oss 100 kroner!
Av Arnljot Ask.
Kina har i lang tid satset sterkt på sitt politiske og økonomiske samarbeid med afrikanske land, sjøl om det de siste årene har vært mest oppmerksomhet om gigantprosjektet Belt Road Initiative (BRI), som formelt ble lansert av Xi Jinping i 2013 og har hatt fokus på Eurasia-samarbeidet. Men Afrika fikk fra starten av en link til BRI, via havna i Mombasa i Kenya.
Steigan.no har hatt flere oppslag omkring BRI (se her, her og her) og også pekt på Kinas virksomheter i Afrika. Afrika-satsingen skjøt nå nettopp, i september 2018, ekstra fart. Da fant det som professor Liu Haifang, Afrika-ekspert fra Peking University, kalte «Kinas største diplomatiske initiativ dette året» sted i Beijing. I tillegg til andre oppdrag under sitt besøk i Oslo, holdt hun et faglig seminar for studenter og interesserte ved historisk fakultet på Blindern torsdag 20.september, hvor det gikk tydelig fram at hun var involvert i markedsføringen av Kinas Afrika-politikk. Begivenheten hun omtalte som «årets initiativ» var det 3. Kina-Afrika-toppmøtet, offisielt kjent som «Forum of China Africa Cooperation» (FOCAC). Det første toppmøtet var i 2000, som ledd i Kinas «Go out policy» som ble lansert i 1999.
Årets møte førte, ifølge Liu Haifang, til en mangedobling av samarbeidstiltak med afrikanske land. Det ble inngått såkalte Memorandum of understanding (MOU) med 28 nye afrikanske land. Et kraftig byks opp fra de foregående 9 avtalene. Samtidig som FOCAC formelt også ble inkorporert i BRI-prosjektet. Omfanget av Afrika-satsingen blir tydelig ved å besøke nettsiden til FOCAC.
Kinesisk imperialisme?
Afrika-satsingen, og det overordna BRI-prosjektet, innebærer en massiv kapitaleksport, ett viktig kjennetegn på klassisk imperialisme. Uten å gå grundigere inn på hvordan Kinas økonomi og samfunnsliv fungerer, er en av drivkreftene bak den sterke satsingen på å bygge ut veier, jernbaner, havner og annen infrastruktur, også utover egne grenser, det enorme overskuddet på betong, sement osv som inngår i denne entrepenørvirksomheten. Når vi skal vurdere klasseinnholdet i Kinas utenrikspolitikk, må vi se nærmere på karakteren til «go out»-politikken, inkludert også militær-sikkerhetspolitikken. Dette er et større lerret å bleke. Og så er sjølsagt innenrikspolitikken viktig om en også stiller seg oppgava å si noe om landet er sosialistisk eller kapitalistisk. Jeg avgrenser meg her til en nærmere titt på økonomien og FOCAC.
Liu Haifang understreket at det var store sosiale og kulturelle forskjeller mellom Kina og Afrika. Hun la også vekt på at Kina ikke omtalte samarbeidet som «hjelp», a la «US aid». Videre at MOU-modellen baserte seg på intensjonsavtaler /»gentlemens agreements», hvor prosjektene måtte konkretiseres videre gjennom konsensus.
På den andre siden la hun ikke skjul på at Kina ville ha fordeler av dette samarbeidet, gjennom tilgang til Afrikas rike naturressurser og arbeidsintensive økonomi. Pluss at de også ville få utvidet markedet for kinesiske varer. Motytelsen var at Afrika fikk utviklet sin infrastruktur, sin utdannings- og helsesektor, og også tilgang til det kinesiske markedet. (Se også: Marokko og Kina vil bygge teknologiby for 10 milliarder dollar.)
Titusener kinesiske firmaer, store og små, var i dag etablerte i Afrika, skjønt det offisielle tallet var 3000 ifølge henne. Se ellers China-Africa Cooperation Fund.
Allment høres jo dette samarbeidet tilforlatelig ut. Det trengs konkret analyse av virkeligheten for å finne ut om det også tjener den parten som i dag er svakest når vi tar de geopolitiske maktforholdene med. Her trakk Liu Haifang inn at de afrikanske enkeltlanda ikke skulle stå alene ovenfor Kina. Det ble på FOCAC-møtet nå stadfestet at det skulle skje en samordning med Afrikaunionens langstidsplan for utviklinga av kontinentet, Agenda 2063, som ble vedtatt i 2013. Det Afrika vi ser i 2063 vil ganske sikkert ha en annen pondus enn hva det har hatt de siste hundreårene. For strategene i Beijing teller nok det med i vurderingen bak prioriteringene. Se også strategidokumentet The Africa we want.
Kina og Libya.
Som et tillegg trakk Liu Haifang på slutten inn Kinas gigantinvestering i infrastrukturprogrammet i Tobruk i Libya. Om det var for å vise kontrasten til USAs og andre globale aktørers militære inngripen verden over?
Kina var det 5. største handels- og investeringspartneren til Libya før 2011 krigen. Siden de ikke støttet opprørerne mistet de flere kontrakter og ca 30 000 arbeidsplasser for kinesere i landet. Men høsten 2016 inngikk de Tobruk-avtalen med den ene av de to libyske regjeringene, som hadde sete i Tobruk. Det dreier seg om en investering på 36 mrd US $. Til utbygging av landets største dypvannshavn, flyplass, ca 10 000 boliger, sjukehus og universitet, i tillegg til jernbane sørover langs grensen til Egypt og ned til Sudan. Konsortiet som står bak dette har kinesisk majoritet. Det leaser prosjektet for 20 år, hvor det så skal føres tilbake til den libyske staten.
Avtalen ble inngått med daværende statsminister i House of Representatives-regjeringen i Tobruk, Abdullah Al-Thinni. Regjeringene i Libya, både i Tobruk og Tripolis har gått av og på de siste årene. Men prosjektet ser ut til å gå sin gang.
Arnljot Ask
23. september 2018
___________________________________________________
Dersom du vil støtte steigan.no kan du bruke betalingsløsningen vår: https://betaling.steigan.no/
En annen mulighet er å overføre til donasjonskontoen vår via nettbank: 9001 30 89050
Du kan også vippse til: 116916
Tusen takk!
