Vil BRICS åpne for økonomisk framgang i Afrika?

0
Xi Jinping taler til en kinesisk-afrikansk vitenskapskonferanse

Internasjonale medier, deriblant de norske, har stort sett latt være å referere fra det årlige toppmøtet i BRICS (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) som ble holdt i Johannesburg. Men det later til å ha vært et svært viktig møte.

BRICS 2018 – et viktig møte du ikke hører om

Til tross for at det finnes underliggende konflikter mellom Kina og India og til tross for at USA har prøvd å brekke India vekk fra samarbeidet med Kina, ser de to landene ut til å samarbeide smertefritt i BRICS.

Møtet var viktig også fordi BRICS nå opptrer som BRIC+ og dermed har tatt med seg observatørene Tyrkia, Egypt, Argentina og Indonesia. Økonomisk gjør det BRICS+ til en større blokk enn G7 og det gjør også at denne organisasjonen kan opptre samlet i viktige internasjonale spørsmål, slik som de nå har lagt sin vekt bak kravet om en fredsløsning i Syria som sikrer landets suverenitet, uavhengighet og territoriale integritet.

BRICS+ er også et viktig alternativ for Kina når USA har erklært handelskrig mot landet. Det Washington ser ut til å glemme er at Asia er et mye større marked for Kina enn det USA er. Og i Johannesburg ga også Xi Jinping uttrykk for at Kina i følge med andre BRICS-land vil satse på å utvikle «den fjerde industrielle revolusjonen» også i Afrika.

Gedion Jalata, som leder et konsulentfirma i Etiopia sier at han tror at BRICS vil komme til å bety en boom i utviklinga av Afrikas infrastruktur.

Xi Jinping brukte anledningen til å videreutvikle sitt «Belt and Road Initiative» (BRI) til Afrika da han besøkte Sør-Afrika, Senegal, Rwanda og Mauritius. Med de tre siste kan man si at han skisserer en utvikling av BRI fra Det indiske hav tvers gjennom Afrika til Atlanterhavet. I Rwanda undertegnet han en låneavtale på 126 millioner dollar til to veiprosjekter og i Sør-Afrika sa han ja til i alt 14,6 milliarder dollar i investeringer.

Kina er nå ikke bare Afrikas største handelspartner, men også den viktigste investoren på kontinentet. Afrikas største økonomi, Nigeria, var ikke representert på BRICS+, men der har Kina allerede et nært og djupt samarbeid. I mai 2018 avtalte de å la en del av samhandelen seg i mellom, nemli 2,4 milliarder dolar gå i lokal valuta for å gå utenom dollaren. Veksten i samhandelen var på om lag 30 prosent fra 2016 til 2017.

Det er riktignok en viss skepsis i Afrika mot at den kinesiske låneboomen kan sette afrikanske land i gjeldskrise enda en gang. Kritikere ser også dette som en form for imperialisme fra Kinas side. Kina er da også ute etter både råvarer og energi – og Afrika har mye av begge deler. Kina er også blitt kritisert for «nykolonialisme», noe Deborah Brautigam fra John Hopkins University mener at denne kritikken er helt feilslått, ja faktisk usann.

Men det som gjør de kinesiske investeringene ekstra fristende for afrikanske ledere er at Kina også satser i framtidsrettede sektorer men et stort innslag av telekom og informasjonsteknologi. Så mens Europa og USA stort sett ser Afrika som et digert råvarelager og ellers et håpløst kontinent, er det kinesiske perspektivet totalt forskjellig. Kina tror på en kommende industriell revolusjon i Afrika og ønsker å være med på den.

 

Forrige artikkelDet kurdiske SDC enige med Syrias regjering om «veikart for fred»
Neste artikkelHovedstrømsmedia avslører sin sanne natur når de nekter å forsvare Assange
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).