Den nykoloniale pakten

2
Foto: Shutterstock.
FNs migrasjonstraktat vil ikke gjøre mye bedre og mange ting vil bli verre, fremfor alt en ting: en ytterligere økning i ulikhetene skapt av migrasjon. La ikke store næringslivsinteresser dominere debatten.

Av Hannes Hofbauer (perspektiv fra Østerrike)

Den 10. desember 2018 skal representanter for FN-statene møtes for å hype migrasjon. Det skjer typisk nok i nærheten av det viktigste punktet for migrasjon mellom Afrika og Europa. Her eksisterer fortsatt den gamle arven fra kolonitiden, der to territoriale rester har overlevd til vår tid. Den ene er de spanske eksklavene Melilla og Ceuta, som er omgitt av høye piggtrådgjerder. På den skarpe piggtråden stoppes kontinentets fattigdom på blodig vis. På den andre siden, på sørspissen av den iberiske halvøya, klamrer Storbritannia seg til sin hegemoniske fortid, og til tross for all snakk om en «felles europeisk kultur» beholder de Gibraltarklippen som sitt eget territorium.


Denne artikkelen av Hannes Hofbauer ble først publisert i Rubikon. Oversatt til norsk og publisert på Midt i fleisen.


Festivitetene rundt «Global Pact for Safe, Orderly and Regular Migration», kjent som Migrasjonsavtalen, omtaler ikke kolonialisme og dens konsekvenser, og spesielt ikke hvilket grunnlag for kriser, kriger og fordrivinger på det afrikanske kontinentet som tilhengerne av pakten har skapt. FNs migrasjonsavtale, ifølge dens tilhengere, vil innlede en bedre æra. Men fordi den ignorerer de historiske røttene og sosioøkonomiske årsakene til den globale urettferdigheten, vil den oppnå det motsatte … og legitimere ulikhet skapt av migrasjon.

Allerede den grunnleggende forståelsen av migrasjon i FN-traktaten gjør støtretningen tydelig. i «Retningslinjene/ Guiding Principles» angis under punkt 8:

«Vi anerkjenner at migrasjon er en kilde til velstand, innovasjon og bærekraftig utvikling i vår globaliserte verden.»

«For hvem?», kunne en uforsiktig leser spørre spontant. Selvfølgelig mottar han/hun ikke et svar. I stedet fortsetter den:

«Målet med den globale avtalen er å utnytte migrasjonens potensial for å oppnå alle målsetningene om bærekraftig utvikling, såvel som å forsterke virkningen som migrasjon vil ha på å nå fremtidige mål.»

På til sammen 34 sider forsøkes det å bevises at migrasjon vil føre til «samarbeid der alle vinner» for de tiltredende statene. Under punkt 14, hvor det knapt kan høres og antydningene er enda vanskeligere å oppdage, brukes nøye avveide ord for å si at det kanskje vil være hindringer i veien. Så det skrives ikke «fordeler og ulemper ved migrasjon», men «muligheter og utfordringer». Ord med negativ assosiasjoner forekommer ikke i teksten.

Massemigrasjon er det synlige uttrykket for global ulikhet

Og virkeligheten? Hvem tjener på og hvem taper på massiv migrasjon, enten forårsaket av krig og flukt eller økonomiske vanskeligheter? Slike spørsmål kan være tabu bare for noen som betrakter migrasjon som «en kilde til velstand, innovasjon og bærekraftig utvikling», altså noen som eliminerer de grunnleggende årsakene til migrasjon og går gjennom verden med tunnelsyn, drevet enten av egen økonomisk fordel eller dårlig samvittighet mot de fattige i det «globale sør». Begge deler fører til en forvrengt oppfatning.

Massemigrasjon er det synlige uttrykket for global ulikhet. De som deler denne innsikten, kan ikke finne noe godt ved FNs migrasjonspakt, fordi denne globale urettferdigheten må overvinnes, ikke forvaltes.

Den gjennomsnittlige inntekten per innbygger i Kongo er 93 ganger lavere enn i USA. 93 ganger. Og i det felles interne EU-markedet er forskjellen i gjennomsnittslønnen mellom Tyskland og Bulgaria 8:1. Disse tallene forklarer drivkraften som får folk til å forlate hjemlandene og prøve å finne en vei over Middelhavet eller Balkan til Sentral-Europa. Årsakene til migrasjon er menneskeskapte.

Frihandelsavtaler mellom Brussel og mer enn 30 afrikanske og karibiske land presset ut titalls millioner bønder og småbedrifter fra lokale markeder, og kjøp av millioner hektar jord av britiske, saudiske, kinesiske og andre investorer gjør resten. De er sønnene av taperne i konkurransen med de globale multinasjonale selskapene som (må) migrere.

Migrasjonen skapes

Disse såkalte «økonomiske partnerskapsavtalene» skaper migrasjon. Legg til Vestens krig mot den muslimske verden, som har drept hundretusener i over et kvart århundre og fordrevet millioner. Vestlige militærallianser utløser flyktning- og migrasjons-bølger i Midtøsten, Afghanistan, Nord-Afrika og Mali.

Migrasjon skapes. Den har mange ansikter, og bare noen er dem er av lykke og tilfredshet. Vinnere og tapere kan identifiseres relativt enkelt. Vinnerne inkluderer selskaper som kan benytte en konstant tilførsel av billig og – etter behov – villig arbeidskraft for å holde produksjonskostnadene lave i den globale konkurransen.

Deres talerør i Tyskland følger derfor logisk etter med krav om å slippe flere migranter inn i landet. Noen måneder før den store muslimske innvandringen i 2015 publiserte den næringslivsvennlige Bertelsmann-stiftelsen en studie hvor de så for seg en situasjon der alle tre sider ville vinne; tonen var at alle ville gavne på migrasjon: opprinnelseslandene, destinasjonslandene og migrantene selv.

President for den tyske industriforeningen, Ulrich Grillo, sa omtrent det samme noen dager før Angela Merkels ‘velkommen’ i 2015, og garnerte argumentet med «kristen nestekjærlighet».

Taperne er, i tillegg til størstedelen av migrantene selv og lokalbefolkningen i Vest-Europas sentrale regioner som blir rammet av konkurranse på arbeids- og boligmarkedet, spesielt økonomiene som har betalt for utdanning av utvandrerne.

Mellom 2011 og 2017 forlot 7000 leger Romania og dro til kjernelandene i EU, mens Serbia rapporterte lignende tall. En utdannet lege tjener 400 euro i Romania, i Tyskland 4000. Denne forskjellen overbeviser de unge legene i Øst-Europa. 38 prosent av det medisinske personalet i Storbritannia – 50.000 leger og 95.000 sykepleiere – er utdannet i perifere, strukturelt svake land; i Tyskland er det 10 prosent. Hvis vi legger til grunn opplæringskostnader på 200.000 til 300.000 euro per lege basert på dette tallet, så kan du enkelt finne ut hvem som tjener på migrasjon og hvem som taper.

Les også: Massemigrasjon og profitt

Tyskland, nærmere bestemt en del av bistandsdepartementet, har for øvrig utviklet en forretningsmodell for denne regionale og sosiale forskjellen. De inngikk en avtale med myndighetene i Bosnia-Hercegovina, som tillater tyske helseselskaper å tilby kurs i Bosnia – definitivt ikke for arbeid i de lokale sykehusene, men for sykehus og sykehjem mellom Kiel og München. Den lokale Goethe-Instituttet koordinerer språkkursene.

«Dette er bra for alle,» sier direktøren for en av disse skolene, og legger til, med sarkastisk undertone, «spesielt for de tyske selskapene, som det ville være mye dyrere for hvis de måtte lære opp sine ansatte i Tyskland». Slik forestiller FN-pakten seg en «sikker, ordnet og regelbasert migrasjon».

I 2016, i regi av Det internasjonale pengefondet, ble det publisert en undersøkelse som ved første øyekast er påfallende. Der står det at masseutvandringen fra Øst-Europa, som rammet 20 millioner mennesker mellom midten av 1990-tallet og 2015, har kostet hvert land i gjennomsnitt 7 prosent av vekstpotensialet.

IMF-kjenneren trodde han hadde lest feil, og bladde tilbake. Joda, migrasjonen fra den østlige delen av det europeiske kontinentet kostet de nye EU-landene 7 prosent vekst (i perioden 1995-2012). Med IMFs verden på det rene, dukker kritikeren opp igjen når han blar videre og registrerer anbefalingene som den internasjonale finansorganisasjonen mener Bulgaria, Romania, Polen eller Slovakia bør gjøre for å stanse denne blødningen.

IMF oppfordrer Sofia, Bucuresti, Warszawa og Bratislava til å legge forholdene til rette for å bringe billig arbeidskraft inn i landet fra Ukraina, Hviterussland og Albania. Migrasjons-spiralen bør fortsette å dreie rundt. Og det gjør den nå også.

I mai 2018 liberaliserte Slovakia sin innvandringslov for å rette opp mangelen på faglærte arbeidstakere på grunn av masseutvandring; Tusenvis av ukrainere jobber allerede i den slovakiske bilindustrien, som selvsagt eies av tyske, franske og koreanske eiere. Og i Polen holder nesten 2 millioner ukrainere hele sektorer i gang. Det som ofte sies her om Polen, at Warszawa ikke aksepterer migranter, er rett og slett feil. Den polske regjeringen driver sin egen innvandringspolitikk.

FNs migrasjonavtale er udelt positivt til  alle disse utviklingene, ja den oppfordrer til dem. Migrasjon er bra. Punktum. Der hvor det nevnes «negative drivkrefter og strukturelle faktorer», for eksempel under punkt 16.2, «som få folk til å forlate sine opprinnelsesland», gjør de hva de kan for å unngå å si hva de er.

Ordet «krig» forekommer ikke en eneste gang på 34 sider. Krav om en nødvendig sosial utjevning? Ingen. Krav om en ønsket regional utjevning? Ingen. Push og Pull-faktorene for masse-migrasjon er ikke navngitt. Men uten å nevne årsakene som tvinger folk til å reise utenlands, konsoliderer de tingenes nåværende tilstand, og enda verre, legitimerer den.

Dette forklarer også hvorfor FNs migrasjonsavtale er så populær blant kapitalfraksjoner som agiterer for fri flyt av kapital over hele verden og deres liberale politiske og medie-omgivelser, og som deretter sterkt forsvarer den. Den ønskede åpenheten mot verden oversettes i denne liberale fortellingen til en håndheving av de fire kapitalistiske frihetene: uhindret flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft.

Les også: Massemigrasjon som forretningsmodell

Økonomisk konvergens kombinert med sosial divergens er det grunnleggende mønsteret i vårt økonomiske system, både innenfor EU og stadig over hele verden. Menneskene etterlates. De blir en produksjonsfaktor, som kan produseres og utdannes billigere i Bulgaria og brukes mer lønnsomt her.

En gang hadde venstresida som fanesak å stoppe dette systemet. På spørsmålet migrasjon har de imidlertid – som i mange andre spørsmål – også kommet ut av kurs. De forveksler migrantens ofte beklagelige skjebne med funksjonen som migrasjon spiller, og har derfor begynt å finne migrasjon positivt selv om den uttrykker ulikhet. Innpakket i et FN-dokument, kjemper store deler av dem for bevaring av denne globale ubalansen, noe som viser hvor de står politisk.

Til slutt snakker FNs migrasjonsavtale i klartekst. Der hvor det handler om «implementering», altså om penger, blir den ærlig. Fordi det ikke kan forventes at FN vil finansiere implementeringen, oppstår ideen om at de som profitterer på «trygg, ordentlig og regulær migrasjon» burde gjøre det. Migrasjonsavtalens økonomiske organ bør være åpen for «relevante interessenter, privat sektor og filantropiske stiftelser», i følge punkt 43. Så George Soros og hans likesinnede vil dermed ha rett til å bli involvert i migrasjonsspørsmålet, med henvisning til høyeste myndighet, De forente nasjoner.


Med velvillig tillatelse fra Rubikon. Hannes Hofbauer er en østerriksk forfatter og skribent.


 

Les også:

FNs nye migrasjonstraktat er en skandale

Stadig flere land nekter å underskrive FNs migrasjonsavtale – hva med Norge?

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Johnny says:

    Norge er et av verdens rikeste land!
    Hvorfor blir det stadig flere fattige her i landet?
    Hvis vi bruker EU-definisjonen på fattigdom er 12% av Norges befolking fattige i dag!

    Burde ikke politikerne gjøre noe for de fattige i Norge, og hjelpe de som trenger det mest?

    Her er en sjokkerende historie om en 16 åring som ble skutt på Utøya, og behandlingen hun får er skammelig.

  2. SHO says:

    Her står det:
    «Vi anerkjenner at migrasjon er en kilde til velstand, innovasjon og bærekraftig utvikling i vår globaliserte verden.»
    I tidligere tider ville man derimot kunne ha sagt noe slikt som at:
    Vi anerkjenner at industrialisering er en kilde til velstand, innovasjon og bærekraftig utvikling i vår felles verden.

    Hadde øst-utvidelsen av EU ført til at de østlige land i EU isteden hadde blitt re-industrialisert (fremfor av-industrialisert) er det godt mulig at dagens splittelse i EU hadde vært ungått. USA har feks hatt mekanismer som skal sikre at alle delstater forblir industrialiserte (men globaliseringen har ført til problemer for dette ved at produksjon flyttes ut av landet bla til Kina).

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere