BRICS+ er det nye formatet som skaper en ny internasjonal orden

0
BRICS er ikke lenger bare disse fem. Nå bygges det et omfattende nettverk for å forene hele det globale sør rundt dette systemet.

Av Pål Steigan.

Praktisk talt ukommentert i norske medier har BRICS-landene Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika holdt sitt årlige toppmøte i Johannesburg. Deltakere på møtet var også Tyrkia, Egypt, Argentina og Indonesia. Som vi alt har pekt på betyr det at BRICS+ allerede er en større økonomisk blokk enn G7, hvis nå det forumet skulle bli sammenkalt igjen, noe som er langt fra sikkert.

På dette møtet lanserte Kinas president Xi Jinping det nye formatet for land som vil samarbeide med BRICS. Det kalles PartNIR, som er et akronym for Partnership on New Industrial Revolution.

Dette er en plattform som kan forene hele det globale sør i et multinasjonalt samarbeid. Xi lanserte også det han kalte et «nettverk av tettere partnerskap». Dette gjør det mulig for store og små økonomier i det globale sør å hekte seg på det allerede eksisterende BRICS-systemet.

Det er ikke rakettvitenskap å slå fast at dette er en direkte utfordring til det USA-basert internasjonale økonomiske systemet. Og fordi det kommer på et tidspunkt da USA-alliansene sprekker, vil BRICS+ og PartNIR kunne ha en spesielt stor virkning.
Et land som helt åpenbart passer inn i denne modellen er Iran. Landet er en regional stormakt med store ressurser, men har vært hemmet i årevis av internasjonal boikott. Når Iran slutter seg til BRICS+ og Shanghai Cooperation Organisation (SCO), vil det ikke lenger være noen reell blokade av Iran, uansett hva USA og Vesten måtte ønske. Tyrkia deltok som nevnt på møtet, og er dermed allerede en del av BRICS+. Hva NATO og Vesten måtte mene om det, er det ingen der som spør seg om.

Disse nye modellene er også skreddersydd for å knytte hele Den afrikanske unionen og Den eurasiske økonomiske unionen (EAEU) til BRICS+. Det betyr at hele Asia og hele Afrika snart vil være knyttet til disse systemene.

Det er ikke å ta for hardt i å si at dette vil ryste hele dagens internasjonale økonomiske system i grunnvollene og introdusere helt nye samarbeidsformer.
Fra Kinas side er dette også et massivt sjakktrekk mot den handelskrigen som Donald Trump har innledet mot Kina. Trump vil ramme Kinas eksport til USA, og det kan han lykkes med. Men istedet vil Kinas eksport til raten av verden kunne øke desto mer. Kina vil også kunne bistå med teknologisk utvikling i et stort antall land uten at USA kan hindre det.

PartNIR handler om en ny teknologisk revolusjon, og hensikten er tydeligvis at Afrika skal være med på dette. Det Vesten så langt har tilbudt Afrika er kriger, ikke minst gjennom USAs Africom. Men det som kommer her er bygging av forskning, teknologibedrifter og infrastrukturer som vil kunne bringe Afrika ut av bakevja. Dette blir utrolig interessant å følge videre, men det er ikke lurt å satse på at de andre norske mediene vil fortelle mye om dette. Der har man forelsket seg i fattigdomsfortellinga om Afrika, og sjøl tidligere antiimperialister snakker og skriver som om Afrikas eneste håp er at afrikanerne utvandrer til Europa.

Opp mot dette stilles det nå en ny modell der Afrika kan utvide sine egne ressurser og arbeidsplasser i avansert industri.

Det hender vi får spørsmålet om ikke også Kina er et imperialistisk land. Svaret gir seg sjøl. Etter definisjonen er Kina naturligvis et imperialistisk land. Imperialisme er kapitalismen når den er blitt global og er særlig drevet av finanskapital. De fire største bankene i verden er kinesiske.

Kinesisk finanskapital spiller en stadig større global rolle og gjennom Den asiatiske utviklingsbanken og finansieringssystemene knyttet til «silkeveibeltet» og petroyuan, vil denne rollen bare forsterkes. Vi snakker heller ikke om «god» og «dårlig» imperialisme. Vi snakker om et paradigmeskifte i den globale kapitalismen der det USA-baserte systemet som har dominert verden siden annen verdenskrig bryter sammen og blir erstattet av en multipolar verden der Kina spiller en stor rolle, men ikke på samme måte som USA har spilt den, ikke som hegemon, men som den sterkeste i et nettverk av stadig sterkere økonomier.

Norske og vestlige politikere skjønner foreløpig ingenting av hva som foregår og fortsetter å omtale sine egne land som «verdenssamfunnet» enda de er i ferd med å bli spilt ut over sidelinja.

Forrige artikkelStore mengder israelske våpen funnet hos Den islamske staten
Neste artikkelAnti-Syria-fronten sprekker opp. Flere land vil hjelpe flyktningene hjem.
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).