Morandibrua i Genova er et varsel om katastrofer som vil komme

0
Brukollaps i Minneapolis. Situasjonen i USA er kanskje verre enn i Europa. Nesten 70.000 bruer trenger umiddelbart til vedlikehold.

En gang var autostradaene og de elegante bruene Italias stolthet. Katastrofen på autostrada A10 i Genova der minst 43 mennesker, hvorav 3 barn ble drept, er et grelt eksempel på at denne stoltheten er blitt til skam.

Jeg ble kjent med gullalderen i Italia da jeg var guttunge. Fattern samarbeidet med den italienske filmindustrien og vi fikk et italiensk månedsmagasin hjem i posten der vi kunne lese, eller helst se, siden språkkunnskapene ikke var så store, de store framgangene til Italia innen teknikk og vitenskap, infrastruktur og ingeniørkunst. Dette var gullalderen i moderne italiensk økonomi. Autostrada del Sole og de dristige veibruene opp gjennom toskanske åser viste et land som kjempet seg opp og fram, og det med glans.

Det Italia som møter oss i dag er et land der veiene går i oppløsning på grunn av fullstendig mangel på vedlikehold. Selv hovedveier i Roma er så fulle av huller at det er farlig å ferdes på dem nattestid, ja også på dagen enkelte steder, og det skjer i et land der forgjengerne lærte Europa å bygge veier. Colosseum og Pantheon står fremdeles, det er verre med ting som er bygd for seksti, sytti år siden. Den politiske kasten i Italia har vanskjøttet landet i en generasjon, og det merkes.

Motorveiene i Italia er de facto gitt bort til det privat selskapet Atlantia der Benetton-familien er største eier, og oljefondet har en betydelig post. Det er en økonomisk gigant som driver veier i Italia, Brasil, Chile, India og Polen og som drifter flyplassene på Fiumicino og Ciampino utenfor Roma, samt tre flyplasser i Sør-Frankrike. Dette er altså den globale finanskapitalen. Deres mål er maksimal profitt til minimale kostnader.

Les: Brukatastrofen i Genova setter søkelyset på privat profitt og offentlig fattigdom

Italias visestatsminister Luigi Di Maio sier:

«De tar inn de høyeste avgiftene i Europa, men betaler ekstremt lav skatt gjennom sin etablering i Luxemburg.»

Privatisering har ført til elendig vedlikehold

Et stjerneeksempel på «offentlig-privat samarbeid» altså. I Italia er det dessuten sånn at altså som heter betongindustri, bygg og anlegg i stor skala er gjennominfiltrert av mafiaen. I hele Italia regner man med at det finnes 300 bruer og tuneller i en alarmerende dårlig forfatning. I noen tilfeller skyldes det at armeringsjern er stjålet fra anleggene eller at det er for lite sement i mørtelen. Da jordskjelvet rammet bylen L’Aquila i 2009 viste det seg at entreprenørene ikke hadde brukt armering og hadde blandet sjøsand i støpen.

Men smuldrende er ikke noe særitaliensk problem. En rapport fra transportdepartementet i Frankrike har slått fast at 840 bruer i landet har «stor risiko for å falle sammen». Etterslepet i investeringen er så stort at dersom investeringene fortsetter på samme nivå som i dag fram til 2037 vil 62 prosent av veiene i landet være farlige å kjøre på.

I USA har 25 bruer falt helt eller delvis sammen siden 2000. USA bruker bare 0,6 prosent av sine offentlige utgifter på investering i infrastruktur – forsvinnende lite i forhold til hva som satses på det militære. I sin State of the Union-tale i 2013 gikk Obama sterkt inn for umiddelbar reparasjon av nesten 70.000 forfalne bruer over hele landet i en plan han kalte Fix it First. Det ville ha kostet 50 milliarder dollar for hele transportsektoren. I stedet vedtok Kongressen et kutt på 1,9 milliarder $, og planen ble aldri gjennomført. Forfallet foregår på alle områder: veier, bruer, tunneller, strømnett, telefonnett, kollektivtransport…

Brukollapser skjer ikke sjelden i USA.

I Norge er det ifølge en tilstandsrapport som VG har offentliggjort 1087 bruer som har «store» eller «kritiske» feil når det gjelder bæreevne og trafikksikkerhet. Dette må sees i sammenheng med at veitransporten øker og at godstransporten på vei øker. EU har vedtatt regler som vil slippe monstervogntog som er 25 meter lange og veier 60 tonn løs på norske veier.

Det moderne globaliserte handelssystemet betyr at mobilitet er alfa og omega. Oppkjøpene skjer der det til enhver tid er billigst, og så fraktes varene fram og tilbake over kontinentet til produksjonsbedrifter og markeder.

Vogntog på 40 til 60 tonn farer over kontinentet på kryss og tvers fordi de store kjedene jakter frenetisk på den den aller beste profittmarginen.

Under den såkalte «hestekjøttskandalen» i 2013 ga Financial Times en talende beskrivelse av hvordan systemet fungerer. Avisa siterer professor Karel Williams ved Manchester Business School som forteller om hvordan kjøletrailerne står i kø foran slakteriene i Nederland ved ukeslutt, uten at sjåførene aner hvor de skal før i siste øyeblikk. Hver mekler har 10-20 slakterier han kjøper av. Den ene uka kjøper han et sted, den andre uka et annet. Og avtalene kan bli inngått i siste øyeblikk så sjåføren kan få sine leveringsordrer. «Vi har en endeløs europeisk handel hvor biter av dyr kjøres omkring i 40-tonns trailere,» sier Williams.

Dette er i tråd med markedslogikken og innkjøpsprinsippene til de store monopolene. Men ikke noe land klarer å holde tritt med denne utviklinga når det gjelder å bygge og ikke minst vedlikeholde tilstrekkelig sikre veier, bruer og tuneller. Dette heseblesende kappløpet om profittmarginene er bokstavelig talt drepende, både for natur og mennesker. Så det er bare å forberede seg på den neste brua som faller sammen. For det vil skje.

Pål Steigan

 

Les også:

 

– EU-regler hindrer Italia i å investere i egen infrastruktur

Etter brukollapsen i Genova: Slikt kan skje i hele Europa.

Infrastruktur i fritt fall

 

Forrige artikkelBrist i bærebjelken
Neste artikkelEn annan styrning av svensk hälso- och sjukvård är nödvändig
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).