oss 100 kroner!
Av Diana Johnstone.
I Frankrike skal alle biler være utstyrt med en gul vest. Grunnen er at hvis det skjer en ulykke eller bilen får stopp på motorveien, kan føreren kle den på seg for å sikre synlighet og unngå å bli overkjørt.
Denne artikkelen av Diana Johnstone ble først publisert på UNZ Review. Oversatt av Anne Merethe Erstad.
Så ideen om å ta på seg den gule vesten for å demonstrere mot upopulære tiltak fra regjeringen, bredte seg raskt. Drakten var for hånden, den behøvde ikke fremskaffes av Soros for en mer eller mindre fabrikkert «fargerevolusjon». Symbolismen passet godt: i tilfelle sosio-økonomisk krise, vis at du ikke vil bli overkjørt!
Det som satte i gang protestbevegelsen var, som alle vet, enda en økning i drivstoffavgiftene. Men det ble umiddelbart klart at det handlet om mye mer. Bensin- og dieselavgiften var den siste dråpen i en lang serie tiltak som favoriserer de rike på bekostning av flertallet av befolkningen. Det er også derfor bevegelsen oppnådde nesten umiddelbar popularitet og oppslutning.
Folkets stemmer
De gule vestene holdt sine første demonstrasjoner lørdag 17. november på Champs-Elysées i Paris. Det gikk helt annerledes for seg enn når fagforeningene samler seg til demonstrasjon, godt organisert, for å marsjere ned bulevarden mellom Place de la Rèpublique og Place de la Bastille – eller motsatt vei – bærende på bannere og lyttende til taler fra ledere til slutt. Gilet Jaunes’ene bare kom. Uten organisering, uten ledere til å fortelle dem hvor de skulle gå eller til å preke for dem. De bare var der, i sine gule vester, sinte og klare til å forklare sitt sinne til enhver lytter med sympati.
Kort fortalt var meldingen denne: vi får ikke endene til å møtes. Levekostnadene fortsetter å øke, og inntektene våre fortsetter å synke. Vi klarer det rett og slett ikke lenger. Regjeringen må stoppe opp, tenke og endre kurs.
Men så langt (til og med 3. desember, overs.anm.) var regjeringens reaksjon å sende politi for å spraye skurer av tåregass på folkemengden, tydeligvis for å holde folket på avstand fra den nærmeste av presidentens residenser, Elysee-palasset. President Macron befant seg et annet sted, han anså seg åpenbart høyt hevet over det hele.
Men de som lyttet, kunne lære en hel del om dagens tilstand i Frankrike. Spesielt i små byer og på landsbygda, der mange av protestantene kom fra. Tilstanden er mye verre enn statsansatte og media i Paris har villet innrømme.
Der var unge kvinner som arbeider sju dager i uka og likevel har oppgitt håpet om å ha nok penger til å fø og kle barna sine.
Mennesker var sinte, men klare til å forklare veldig tydelig om de økonomiske problemene.
83 år gamle Colette eier ingen bil, men forklarte til alle som ville høre på at den sterke økningen i drivstoffavgiften også ville ramme folk som ikke kjører, gjennom å påvirke prisene på mat og andre nødvendigheter. Hun hadde gjort regnestykket og funnet ut at det ville koste en pensjonist 80 euro i måneden.
«Det kom ingen advarsler fra Macron under valgkampen om at han ville fryse pensjonene», husket en Gul Vest. Men det er hva Macron har gjort, i tillegg til økt solidaritets-skatt for pensjonister.
Et svært viktig og stadig gjentatt klagemål er tilstanden i helsevesenet. Frankrike har lenge hatt verdens beste offentlige helsevesen, men dette blir nå jevnt og trutt undergravd for å imøtekomme kapitalens viktigste behov: profitt. I løpet av de siste årene har regjeringen ført en økende kampanje for å oppmuntre, og til slutt forplikte folk til å skaffe seg en «mutuelle» – det vil si en privat helseforsikring, angivelig for å fylle «gapene» som ikke dekkes av Frankrikes universelle helseforsikring. «Gapene» kan være de 15 prosentene som ikke er dekket når det gjelder vanlige sykdommer (alvorlige sykdommer er dekket 100 prosent), eller for medisiner som er fjernet fra «dekket»-listen, eller for tannlege og andre ting. Dette programmet, som blir solgt inn til offentligheten som moderniserte forbedringer, er i virkeligheten en gradvis forflytning mot privatisering av helsevesenet. Det er en snik-metode for å åpne hele feltet i den offentlige helseordningen for investeringer fra internasjonal finanskapital. Men vanlige folk har ikke latt seg lure av dette knepet og det ligger høyt på lista over klagesaker fra De gule vestene.
Forfallet i helseomsorgen ved offentlige sykehus er en annen klage. Det blir stadig færre sykehus i landlige områder, og man må «vente lenge nok til å dø» på akutt-rom. De som har råd til det, henvender seg til private sykehus. Men de fleste har ikke penger til dette. Sykepleiere er overarbeidet og underbetalt. Når man hører om hva sykepleiere må holde ut, blir man virkelig påmint at dette er et edelt yrke.
Midt oppi alt dette kom jeg til å huske på en ung kvinne vi møtte på en offentlig piknik i det sørvestlige Frankrike i fjor sommer. Hun har omsorg for eldre mennesker som bor alene i sine hjem i landlige områder, hun kjører fra den ene til den neste, for å gi dem mat, bade dem, tilby et øyeblikks muntert selskap og forståelse. Hun elsker sitt yrke, elsker å hjelpe gamle mennesker, selv om det knapt gir henne en inntekt å leve av. Hun er en av dem som vil måtte betale mer for å komme fra den ene pasienten til den neste.
Folk betaler villig sin skatt når de får noe igjen for det. Men ikke når de tingene de er vant til blir tatt fra dem. Skatteunndragerne er de superrike og de store selskapene med sine batterier av advokater og skatteparadiser. Eller inntrengere som Amazon og Google. Men vanlige franske innbyggere har vært relativt disiplinert når det gjelder å betale sine skatte i bytte for svært gode offentlige tjenester: optimalt helsevesen, førsteklasses offentlig transport, rask og effektiv postgang, gratis universitetsutdanning. Men alt dette er under angrep fra den regjerende finanskapitalen, som kalles «nyliberalisme» her. På landsbygda blir flere og flere postkontor, skoler og sykehus lagt ned. Togtilbud som ikke er lønnsomme blir lagt ned etter som «fri konkurranse» blir introdusert i henhold til EU-direktiver – tiltak som tvinger folk til å kjøre sine biler mer enn noen sinne. Spesielt når store shopping-sentra tømmer småbyene for deres tradisjonelle butikker.
Inkonsekvent energipolitikk
Og avgiften som ble annonsert fra regjeringen – ytterligere 4 eurocent per liter diesel og ytterligere én eurocent på bensin – er bare første steg i en serie planlagte økninger de neste årene. Tiltakene er tenkt å skulle anspore folk til å kjøre mindre, eller til og med bedre, til å kvitte seg med sine gamle kjøretøyer og kjøpe fine, nye elektriske biler.
Mer og mer «regjering» er blitt en øvelse i sosial manipulering fra teknokrater som vet best. Denne spesielle øvelsen er stikk i strid med et tidligere regjeringstiltak for sosial manipulering, som brukte økonomiske virkemidler for å påvirke folk til å kjøpe dieselbiler. Nå har regjeringen ombestemt seg. Mer enn halvparten av private kjøretøyer går fortsatt på diesel, selv om andelen er på veg ned. Nå blir eierne av disse bilene fortalt at de må kjøpe en elektrisk bil i stedet. Men folk som lever på kanten av stupet har simpelthen ikke råd til å bytte.
I tillegg er energipolitikken inkonsekvent. I teorien omfatter den «grønne» økonomien å stenge Frankrikes mange atomkraftverk. Uten dem, hvor skal elektrisiteten til de elektriske bilene komme fra? Og atomkraft er «ren», ingen CO2. Så hva skjer? Folk undrer seg.
Den mest lovende alternative energikilden i Frankrike er det sterke tidevannet langs nordkysten. Men sist juli ble Tidal Energies-prosjektet langs Normandie-kysten plutselig droppet fordi det ikke var lønnsomt – ikke nok kunder. Dette er symptomatisk for det som er galt med den nåværende regjeringen. Store, nye industrielle prosjekter er nesten aldri lønnsomme i starten, noe som er årsaken til at de trenger offentlig støtte og subsidier for å komme i gang, med tanke på fremtiden. Slike prosjekter ble støttet under de Gaulle, noe som løftet Frankrike til en industriell makt og sørget for enestående fremgang for befolkningen som helhet. Men Macron-regjeringen investerer ikke i fremtiden og gjør ikke noe som helst for å bevare den industrien som fortsatt finnes. Det franske nøkkelselskapet på energisiden, Alstom, ble solgt til General Electric på Macrons vakt.
Det er virkelig fullstendig hyklersk å kalle den franske avgiften en «øko-avgift», siden pengene fra en ekte øko-avgift ville blitt investert i utvikling av rene energikilder – slik som tidevannskraftverk. Her er pengene i stedet øremerket til balansering av budsjettet, det vil si for å betjene regjeringens gjeld. Den macronske drivstoffavgiften er ikke annet enn enda et innstrammingstiltak – sammen med nedskjæringer i offentlige tjenester og «salg av arvesølvet», det vil si salg av potensielle gullgruver som Alstom, havnefasiliteter og lufthavner i Paris.
Regjeringen tar ikke poenget
Regjeringens første responser viste at de ikke lyttet. De dykket ned i klisjé-bollen sin for å rakke ned på noe de ikke ønsket å ta bryet med å forstå.
President Macrons første reaksjon var å øse skyld over protestantene, ved å påkalle globalistenes mektigste argument for å tvinge gjennom upopulære tiltak: global oppvarming. Uansett hva slags småting folk måtte ha å klage på, mente han, er det ingen ting sammenliknet med planetens framtid.
Dette imponerte ikke folk som, ja, har hørt alt om klimaendringer og er like bekymret for miljøet som alle andre, men som er tvunget til å replisere: «Jeg er mer bekymret for denne månedens undergang enn verdens undergang.»
Etter De gule vestenes andre lørdag, 25. november, som bød på flere demonstranter og mer tåregass, erklærte ministeren som har ansvar for budsjettet, Gérard Darmanin, at det som var demonstrert på Champs-Elysée, var «la peste brune», den brune pesten – altså fascister. (For de som måtte more seg med å sable ned franskmennene som rasister, er det verd å merke seg at Darmanin har sin opprinnelse i arbeiderklassen i Algerie.) Denne bemerkningen forårsaket et opprør av indignasjon som avslørte hvor stor befolkningens sympati faktisk er for bevegelsen – over 70 prosent tilslutning ved de siste målingene, selv etter ukontrollert vandalisme. Macrons innenriksminister, Christophe Castaner, var tvunget til å erklære at regjeringens kommunikasjon hadde vært dårlig håndtert. Selvfølgelig. Det er den kjente teknokratiske unnskyldningen: vi hadde alltid rett, men det er et spørsmål om kommunikasjon, ikke om harde fakta.
Kanskje jeg har oversett noe, men i de mange intervjuene jeg har hørt, har jeg ikke hørt ett eneste ord som kunne falle i kategoriene «ytre høyre», og enda mindre «fascisme» – eller i det hele tatt indikere noen som helst partipolitisk preferanse. Disse menneskene er hundre prosent opptatt av konkrete, praktiske saker. Ikke så mye som en eim av ideologi – enestående i Paris!
Enkelte personer med manglende kunnskaper om fransk historie og iver etter å vise frem sitt puristiske ståsted på venstresiden, har antydet at De gule vestene er farlig nasjonalistiske, fordi de innimellom svinger franske flagg og synger Marseillaisen. Det betyr ganske enkelt at de er franske. Historisk er den franske venstresiden patriotisk, spesielt når den gjør opprør mot aristokrater og rike eller under nazi-okkupasjonen (i). Det er bare en måte å si «Vi er folket, vi utfører arbeidet, og du må lytte til våre klagemål». For å være noe negativt, må «nasjonalisme» være aggressiv mot andre nasjoner. Denne bevegelsen angriper ingen, den holder seg strengt på hjemmebane.
Macrons svakhet
De gule vestene har gjort det klart for en hel verden at Emmanuel Macron var et ut kunstig produkt som ble solgt til velgerne gjennom en ekstraordinær media-kampanje. Macron var kaninen som på magisk vis ble trukket opp av hatten, sponset av det som må kalles det franske oligarkiet. Etter å ha fanget oppmerksomheten til konge-skaperen Jacques Attali, ble Macron tildelt en stilling i Rotchild-banken, hvor han raskt kunne tilegne seg en liten formue, noe som sikret hans klasselojalitet til sine sponsorer. Media-metningen og skremselskampanjen mot «fascisten» Marine LePen (som dessuten forkludret hoved-debatten sin) plasserte Macron i embetet. Han hadde møtt kona si da hun underviste teater-klassen hans, og nå fikk han spille president.
Oppdraget sponsorene ga ham var tydelig. Han måtte få opp tempoet i gjennomføring av «reformene» (innstrammingstiltak) tidligere regjeringer hadde satt i verk – de hadde ofte somlet med å sette opp farten når det gjaldt nedbygging av velferdsstaten.
Og ut over dette, skulle Macron «berge» Europa. Å berge Europa betyr å berge Den europeiske unionen fra hengemyren den befinner seg i.
Det er årsaken til at kutt i utgifter og balansering av budsjettet er hans besettelse. Fordi det er hva han ble valgt til å gjøre av oligarkiet som sponset kandidaturet hans. Fremfor alt ble han valgt av finans-oligarkiet til å berge Den europeiske unionen fra trusselen om oppløsning, forårsaket av euroen. Avtalene som etablerte EU og, framfor alt, den felles valutaen, euroen, har skapt en uholdbar ubalanse mellom medlemsstatene. Ironien er at tidligere franske regjeringer, med Mitterand som den første, er i stor grad ansvarlig for denne situasjonen. I et desperat og teknisk dårlig forberedt forsøk på å forhindre at et nylig forent Tyskland ble den dominerende makten i Europa, insisterte franskmennene på å binde Tyskland til Frankrike gjennom en felles valuta. Tyskerne gikk motvillig med på euroen – men bare på tyske vilkår. Resultatet er at Tyskland er blitt den motvillige kreditoren til like motvillige medlemsland i EU; Italia, Spania, Portugal og, selvsagt, ruinerte Hellas. Det finansielle gapet mellom Tyskland og landets sørlige naboer fortsetter å øke, noe som skaper fiendtlighet på alle sider.
Tyskland ønsker ikke å dele økonomisk makt med stater de anser som uansvarlige sløsere. Så Macrons oppdrag er å vise Tyskland at Frankrike er «ansvarlig», på tross av sin vaklende økonomi, gjennom å presse befolkningen slik at landet kan betale renter på sine lån. Macrons idé er at politikerne i Berlin og bankierne i Frankfurt vil bli så imponert at de vil snu om og si «godt gjort, Emmanuel, vi er klare til å helle rikdommen vår i en felles gryte til fordel for alle 27 medlemsstater». Og det er grunnen til at Macron ikke vil la seg stoppe av noe for å balansere budsjettet, for å få tyskerne til å elske ham.
Så langt har ikke Macrons magi hatt noen virkning på tyskerne, og den har drevet hans eget folk ut i gatene.
Eller er de hans eget folk? Bryr Macron seg egentlig om den jevne medborgeren som bare arbeider for å overleve? Konsensus er at det gjør han ikke.
Macron mister støtte både blant folk i gatene og blant oligarkene som støttet ham økonomisk. Han får ikke jobben gjort.
Macrons politiske oppstigning som kaninen-opp-av-hatten gir ham lite legitimitet så snart glansen fra de kulørte magasinene slites bort. Ved hjelp av sine venner oppfant Macron sitt eget parti, La République en Marche, som ikke betyr noe som helst, men antyder handling. Han befolket partiet sitt med individer fra «sivilsamfunnet», ofte middels entreprenører uten noen politisk erfaring, pluss noen få avhoppere fra enten det sosialistiske eller det republikanske partiet for å besette de viktigste regjeringspostene.
Den eneste godt kjente rekrutten fra «sivilsamfunnet» var den populære miljøvernaktivisten Nicolas Hulot, som ble gitt posten som miljøvernminister, men som brått trakk seg fra stillingen – han annonserte sin fratreden i radioen i August, og begrunnet den med frustrasjon.
Macrons sterkeste støttespiller fra den politiske klassen var Gérard Collomb, sosialistisk ordfører i Lyon, som ble gitt topp-jobben som innenriksminister, og øverste sjef for politiet. Men kort tid etter at Hulot forsvant sa Collomb at også han ville forlate sin post, for å dra tilbake til Lyon. Macron tryglet ham om å bli sittende, men 3. oktober gjorde Collomb alvor av uttalelsen og trakk seg, med en sjokkerende uttalelse der han refererte til at «enorme problemer» ventet hans etterfølger. I de «vanskelige nabolagene» i forstedene har situasjonen «blitt veldig mye verre», sa han: «Det er jungelens lov som råder, narkohandlere og radikale islamister har overtatt plassen til republikken.» Slike forsteder har behov for å bli «gjenerobret».
Etter en slik jobbeskrivelse hadde Macron store problemer med å rekruttere en ny innenriksminister. Han famlet rundt og kom opp med en kumpan han hadde valgt til å lede partiet sitt, eks-sosialist Christophe Castaner. Ut over en eksamen i kriminologi er Castaners viktigste erfaring for å skulle kvalifisere til leder av det nasjonale politiet, hans nære forbindelse i sin ungdom med en mafioso i Marseille på 1970-tallet, etter sigende på grunn av sin forkjærlighet for pokerspill og whiskey-drikking i illegale buler.
Lørdag 17. november var demonstrantene fredelige, men reagerte med sinne mot de tunge tåregass-angrepene. Lørdag 25. november gikk det hardere for seg, og lørdag 1. desember brøt helvete løs. Uten noen ledere og uten noen service d’ordre (militante som er satt til å beskytte demonstrantene mot angrep, provokasjoner og infiltrering), var det uunngåelig at casserus (knusere) gikk til aksjon og begynte å ødelegge ting, plyndre butikker og sette fyr på søppelbokser, biler og til og med bygninger. Ikke bare i Paris, men over hele Frankrike: fra Marseille til Brest, fra Toulouse til Strasbourg. I den avsidesliggende byen Puy en Velay, kjent for sitt kapell som balanserer på en stein og sin tradisjonelle knipling-produksjon, ble prefekturet (nasjonalt administrasjonssenter) satt i brann. Turist-ankomster er kansellert, flotte restauranter står tomme og varemagasiner frykter for juledekorasjonen i vinduene. De økonomiske ødeleggelsene er enorme.
Og likevel, støtten til De gule vestene holder seg høy, antakelig fordi folk er i stand til å skille mellom de hardt rammede innbyggerne og vandalene som elsker å ødelegge – for ødeleggelsens skyld.
Mandag oppsto det plutselig nye opprør i de urolige forstedene som Collomb advarte mot da han trakk seg tilbake til Lyon. Dette var en ny frontlinje for det nasjonale politiet, og deres representanter gjorde det kjent at alt dette var i ferd med å bli for mye for dem å hanskes med. Å erklære unntakstilstand vil neppe løse noe.
Macron er en boble som har sprukket. Det blir stilt spørsmål om legitimiteten i hans autoritet. Men likevel, han ble valgt i 2017 for en femårsperiode og partiet hans har stort flertall i parlamentet, noe som gjør fjerning av ham nesten umulig.
Så hva skjer nå? Til tross for at de har blitt stilt på sidelinja av Macrons valgseier i 2017, forsøker politikere av alle fargenyanser å restituere seg gjennom bevegelsen – men diskret, fordi De gule vestene har gjort det klart at de mistror alle politikere. Dette er ikke en bevegelse som søker makt. Den søker simpelthen erstatning for sine klagemål. Regjeringen skulle ha lyttet i første omgang, akseptert diskusjoner og kompromiss. Dette blir vanskeligere etter som tiden går, men ingen ting er umulig.
I sånn to eller tre hundre år håpet mennesker man kunne kalle «venstresiden» at folkelige bevegelser skulle skape endringer til det bedre. I dag virker mange på venstresiden livredde for folkebevegelser for endring, overbevist om at «populisme» må lede til «fascisme». Denne holdningen er en av mange faktorer som peker mot at venstresiden, slik den eksisterer i dag, ikke vil lede an i endringer som ligger foran oss. De som frykter endring vil ikke være til stede og hjelpe med å få det til å skje. Men endring er uunngåelig og det behøver ikke bli til det verre.
Noter
(i) Unntaket var studentoppstanden i mai 1968, som ikke var et opprør av fattige, men et opprør i oppgangstider for større personlig frihet: «det er forbudt å forby». Mai 68-generasjonen har utviklet seg til å bli den mest anti-franske generasjonen i historien, av årsaker jeg ikke kan gå inn på her. Til en viss grad markerer De gule vestene en hjemkomst for folket etter et halvt århundre med forakt fra den liberale intelligentsiaen.
Klikk her for å utvikle den kritiske og uavhengige journalistikken.
