Er statiske modeller godt egnet for å skape bevegelse?

Av Eirik Kolstad Kjønnøy.

Svar til Trond Andresen

I innlegget Farlig ønsketenkning om menneskenaturen hevder Trond Andresen at vi trenger mindre ønsketenkning om menneskets natur og mer fokus på våre nedarvede, uønskede, negative egenskaper. Andresen hevder at disse trekkene er hard-wierd i menneskets genetikk, og at sosiale bevegelser må lære seg evolusjonspsykologi om de skal ha noe håp om ikke å gjenta samme de feilene som før har blitt gjort.

Det er forståelig at Andresen og andre finner evolusjonspsykologien tiltrekkende. Ikke bare gir den et bilde av menneskets vesen som det er lett å kjenne seg igjen i når man lever et samfunn preget av individualisme og konkurranse. Evolusjonspsykologien tilbyr også et fast punkt å navigere ut fra i en kaotisk og uoversiktelig kapitalistisk verden hvor forandringer skjer stadig hyppigere og raskere.

Spørsmålet som da melder seg er: Er en statisk modell om menneskets fastlagte egenskaper et godt egnet verktøy for å forstå en virkelighet i stadig forandring?

Svaret på dette er Andresen selv inne på når hevder at det er viktig å forstå mekanismene som fører til at folk blir karrierister. Skal man få gjort noe med disse mekanismene har det imidlertid lite for seg å ha blikket på det Andresen i samme avsnitt omtaler som naturlover.

Heller enn å fokusere på metaforer som naturlover, som påstår at folk ender opp som karrierister fordi det ligger i genene deres, bør man forsøke å finne ut hvordan man leder trangen til å utfolde seg i mer givende retninger.

Les også: På veg mot organisasjon 5.0

Begjærsfilosofi

Av den grunn bør man se til begjærsfilosofien istedenfor evolusjonspsykologien, som hverken gir oss svar på hvorfor kapitalismen er i stand til å produsere nye behov hos folk eller hvorfor fascistiske strømninger oppstår.

Begjærsfilosofi er en retning innenfor tekningen som har sitt utspring i den nederlandske filosofen Spinoza, og som ellers er sterkt påvirket av så forskjellige tenkere som Marx, Nietzsche og Freud. Kort sagt er den et forsøk på å forklare sammenhengen mellom sosiale forhold som for eksempel staten og kapitalen på den ene siden, og folks begjær på den andre siden.

Begjær er ikke begrenset til seksuelt begjær, men omfatter også begjær etter for eksempel sterke ledere, bestemte forbruksvarer og posisjoner. Begjæret er heller ikke gitt i en fast form fra naturens side, men er formbart av omgivelsenes verdier og de praksisene man inngår i.

Hvorfor begjærer man sin egen undertrykkelse?

Hvorfor begjærer man sin egen undertrykkelse, er det sentrale spørsmålet i begjærsfilosofien. Med dette menes ikke at man liker å bli undertrykt, men at man begjærer det som undertrykker en selv.

Det korte svaret på dette er at man gjennom oppdragelse og livets gang får innprentet visse begjær og ønsker av omverden som setter seg i kroppen. Med andre ord er det ikke nok med en bevisstgjøring av den typen marxister snakker om, da undertrykkelsen ikke bare sitter i hodet.

For eksempel var ikke årsaken til at det tyske småborgerskapet på 30-tallet var særs mottagelig for nasjonal-imperialistisk propaganda at de manglet utdannelse og var lettlurte, slik enkelte liberalere hevder. Årsaken var at de levde liv hvor de selv kjente presset fra den intensiverte konkurransen, som oppstod med den økonomiske krisen, på kroppen. Denne erfaringen med hard konkurranse mellom familieenheter gjorde at de lett lot seg tiltrekke av slagord om lebensraum. I tillegg spilte den autoritære oppdragelsen, som gjennom kroppslig avstraffelse innprentet respekt for autoriteter, inn i formingen av småborgernes begjær.

Et mer dagsaktuelt eksempel på noe begjærsfilosofien kan hjelpe oss med å forstå er utviklingen innenfor fagbevegelsen og medlemmene til fagforeningene. Det er en kjent sak at fagforeningene ikke lenger kjemper for et sosialistisk samfunn, og det er en kjent sak at de sosialdemokratiske partiene ikke lenger kjemper for arbeiderklassen ve og vel. Noen vil forklare velgersvikten hos de sosialdemokratiske partiene med at de har gått til høyre. En annen mulighet er at arbeiderklassen er såpass integrert i den kapitalistiske forbrukerkulturen at de ønsker seg høyrepolitikk.

Denne teksten skal ikke forsøke å gi et eksakt svar på hvorfor det har blitt slik, da fenomenet er skapt av mange forhold. Man kan nøye seg med å slå fast at forbruket blant alle befolkningsgrupper har steget med årene, og at fagforeningene ikke har forsøkt å gjøre noe med dette, all den tid de kjemper for økte lønninger men ikke for økt makt til arbeiderne. Når arbeiderbevegelsen slutter å delta i produksjonene av arbeiderklassens begjær og ønsker ved å oppgi visjonene om et klasseløst samfunn, gir den samtidig opp kampen om det som beveger folk i bestemte retninger.

Dette fører også til at idealister som kommer inn i bevegelsen med visjoner og mål om å forandre, etter hvert ofte ender opp som karrierister. Ikke fordi det ligger i genene deres men fordi det ikke finnes annet utløp for deres trang til å utfolde seg.

Hva kan gjøres?

Akkurat nå er man inne i en tid hvor visjoner om et annet samfunn for mange kan virke litt fjernt og dermed lite attraktivt. Derfor er man nødt til å finne andre måter å kanalisere begjæret vekk fra konsum og karriere og over i andre retninger.

Å bidra til å bygge opp alternative medier kan være en måte å gjøre dette på. En annen kan være å forsøke å radikalisere fagforeningene. Men for å få med seg tilstrekkelig nok med folk på prosjekter av sistnevnte type må man naturlig nok nå ut til mange.

For å få til det vil jeg foreslå at man sprer en etikk som tar utgangspunkt i begjærsfilosofien, hvor essensen vil være at mennesket vokser gjennom andre. En etikk hvor folk vokser gjennom å investere av seg selv i kollektive prosjekter som knytter hver enkelte sammen. På samme måte som mennesker knyttes til barn, som ikke er deres eget avkom, gjennom tiden og energien de bruker på å gi omsorg og lærdom til barnet.

Eirik Kolstad Kjønnøy