oss 100 kroner!
Flere europeiske land planlegger nye inngrep og sensur: Kritiske ytringer på nettet blir for tiden angrepet fra mange kanter. Vi har sett mange nye sensurtiltak i det siste. Målet med angrepene er ikke de store mediegruppenes krigspropaganda, men kritikk fra alternative medier. Selv om det som offisielt skal bekjempes er «høyreekstremistisk hatprat», kan denne sensur-iveren ramme alle og enhver. På den ene side er sensuren truende, men på den annen side viser den opinions-dannernes usikkerhet.
Denne artikkelen av Tobias Riegel ble opprinnelig publisert på NachDenkSeiten. Oversatt tilnorsk og publisert på Midt i fleisen.
Ytringsfriheten på nettet trues fra mange kanter, fra nye europeiske prosjekter. Således ønsker Østerrikes regjering et «forbud mot digital forkledning», dvs. anonymitet på nettet, og en lov for nettkontroll etter tysk modell (der de som publiserer, som f.eks. Facebook, er ansvarlig for alt innhold). I tillegg, ifølge de siste uttalelsene fra Frankrikes president Emmanuel Macron, må «internett reguleres for å forbli fritt». I Tyskland er den strenge loven for kontroll over internett allerede iverksatt. Nå trues det med et filter for alt som publiseres, i forbindelse med en forsterkning av åndsretten, der vi teoretisk snakker om en mulig forebyggende sensur.
Disse tiltakene mot en fri utveksling av informasjon på internett må legges til en lang liste – fordi de nye forsøkene kommer etter en rekke sensurprosjekter de siste par årene. På EU-nivå diskuteres ikke bare opplastingfiltrene nevnt ovenfor, fra 2020 skal EU også bruke forbrukervern for sensur. Da, ifølge et svar fra den tyske regjeringen på et spørsmål fra partiet FDP, vil myndighetene ha muligheten til å sperre nettsteder. Ifølge FDP, vil det nye EU-regelverket i fremtiden gjøre det mulig selv for organer som Jernbaneverket å fullstendig blokkere nettsteder.
Ingen manipulerer like mye som medieselskapene
I tillegg har Facebook og andre internettselskaper nylig signert EUs oppførselsregler mot falske nyheter. Problemet med dette tannløse løftet er at store deler av formuleringen åpenbart er rettet mot «russisk manipulasjon» og manipulasjon fra alternative medier.
Disse manipulasjonene bør ikke glemmes, men de har – selv hvis de ubegrunnede påstandene skulle vise seg å være korrekte – betydelig mindre innflytelse på opinionen enn de store vestlige mediebedriftene. Deres store ansvar i skapelsen av splid og sosial forråelse er ikke engang diskutert. Tvert imot, nettselskapene forpliktet seg til å investere «for å gi relevant, autentisk og autoritativ informasjon fortrinn der det det passer, i søkeresultater, nyhetsfeeds og andre automatisk organiserte distribusjonskanaler». Her gir EU preferanse utelukkende til visse (etablerte) mediekonsern; og dermed diskriminering/sensur av alternative medier.
I tillegg er det «private» initiativ, som for eksempel YouTube og Wikipedia mot «konspirasjonsteorier». Som YouTube-sjef Susan Wojcicki kunngjorde, ønsker de to plattformene å samarbeide. Hvis YouTube i fremtiden har mistanke om at en video er desinformasjon, skal det ifølge planene dukke opp en Wikipedia-tekst ved siden av den, som skal gi brukeren «fakta som motsier teorien». Side svakhetene ved både YouTube og Wikipedia er kjent, oppstår tvil om selve modellen: Hvem bestemmer, og etter hvilke kriterier, hvilke tekster og videoer som er «konspirasjonsteorier»?
«Ekte» ytringsfrihet ved hjelp av sensur
Til tross for voldsom kritikk fra eksperter, vedtok Tyskland den mangelfulle loven om nettkontroll. I tillegg er det også planlagt en lov som i fremtiden skal tvinge alternative medier til å søke om kringkastingslisens. FNs Migrasjonstraktat inneholder retningslinjer som i det minste tilnærmer seg sensur, som beskrevet senere i denne artikkelen.
Det som er felles for alle disse planene, er at de alltid begrunnes med avledende ord. Således, i disse dokumentene, nevnes aldri ord som sensur eller innskrenkninger. Tvert imot – i et dristig ordkløveri som ligner George Orwell, blir situasjonen presentert som følger: «Ekte» ytringsfrihet eksisterer bare når «høyreorientert hatprat » har blitt kneblet av sensur. Regelverket ska altså slå et slag for ekte ytringsfrihet i den eksisterende sensuren skapt av «høyreorientert hatprat». [..]
Alle kritikere kan stemples som «høyreekstremister»
Nazistiske bloggere dømt av domstoler bør blokkeres og straffes hardt. Imidlertid er det nå et kjent fenomen at den påståtte kampen mot «høyreekstremistisk hatprat» etablerer regler som, når de innføres, potensielt kan brukes mot alle borgere. I tillegg har mange politiske termer mistet sin betydning: I transatlantisk orienterte medier blir kritikk av amerikanske kriger allerede stemplet som «fra høyre». Neste steg, å definere en slik legitim kritikk som «høyreekstremistisk hatprat» ville ikke være så absurd ifølge hvordan mektige folk ser ting. Deretter kan de sensurere kritikken og i tillegg, per deres egen definisjon, slå et slag for «friheten».
I tillegg skjer en utvanning av juridiske definisjoner: Det eksisterer ingen solid definisjon av «falske nyheter» og «hatprat» – hvis man likevel innfører et forbud, så kan forbudet tøyes språklig og dermed brukes mot enhver kritiker. Det er klare juridiske definisjoner av bestemte verbale lovbrudd som oppvigleri eller æreskrenkelse. For det konstruerte begrepet «hatprat» eksisterer noe slikt ikke, men på offisielt hold later man som om det finnes. Loven om nettkontoll styrker statens posisjon, fordi den krever at internett-selskaper må slette ved «mistanke» om hatprat, uten at en domstol hadde dømt om angivelige hat-kommentarer er lovstridige. Resultatet er en (anti-juridisk) parallell jurisdiksjon, blant annet av internett-selskaper. Bruken av forutinntatte private organisasjoner som «Correctiv» [som til en viss grad tilsvarer Faktisk.no] eller «Atlantic Council» mot «falske nyheter», undergraver i tillegg statens maktmonopol – disse organisasjonene er ikke legitime utøvere av politisk sensur, allerede bare på grunn av interessekonflikter.
Sensurkoalisjonen: Offentlige tjenester, private medieselskaper, nyliberale tankesmier
De dominerende europeiske og amerikanske medie-korporasjonene er definitivt de største produsentene av falske nyheter i dag. Bak kampanjer som varer i årevis, som for eksempel «opprøret» i Syria eller «russisk innblanding» i USAs valg, ligger en økonomisk og logistisk innsats som internett-bloggere ikke er i stand til. De hysteriske referansene i de store mediene til denne «manipulasjonen av nettet» må derfor tolkes hovedsaklig som hykleri og distraksjon.
Igjen understreker jeg: manipulasjon fra bloggere – også fra «høyreekstremistiske» bloggere – er et ubestridelig faktum, og hvis en domstol beviser at de begår lovbrudd, bør de blokkeres og straffes hardt. Men ikke på grunn av Facebook eller NATOs tankesmie Atlantic Council. Fordi når private medier, nyliberale tankesmier og myndigheter jobber sammen for å fremstille kritikk og konkurranse som høyreekstremt hatprat, er det ikke bare åpent hyklerisk, men det utgjør en stor trussel mot demokratiet. Bloggeren Norbert Häring har også bemerket dette i forbindelse med FNs kontroversielle migrasjonstraktat:
«Traktaten gir ikke rom for lovlig kritikk av fremmingen av migrasjon. Der står det bare det motsatte, at «migrasjon er bra for alle og bør fremmes» eller at man bør arbeide mot «hat og fremmedfiendtlighet». I den forbindelse, foreligger det en sterk mistanke om at partnerskapet mellom regjeringer og media som traktaten oppfordrer til, har som formål å delegitimere kritikk av fremming av migrasjon og straffe medier som ikke samarbeider. At proklamasjonen av et partnerskap mellom regjeringer og media, uansett på hvilket område, er i strid med medias frihet og uavhengighet, bør også venner av migrasjon uten videre kunne si seg enig i.»
Kampen mot ytringsfrihet på nettet, som intensiveres fra år til år, og igjen intensiveres de siste par ukene, virker truende og ustoppelig – på den ene side. På den annen side, gir internett (fortsatt) muligheten til å forsvare seg. Videre er EUs iver for nettsensur ikke bare en trussel mot kritiske ytringer – det er også et tegn på hvor bekymret etablerte og skjulte opinionsdannere er.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten.
Les også:
Facebooks «krigsrom» – korporasjonene tar kontroll over sensuren
Google driver sensur av venstreorienterte nettsider
Tyskland vedtar omfattende sensurlov for internett
Det er gøy å kjempe mot mediegigantene – og det gir resultater – bli med, da vel
