Er statiske modeller godt egnet for å skape bevegelse?

11
Siden Platon og Aristoteles - eller før - menneskene diskutert hva som er det gode samfunn. Her Rafaels berømte bilde av Skolen i Aten.

Av Eirik Kolstad Kjønnøy.

Svar til Trond Andresen

I innlegget Farlig ønsketenkning om menneskenaturen hevder Trond Andresen at vi trenger mindre ønsketenkning om menneskets natur og mer fokus på våre nedarvede, uønskede, negative egenskaper. Andresen hevder at disse trekkene er hard-wierd i menneskets genetikk, og at sosiale bevegelser må lære seg evolusjonspsykologi om de skal ha noe håp om ikke å gjenta samme de feilene som før har blitt gjort.

Det er forståelig at Andresen og andre finner evolusjonspsykologien tiltrekkende. Ikke bare gir den et bilde av menneskets vesen som det er lett å kjenne seg igjen i når man lever et samfunn preget av individualisme og konkurranse. Evolusjonspsykologien tilbyr også et fast punkt å navigere ut fra i en kaotisk og uoversiktelig kapitalistisk verden hvor forandringer skjer stadig hyppigere og raskere.

Spørsmålet som da melder seg er: Er en statisk modell om menneskets fastlagte egenskaper et godt egnet verktøy for å forstå en virkelighet i stadig forandring?

I Artenes opprinnelse forklarte Charles Darwin hvordan artene på jorda har utviklet seg gjennom naturlig utvalg. (Utsnitt av et italiensk frimerke. Shutterstock.)

Svaret på dette er Andresen selv inne på når hevder at det er viktig å forstå mekanismene som fører til at folk blir karrierister. Skal man få gjort noe med disse mekanismene har det imidlertid lite for seg å ha blikket på det Andresen i samme avsnitt omtaler som naturlover.

Heller enn å fokusere på metaforer som naturlover, som påstår at folk ender opp som karrierister fordi det ligger i genene deres, bør man forsøke å finne ut hvordan man leder trangen til å utfolde seg i mer givende retninger.

Les også: På veg mot organisasjon 5.0

Begjærsfilosofi

Av den grunn bør man se til begjærsfilosofien istedenfor evolusjonspsykologien, som hverken gir oss svar på hvorfor kapitalismen er i stand til å produsere nye behov hos folk eller hvorfor fascistiske strømninger oppstår.

Begjærsfilosofi er en retning innenfor tekningen som har sitt utspring i den nederlandske filosofen Spinoza, og som ellers er sterkt påvirket av så forskjellige tenkere som Marx, Nietzsche og Freud. Kort sagt er den et forsøk på å forklare sammenhengen mellom sosiale forhold som for eksempel staten og kapitalen på den ene siden, og folks begjær på den andre siden.

Begjær er ikke begrenset til seksuelt begjær, men omfatter også begjær etter for eksempel sterke ledere, bestemte forbruksvarer og posisjoner. Begjæret er heller ikke gitt i en fast form fra naturens side, men er formbart av omgivelsenes verdier og de praksisene man inngår i.

Hvorfor begjærer man sin egen undertrykkelse?

Hvorfor begjærer man sin egen undertrykkelse, er det sentrale spørsmålet i begjærsfilosofien. Med dette menes ikke at man liker å bli undertrykt, men at man begjærer det som undertrykker en selv.

Det korte svaret på dette er at man gjennom oppdragelse og livets gang får innprentet visse begjær og ønsker av omverden som setter seg i kroppen. Med andre ord er det ikke nok med en bevisstgjøring av den typen marxister snakker om, da undertrykkelsen ikke bare sitter i hodet.

For eksempel var ikke årsaken til at det tyske småborgerskapet på 30-tallet var særs mottagelig for nasjonal-imperialistisk propaganda at de manglet utdannelse og var lettlurte, slik enkelte liberalere hevder. Årsaken var at de levde liv hvor de selv kjente presset fra den intensiverte konkurransen, som oppstod med den økonomiske krisen, på kroppen. Denne erfaringen med hard konkurranse mellom familieenheter gjorde at de lett lot seg tiltrekke av slagord om lebensraum. I tillegg spilte den autoritære oppdragelsen, som gjennom kroppslig avstraffelse innprentet respekt for autoriteter, inn i formingen av småborgernes begjær.

Et mer dagsaktuelt eksempel på noe begjærsfilosofien kan hjelpe oss med å forstå er utviklingen innenfor fagbevegelsen og medlemmene til fagforeningene. Det er en kjent sak at fagforeningene ikke lenger kjemper for et sosialistisk samfunn, og det er en kjent sak at de sosialdemokratiske partiene ikke lenger kjemper for arbeiderklassen ve og vel. Noen vil forklare velgersvikten hos de sosialdemokratiske partiene med at de har gått til høyre. En annen mulighet er at arbeiderklassen er såpass integrert i den kapitalistiske forbrukerkulturen at de ønsker seg høyrepolitikk.

Denne teksten skal ikke forsøke å gi et eksakt svar på hvorfor det har blitt slik, da fenomenet er skapt av mange forhold. Man kan nøye seg med å slå fast at forbruket blant alle befolkningsgrupper har steget med årene, og at fagforeningene ikke har forsøkt å gjøre noe med dette, all den tid de kjemper for økte lønninger men ikke for økt makt til arbeiderne. Når arbeiderbevegelsen slutter å delta i produksjonene av arbeiderklassens begjær og ønsker ved å oppgi visjonene om et klasseløst samfunn, gir den samtidig opp kampen om det som beveger folk i bestemte retninger.

Dette fører også til at idealister som kommer inn i bevegelsen med visjoner og mål om å forandre, etter hvert ofte ender opp som karrierister. Ikke fordi det ligger i genene deres men fordi det ikke finnes annet utløp for deres trang til å utfolde seg.

Hva kan gjøres?

Akkurat nå er man inne i en tid hvor visjoner om et annet samfunn for mange kan virke litt fjernt og dermed lite attraktivt. Derfor er man nødt til å finne andre måter å kanalisere begjæret vekk fra konsum og karriere og over i andre retninger.

Å bidra til å bygge opp alternative medier kan være en måte å gjøre dette på. En annen kan være å forsøke å radikalisere fagforeningene. Men for å få med seg tilstrekkelig nok med folk på prosjekter av sistnevnte type må man naturlig nok nå ut til mange.

For å få til det vil jeg foreslå at man sprer en etikk som tar utgangspunkt i begjærsfilosofien, hvor essensen vil være at mennesket vokser gjennom andre. En etikk hvor folk vokser gjennom å investere av seg selv i kollektive prosjekter som knytter hver enkelte sammen. På samme måte som mennesker knyttes til barn, som ikke er deres eget avkom, gjennom tiden og energien de bruker på å gi omsorg og lærdom til barnet.

Eirik Kolstad Kjønnøy

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. For å få til det vil jeg foreslå at man sprer en etikk som tar utgangspunkt i begjærsfilosofien, hvor essensen vil være at mennesket vokser gjennom andre. En etikk hvor folk vokser gjennom å investere av seg selv i kollektive prosjekter som knytter hver enkelte sammen. På samme måte som mennesker knyttes til barn, som ikke er deres eget avkom, gjennom tiden og energien de bruker på å gi omsorg og lærdom til barnet.

    Ja, dette er vel en beskrivelse av hvordan det var her i enga under denne grendas La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»), som kulminerte med bedehuskulturen for ca 100 år siden. Stabburet til oldefar har 100-års jubileum neste år, men jeg blir nok alene om å feire dette jubileet, da resten av slekta har blitt karrierister og ikke lenger bryr seg om slikt nostalgisk pjatt. Med meg er ringen sluttet, og jeg har som kassert arbeiderklassesøppel blitt noe ala den husmannen min tippoldefar herr Fossemøllen var, før han ble kvitt sine husmannslenker og ble disippel under Totenåsens apostel i naboenga etter Olterudelva, disse vidunderlige enger og elvebruk, Mjøslandets høylys, nå tapt i vårt landskapsbilde. Hva er vel et landskapsbilde uten høylysene sine? Men vi eksponerte feil og tapte dem.

    Emissær Dahl i Holmstadengen, ja, han var begjærsfilosof han! Nå er det kun hedningen Achsel Ford som verdsetter min vemodige sang om engenes lystige klang, med hvilke vi fløy like til himmelen. Bedehuslandet over Totenåsen var fattigfolkets delekultur, og disse arme tidligere husmenn skapte noe vakkert sammen, som jeg nå er den siste til å forstå og verdsette.

    Dessverre er jeg redd for at Sam Vaknin har rett, vi har blitt så atomiserte at vi ikke lenger er i stand til å forme molekyler. Ikke i videoen ovenfor, men han redegjør for dette i The Sam Vaknin Interviews. Selv har jeg prøvd å få til noe i fellesskap, jeg ønsket å ta en Tolfa for to ved Lenaelva, men står nå alene og utstøtt tilbake, kun grendepoesien og kameraet er mine venner nå.

    Vil legge til at på tampen av året klarte noen idealister å sikre seg Kværnumstomta ved Kværnumsstrykene, hvor fossemøllingsslekta stammer fra. Kanskje ser vi her en siste redningsplanke?

    Utover dette foreslår jeg at Andresens artikkel bør med i framtidige utgaver av “Det biologiske mennesket”, sammen med utvalgte kommentarer av Achsel Ford.

  2. AndersP says:

    Ibland måste man ifrågasätta axiom eller “självklara sanningar”. Det talas mycket om “liberalismens kris”, också bland liberaler. Men består inte “krisen” i ett dogmatiskt anammande av axiomet: “Liberalism means belief in the freedom of the individual”.

    Just här har vi liberalismens dilemma: till skillnad från alla andra ideologier till höger och vänster riktar man sig till individen, inte till någon grupp.

    Hade de ursprungliga liberalerna, dvs de borgerliga revolutionärerna och radikalerna från 1700-talet och framåt, gjort detsamma hade liberalismen aldrig haft någon framgång. Nej, de tidigare liberalerna riktade sig till “grupper” som hade intresse av liberalismen: intellektuella, företagare, konstnärer.

    Det handlade alltså inte om att JAG ska vara “fri” utan att VI ska vara “fria”. Alla andra politiska grupper har lärt sig att “ensam inte är stark” - utom liberalerna.

  3. aford says:

    Oi, nå rødmer jeg helt på ordentlig her, min kjære venn. :blush: Andresen er bra, men jeg er og blir en lettvekter og dilettant på området. Jeg passer nok best i kommentarfelts form i denne sammenhengen. Men lar meg selvfølgelig smigre av din entusiastiske støtte. :smiling_face_with_three_hearts:

    Aner du noe om hvordan oversettingsprosjektet for boka skrider frem, eller om det evt. ligger på is?

  4. AnneBrit says:

    HVIS vi skal fortsette å ignorere det åpenbare, vil jeg slå et slag for tilfeldighets-teorien. Helt fram til jeg forsto hvordan ting henger sammen (for ca 10 år siden), var den det beste redskapet jeg hadde.

    Den ble utviklet av Tor Åge Brigsværd i “Den som har begge beina på jorda, står stille.”, og har som hovedtese at tilfeldighetene er våre venner.

    Det har i det minste holdt meg fra å plages for mye med alle de faktorer jeg ikke kan gjøre noe med. Som evolusjonen for eksempel.

  5. Når jeg leser slike utsagn, kommer jeg alltid i stuss om budbringerens saklighetsnivå. I den grad det er en fasttømret holdning som her kommer til uttrykk, og som man velger å forsvare med stor iver, ja, da kan dette bare overleve i en sekt av likesinnede.

  6. Nei, der i gården er nok lunta utbrent. Vi får støtte oss til Andresen nå. Han ble nok tross alt født med en større porsjon krutt enn Bongard, trolig kortere lunte også, men pussig nok brenner ikke de korte luntene like lett ut som de lange.

  7. Hei Magnus-Skrunes! At de sosialdemokratiske partiene ikke lenger kjemper arbeiderklassens ve og vel, er ifølge oppslutningen blant arbeidere, politikken de fører og måten partiene snakker på noe som blir stadig mer tydelig. Og jeg tror ikke man kan klassifisere titalls millioner europeere, som ikke bekjenner seg til samme lære og i liten grad ser seg selv som del av samme fellesskap, som en sekt…

  8. Hei! Jeg litt vanskelig for å se hva du vil frem til med innlegget dette er en del av. Mener du at evolusjonsbiologi skal brukes som en trøst mot minnene av feilslåtte prosjekter?

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

3 flere kommentarer

Deltakere