oss 100 kroner!
Av Eva Thomassen.
Peter M. Johansen hadde i Klassekampen 1. oktober 2018 et intervju med Eldar Xelil, en av lederne for Demokratiske samfunnsbevegelse i Nord-Syria. Xelil fikk akkurat passe vanskelig spørsmål fra Klassekampens Peter M. Johansen. Nærmest ledende spørsmål.
Etter en sekvens av intervjuet hvor Xelil fritt fikk fortelle oss at stormaktene driver med sitt, mens hans menn OG kvinner driver med demokrati, viste PMJ til et intervju den syriske forsoningsministeren Ali-Haydar har hatt med avisa Sputnik.
Ali Hayder er leder av et opposisjonsparti, sitter i regjeringen og er arkitekten bak amnestipolitikken i Syria som har pågått siden 2012 og som har spart hundretusener av menneskeliv. Kort fortalt går det ut på at i områder den syriske hæren befrir fra terrorgruppper og opprørere får disse mulighet til å legge ned våpen og blir gitt amnesti. Terrorister som ikke tar imot dette tilbudet får ta med lettere våpen og familiene og blir busset til Idlib. Det er der det store slaget vil finne sted. Der befinner det seg flere enn 100 000 terrorister og mer enn 30 000 av dem er utlendinger. Ali Haydar opplyser i intervjuet med Sputnik at den syriske regjeringen og hæren skal befri alle områder av Syria- også der denne kurdiske borettslagsmodellen har utviklet seg og slått rot.
Ali-Haydar sier i intervjuet med Sputnik at det er uaktuelt for den syriske staten å dele ut landområder etter ønsker fra enkelte etniske og religiøse grupper. Kurdere f.eks.
PMJ spør, kanskje vel ledende: «Dette tyder ikke på at Assad-regimet er åpne for forandringer»?
Xelil : «Regimet har samme mentalitet som før». «Det har ikke lært noe etter syv år med krig». «Fortsatt tror de at de kan styre Syria som før med samme jernhånd».
Det er med andre ord «regimet» som ikke har lært noe etter 7 år. Xelil derimot?. Xelil har lært å snakke med folk som stiller enkle spørsmål hvor svaret ikke er så viktig. Vi er jo alle enige om at «Assad-regimet» er et «regime». Vi er jo alle enige om at USA bare stakk innom og vi er alle enige om at det er rett og rimelig at kurderne sammen med USA riktignok, besitter 25% av Syria. Det eneste interessante med intervjuet er at PMJ heller ikke har lært noe i løpet av krigen mot Syria.
Steigan.no har publisert en rekke artikler som viser hvordan kurderne har sviktet sitt eget land. For det er det det handler om. Det vil ikke denne Xelil erkjenne. Og det vil heller ikke Klassekampen. Avisa har sunget det samme verset i årevis: «Assad-regimet undertrykker kurderne».
Tips til PMJ
Nå har PMJ intervjuet alle som kan krype og gå i forkortelsene DFNS, TEV- DEM, PYD, GHS, PADKS PYLK . Altså de fleste kurdiske lederne (?). Alle sier det samme.
PMJ siterer imidlertid forsoningsminister Ali- Haydar i intervjuet. Han har jeg truffet 3 ganger under krigen mot Syria. Det er verdt turen til Damaskus og få snakke med lederen av et opposisjonsparti Popular Front for Change and Liberation som har valgt å gå inn i regjeringen, ikke for å tekkes president Al-Assad, men for å redde Syria fra å bli et terrorregime som heller ikke kurderne ville ha overlevd i.
Ikke én gang i løpet av sju og et halvt år krig har Klassekampen vært på reportasjereise til Syria. Er det ikke på tide PMJ?
Artikkelen nedenfor har vært publisert i Klassekampen
Hvordan hjelpe syriske flyktninger?
Av Eva Thomassen.
8. januar 2016
Det har vært en vedvarende diskusjon både blant humanitære organisasjoner og politikere i Norge de siste årene om hvordan økonomisk bistand til syriske flyktninger vil kunne hjelpe flest syrere. Debatten har dreid seg om å hjelpe noen her eller langt flere i nærområdene til Syria. Jeg var i Syria i oktober i fjor. Der snakket jeg bl.a. med forsoningsminister Ali Haydar.
Ali Haydar og hans departement har ansvaret for sivilbefolkningen i Syria. Det gjelder ikke minst de internt fordrevne flyktningene. Hans departement er selvfølgelig opptatt av syriske flyktninger utenfor Syria. De er kjent med flyktningestrømmen til Europa. Det han og andre sa er at en stor del av flyktningene flykter fra ulevelig forhold i nærområdene av Syria, samt at mange flykter på grunn av sanksjonene vesten påfører sivilbefolkningen i Syria. De internt fordrevne flyktningene har flyktet til regjeringskontrollerte områder hvor hæren ivaretar sikkerheten, de fleste til Damaskus og Latakia.
Det gjelder faktisk også familiene til opprørere. Det bor knapt noen sivile i de opprørskontrollerte områdene, bortsett fra de som ikke har mulighet for å rømme derifra. De områdene hvor de internt fordrevne flyktningene befinner seg er presset, fordi det er de mest tettbefolkede områdene i Syria, også før 2011. Han sa videre at i de områdene hvor hæren har fått kontroll og hvor infrastruktur, hus, osv er bygget opp igjen har over en million (!) flyttet tilbake til hjemmene sine.
Forsoningsdepartementet driver også med et stort forsoningsarbeid hvor de får opprørere til å legge ned våpen, får amnesti og får mulighet til å reise tilbake til familiene sine. Dette skjer fra sted til sted, nå sist i Homs og i av utkanten av Damaskus. Dette er et helt nødvendig arbeid for å få Syria til ikke å ‘rakne’ fra innsiden. Jeg opplevde at det syriske statapparatet fungerte slik at syriske myndigheter har oversikt over sivilsamfunnet. De forsøker å gi flest mulig barn og unge undervisning; også nettundervisning brukes. Syria er imidlertid hermetisk lukket.
Dette er en bevisst politikk USA/EU og Norge har ført helt fra 2011 med det som mål at folket skulle vende seg mot Assad og derved ville Syria falle. Nå har altså ikke det skjedd. Krigen har vart i snart 5 år. Resultatene for sivilbefolkningen er dramatiske. Det underlige er at ingen politikere vil koble sivilbefolkningens lidelser til de ekstreme sanksjonene Syria lider under, både finansielt og ikke minst humanitært. Det synes heller ikke som om det er en bevissthet blant nordmenn om hvilke sanksjoner vesten har påført Syria og hvordan disse får dramatiske følger for sivile syrere.
Det er hugget over en million trær i Syria til bruk som brensel, fordi vesten sanksjonerer import av olje/ gass til Syria. Uten brensel kan man ikke holde husene varme eller koke mat. Bankforbindelser mellom vestlige banker og den syriske sentralbanken er brutt. Resultatet er at syrere ikke kan motta penger eller pakker fra utlandet. Flyvinger mellom vesten og Europa er stanset. Det betyr at det ikke kommer hjelpesendinger fra vesten til Syria, annet enn de som blir smuglet inn fra Tyrkia. Disse når ikke de områdene hvor de fleste bor.
Det er kun Russland som ikke er med på disse sanksjonene som lander på syriske flyplasser og de bringer tonnevis av hjelp daglig. Syriske fly får heller ikke lande i EU, så Syria kan ikke selv bringe hjelp til Syria. Budskapet jeg lovet å bringe tilbake til norske myndigheter er at den beste hjelpen den syriske sivilbefolkningen kan få er at sanksjonene oppheves slik at det kan bli levelig å bo i Syria.
Forsoningsminister Ali Haydar sa: «Det er Syria som er ‘nærområdet ‘ til Syria», «Hvorfor ikke samarbeide med oss». «Det er vi som trenger pengene». «Det er vi som trenger kompetansen». Jeg snakket med flere ministre, religiøse ledere, journalister og andre og alle er fortvilet over at det ikke er kontakt mellom syriske myndigheter og regjeringer i vesten. De mener det er uheldig at alle vestlige ambassader er stengt. At vesten fortsetter sanksjonene og holder Syria hermetisk lukket, fører ikke til at Assad styrtes, men gjør at sivilbefolkningen straffes for denne politikken. Som en sa: Syria er ødelagt, men vi har ‘folket vårt. Assad har forøvrig til vestens fortvilelse, stor støtte i befolkningen.
