnen i tre uker, ifølge broren hans.

Svært mange demonstranter får øyeskader og en del har allerede mistet et øye.

To studenter ble nylig intervjuet av den uavhengige franske mediekanalen «Mediapart». Antoine Boudinet mistet høyrehånden sin da en GLIF4-granat eksploderte nær ham i Bordeaux i desember 2018. Lola Villabriga ble truffet i ansiktet av en LBD40 gummikule som ga henne trippelbrudd i kjeven. Dette skjedde i Biarrits, også i desember.

Studenten Lola Villabriga fikk kjeven ødelagt da hun ble truffet av en «flashball» under en demonstrasjon i Biarritz. Studenten Antoine Boudient mistet høyre hånd da han ble truffet under en demonstrasjon i Bordeaux. Skjermdump fra Mediapart.

Boudinet var faktisk deltaker i en «klima»-marsj, som slo seg sammen med en gule vester-marsj i løpet av demonstrasjonen. Boudinet har sendt inn et klagemål mot Christophe Castaner for politiets bruk av GLIF4-granaten – som har gjort ham ufør for livet. Boudinet sier tydelig at han holder Castaner og innenriksministeriet ansvarlig for politiets våpenbruk – «når slike våpen er tilgjengelige, er det sikkerhet for at det på et tidspunkt vil skje noe og det vil oppstå en skade. Eksplosiver skulle aldri bli kastet mot folket.»

Villabriga hadde stått på en benk og filmet demonstrasjonene da hun ble truffet av gummikulen. Hun beskriver en demonstrasjon som var 100 prosent fredelig, «det var ikke noe kaos overhodet. Bruken av makt var totalt ut av proporsjoner». Villabriga fikk tre brudd i kjeven, hun har vært gjennom én operasjon og en ny er nødvendig senere, for å fjerne metallfliser. I en kommentar til Castaners benektelse av politibrutalitet, sa Villabriga til programlederen:

 «Dette er absolutt fornektelse (fra Castaner), noe jeg finner totalt skremmende, å se at vi blir ignorert mens det som skjer med oss er så forferdelig. Ingen har kommet for å snakke med oss.»

Da jeg så gjennom intervjuene – deriblant ett med Dominique Rodtchenki Pontonnier, mor til to sønner som ble skadet av en GLIF4-granat som kostet den ene sønnen tre fingre – ble jeg slått av traumaet og sjokket i ansiktene til gjestene. På et punkt får vi se en film av øyeblikket der Pontonniers sønn blir truffet og skriker at han har mistet hånden. Boudinet er tydelig rystet av videoen. Han forklarer at det bringer fram minnene fra øyeblikket da han forsto at han hadde blitt lemlestet av en GLIF4-granat – som ble skutt ut av politiet inn i en ubevæpnet menneskemengde der det også var barn og familier.

Intervjuet får fram en fullstendig vantro over at Frankrike så raskt har blitt redusert til en voldelig politistat og at tilliten mellom staten og folket har blitt så fullstendig ødelagt. En annen gjest, den frivillige legen Anaelle, beskriver den «dype mangelen på respekt og fullstendige brudd i dialog» mellom staten og folket. Alle gjestene er skrekkslagne over oppbudet av våpen for å opprettholde «lov og orden».

Det er svært mange skadde gulvester over hele Frankrike. Foto: Desarmons.net

Imens fastholder innenriksminister Castaner at bruken av Flashball gummikuler er nødvendig, fordi:

«…i møtet med ekstrem vold trenger vi disse midlene for å forsvare oss selv, og det enkle faktum at lenge har det å ha en uniform (tilstedeværelse) forebygget volden fordi folk respekterer den. Nå er det mennesker som kommer for å provosere, angripe og vise aggresjon, til og med drepe. Hvis vi vurderer det som skjedde på Champs Elysee eller ved Triumfbuen, finnes  det, ifølge uttalelser jeg har undersøkt, et ønske om å drepe medlemmer av sikkerhetsstyrkene, derfor trenger de å være i stand til å forsvare seg.»

26. januar pekte styrkene for «lov og orden» i Paris ut en av De gule vestenes mest populære talspersoner, Jerome Rodrigues, som målskive. I Rodrigues’ direktesendte video kan vi høre ham advare De gule vestene at de bør trekke seg tilbake, siden elementer fra Black Bloc har ankommet stedet. Rodrigues vil ikke ha De gule vestene innblandet i Black Bloc-voldeligheter. Mens han filmer ser vi politistyrker rykke frem, men de konfronterer ikke medlemmer av Black Bloc, som er ansvarlig for mye av plyndringen og ødeleggelsene av butikker og bygninger under de ukentlige demonstrasjonene. I stedet virker politiet å åpne ild mot De gule vestene, som holder på å trekke seg tilbake – deriblant Rodrigues, som plutselig blir slått ned.

Den følgende videoen viser øyeblikkene etter at Rodrigues er målskive, først for en GLIF4-granat og deretter for en Flashball-kule mot øyet (ifølge senere vitnemål fra Rodrigues fra sykehussengen).

Rodrigues får behandling av den frivillige legen på stedet før han blir sendt i all hast til sykehuset. To dager etter hendelsen la Rodrigues ut en direktesendt video på Facebook-siden sin, sendt fra rommet hans på sykehuset. Han oppfordrer til fred og ro, ingen ryggmargsreflekser fra De gule vestene, og forsterker budskapet om at en veldig liten minoritet av Black Bloc eller «Casseurs» utfører de tilfeldige voldshandlingene som fører til bevæpning av fra staten. Han føler at han med hensikt ble gjort til målskive fra politiets side og dette har også blitt hevdet av en rekke øyevitner til angrepet. Rodrigues minner også folk om at skamferingen av ham er en av mange slike skamferinger, og at han ikke bør bli fremhevet blant de mange i De gule vestene som har lidd i politiets hender. Rodrigues ber inntrengende om at De gule vestene går tilbake i gatene for «Acte XII) lørdag 2. februar. Dagen vil vise hvordan eskaleringen av vold vil utvikle seg, etter som den folkelige støtten til De gule vestene øker over hele Frankrike.

Rodrigues plakat for «Acte XII» sier «De mektige vil slutte å dominere når småfolket slutter å krype».

Våpen som brukes for å «opprettholde lov og orden»

Plansjen over viser våpnene som blir brukt av franske sikkerhetsstyrker mot besværlige menneskemengder, sammenliknet med våpnene som blir brukt av andre politistyrker i EU. Det foreligger en tydelig anbefaling om trinn og opprettholdelse av proporsjonal maktbruk, som er oppsummert i plansjen for den nasjonale politiinstruksen, under. Journalist David Dufresne har avklart at LBD40 Flashball gummikuler og GLIF4-granaten «d’encerclement» ikke blir brukt noe annet sted i Europa, på grunn av risikoen de representerer for menneskeliv.

Det nasjonale politiet i Frankrike skulle følge anbefalingene slik de vises i informasjonsgrafen over. Trinn en: kreve at folkemengden skal spre seg, fulgt av to tydelige advarsler om intensjoner om bruk av «makt». Første nivå av maktbruk: skytevåpen er strengt forbudt på dette stadiet. Politibatonger, vannkanoner og tåregassgranater som kan kastes for hånd. Trinn to av maktbruk: GLIF4-granater og utskytningsrør for granater. Trinn tre av maktbruk: hvis politiet blir møtt med vold. LBD40 Flashball kuler, granatutskytingsramper som skyter ikke-metall-prosjektiler og Flashball kuler.

Det vi ser fra filmopptak som er publisert, er at politiet hopper over de anbefalte trinnene og beveger seg nesten umiddelbart til bruken av ikke-proporsjonal makt – og den tilsynelatende bevisste utpeking av ubevæpnede demonstranter blant De gule vestene som målskiver. Dette er panikkartet kontrollering av menneskemengder med forferdelige konsekvenser. Mer enn 80.000 politifolk er utkommandert for å opprettholde orden under de landsomfattende marsjene til De gule vestene hver helg. En blanding av BAC (Brigade Anti Criminalite) og CRS (reservestyrken til det franske nasjonale politiet) er de mest dominerende sikkerhetsstyrkene som kontrollerer marsjene.

Mange virker ikke å ha blitt skikkelig opptrent i bruken av våpnene de har fått utdelt. En LBD40 Flashball-kule skal for eksempel aldri avfyres i hodehøyde. Likevel ser vi gjennomgående politioffiserer som står og skyter fra skulderen inn i menneskemengden til De gule vestene. Den lørdagen Rodrigues ble plukket ut som målskive, tok jeg skjermbilder fra Ruptly TVs direkteoverføringer fra Paris-marsjene, som tydelig viser en politioffiser peke ut et mål til en annen offiser – som fyrer av våpenet i skulderhøyde ti sekunder senere. Hastigheten til en Flashball-kule er ti ganger høyere enn en paintball. Kapasiteten til å lemleste på kort hold har blitt bevist gjennom bildene av de forferdelige skadene som sirkulerer i sosiale medier.

En artikkel i mediekanalen «Libération» avslørte nylig en politi-rapport som setter søkelyset på risikoen ved bruk av GLIF4-granater for kontroll av menneskemengder. Men granaten blir fortsatt brukt av politiet i Frankrike. GLIF4 inneholder 25 gram av sprengstoffet TNT og sender ut 165 decibel når den eksploderer, noe som har ført til permanent døvhet hos en demonstrant og forårsaket skader i det indre øret for andre. GLIF4-boksen inneholder CS-gass (tåregass, overs. anm.) i pulverform eller 10 grams gummikuler, dødelig på kloss hold med potensial til å rive opp lemmer og strimle opp hender.

Denne rapporten ble plukket opp av journalist David Dufresne, som satte søkelyset på følgende avsnitt:

«Libération» hadde tilgang til en rapport fra politiets forskningslaboratorium som ble utarbeidet for denne skaden (og lagt ved undersøkelsen) før De gule vestene-bevegelsen. Rapporten konkluderer med at den høye risikoen ved (GLIF4-) granaten har blitt undervurdert av franske myndigheter og av fabrikanten. Innenriksministeren (Christophe Castaner) velger likevel å bruke granatene fram til «lagrene ble tømt» uten å spesifisere antallet granater som befinner seg på lager.

Den nonchalante måten Castaner har risikert livene til franske sivile må anses som uforsvarlig på sitt beste – som kriminell uaktsomhet på sitt verste.

Den følgende videoen er en samling av bare noen få politiovergrep og voldelige reaksjoner mot De gule vestenes demonstrasjoner rundt om i Frankrike.

Kaos-strategi sluppet løs?

Lederen for politiets fagforening VIGI, Alexandre Langlois, har beskyldt Macrons regjering for å fyre opp under konfrontasjon og for å favorisere undertrykking framfor dialog. I en serie offentlige intervjuer legger Langlois skylden på hierarkiet i innenriksministeriet for «maniluleringen» av politistyrker, som allerede er under voldsomt press og som opplever en økende selvmordsrate etter at Macron kom til makten i Frankrike. Ifølge Langlois dirigerer «hierarkiet» politiet som er på jobb under demonstrasjonene, fra fjernkontroll-sentra. Noe som ødelegger politiets evne til å analysere hendelser på stedet og unngå farlig konfrontasjon eller provokasjon. Langlois påviser at dette systemet har ført til situasjoner som har øket presset både på politiet og De gule vestene.

Langlois advarer om at politiet er tvunget til å arbeide i blinde. Staten presser på for konfrontasjon og den unngår ikke undertrykkende tiltak som bare vil øke risikoen for vold – ikke redusere den. Lament sørger over de 75 politifolkene som har tatt sitt eget liv etter at Macron ble valgt, 17 siden Castaner overtok etter Collomb – som trakk seg etter press fra Langlois og fagforeningen hans om å ta fatt i problemet med den høye selvmordsraten i de nasjonale politistyrkene. «Vi krevde at Collomb skulle trekke seg, nå bør Castaner gå.»

Avviklingen av «renseignments generaux» (RG – politiets etterretningsgren) under Sarkozy i 2008 har bidratt til problemene i 2019, ifølge Langlois. Langlois tror RG ville utviklet relasjoner med organisatorer hos De gule vestene og arbeidet sammen med dem for å sikre fredelige demonstrasjoner. Politiet har med overlegg blitt distansert fra folket for å muliggjøre volden vi har sett siden desember 2018. Langlois trekker fram at mange politifolk sympatiserer med De gule vestene, men at regjeringen presser politiet til å motarbeide De gule vestene – noe som kan få katastrofale konsekvenser hvis det får lov til å fortsette.

De gule vestene har effektivt avslørt Macron og hans regjering for hva de er. Macron er presidenten som ble valgt av globalistene, kapitalistene og den herskende eliten for å beskytte interessene deres. En bok av Francois-Xavier Bourmand som nylig kom ut, «Emmanuel Macron, bankieren som ville bli konge», har undersøkt «korporatokratiet» som sørget for at han vant valget – for å utvide deres interesser globalt og omdanne Frankrike fra en republikk til et plutokrati. På bekostning av de «unnværlige», «småfolket».

I en konfrontasjon med en innbygger under en av de «store debattene», blir Macron spurt hvorfor han har mislykkes med å oppfylle sitt valgkampløfte om «Ingen flere hjemløse i Frankrikes gater» – 580 hjemløse døde på gatene i Frankrike i 2018. I stedet for å vise medfølelse med dem som er rammet av fattigdom og hjemløshet, forsvarer Macron sin politikk med revisor-snakk og informerer publikum om at eliten må beskyttes for å kunne sørge for arbeid til de «fattige».

Hvis Macrons klikk i regjeringen faktisk presser på for en konfrontasjon mellom folket og sikkerhetsstyrkene og introduserer stadig økende undertrykkende tiltak for å øke presset på demonstrantene i stedet for å forsøke å løse opp i problemene, er det faktisk ti minutter før midnatt i Frankrike. Det vanvittige i Macrons støtte til «opprøret» i Venezuela – samtidig som han gir klarsignal til brutale represalier mot sitt eget folk – er slående tydelig for alle. Bortsett fra Macron og hans støttespillere. Det er fordi Macron gjør jobben sin. Og jobben hans er å produsere forhold der den privilegerte, rike, styrende eliten kan blomstre og videreføre sine globale ambisjoner, blant annet militær ryggesløshet og ressurs-tyveri fra nasjoner som inkluderer Venezuela og Syria.

Volden vil eskalere i Frankrike fordi den er sanksjonert av staten. Med mindre politiet våkner opp fra statens manipulasjoner og slutter seg til De gule vestene, er det fare for en alvorlig konfrontasjon i veldig nær framtid. Imidlertid, som historikeren Diana Johnstone har sagt:

“på tross av forfallet i skolesystemet som mange sørger over, er den franske befolkningen i dag så godt utdannet og så fornuftige som noen befolkning kan forventes å være. Hvis de ikke er kompetente til demokrati, da er demokrati umulig.»

Det finnes fortsatt håp om at bølgen av misnøye som De gule vestene har fremkalt kan velte den globalistiske maktstrukturen og erstatte den med noe som er mer i pakt med Den franske republikken.


Vanessa Beeley er en uavhengig journalist, fredsaktivist, fotograf og redaktør i 21th Century Wire. Hun deltar på Mot Dag-konferansen 2019 på Parkteatret i Oslo.

Vanessa Beeley kommer på Mot Dag-konferansen. Kommer du?


KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. SHO says:

    Det er viktig at man forstår hvor problematisk den såkalte demokratiske valgordning i Frankrike egentlig er. Landet har en valgordning med enmannskretser. Norge hadde omtrent samme valgordning som dette fra 1905 til rundt 1918 da denne valgordning ble forkastet av Stortinget til fordel for en mer representativ valgordning.

    Macron vant valget i Frankrike i 2017 med omtrent 30% av stemmene (24% av stemmene ved presidentvalget og med ca 30% av stemmene ved valget på ny nasjonalforsamling). Partiet til Macron fikk likevel 53% av plassene i nasjonalforsamlingen til tross for kun 28% av stemmene ved valget til nasjonalforsamlingen. Med omtrent 30% av velgerne i ryggen kan Macron styre Frankrike uten å måtte ta det ringeste hensyn til det store flertallet av velgerne (hvor altså 70% av velgerne stemte mot Macron).

    Ikke særlig demokratisk må man kunne si. Man kan si det slik at man i Frankrike pga valgordningen valgte en diktator til president, det ble et mindretallsdiktatur, et diktatur som kun har et snev av folkelig forankring (med bare 30% av velgerne i ryggen) og helt uten bred forankring i befolkningen.

    Dette i kontrast til Italia hvor partiene Lega og Femstjernersbevegelsen dannet regjering sammen (en slags høyre-sentrum populist regjering med ca 49% av stemmene i ryggen).
    I Frankrike er opposisjonen delt på flere ulike partier. I hovedsak er opposisjonen delt mellom Le Pen og Jean-Luc Melenchon. Den franske valgordningen favoriserer et topartisystem, og når opposisjonen er så sterkt splittet som den er i Frankrike vil den partigruppen som får flest stemmer få rent flertall i Nasjonalforsamlingen og vil også vinne presidentvalget (og i Frankrike har presidenten stor makt).

    Litt statistikk:
    Valgresultatet fra valget til nasjonalforsamlingen i 2017 i Frankrike (valgdeltakelse på 49% i første runde):

    • La Republique en Marche (Macrons parti): 28,2%
    • Les Republicains: 15,8%
    • Front National (Le Pen): 13,2%
    • La France Insoumise (Jean-Luc Melenchon): 11%
    • Parti Socialiste: 7,4%
    • Mouvement Democrate: 4,1%
    • UDI: 3%
    • Parti Communiste: 2,7%

    Partiet til Macron fikk likevel 53% av plassene i nasjonalforsamling til tross for kun 28% av stemmene og partiet fikk således rent flertall i nasjonalforsamlingen helt alene (men samarbeider likevel med Mouvement Democrate, og har til sammen totalt 32% av stemmene).

    Ved presidentvalget i 2017 vant Macron valget med 24% av stemmene (og med 66% i andre valgomgang).
    Marine Le Pen fikk 21,3% av stemmene, kandidat for Les Republicains fikk 20% av stemmene, Jean-Luc Melenchon fikk 19,6% av stemmene mens kandidat for Parti Socialiste fikk 6,4% av stemmene.
    (Første runde av presidentvalget hadde en valgdeltakelse på 78%)

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere