Kan det endelig bli et oppgjør med Stoltenberg om Libya?

20
Fra avisa Klassekampens oppslag om Liv Signe Navarsetes uttalelser om beslutningsprosessen som førte fram til at Norge gikk til krig mot Libya.

Av Pål Steigan.

Daværende leder i Senterpartiet Liv Signe Navarsete sier i et intervju med Klassekampen 30. juni 2018 at hun ble presset til å akseptere krigen mot Libya og at beslutningsprosessen var «helt uforsvarlig». Nå er det spørsmål om hva vi får vite om denne beslutningsprosessen i rapporten om Libya-krigen, som er ventet om kort tid.

Skandaløs og ulovlig

Opplysningene fra Navarsete stemmer med det bildet vi har tegnet her på steigan.no av en beslutningsprosess som best kan kalles skandaløs og ulovlig. Som vi har pekt på tidligere: Vedtaket om å gå til krig ble ikke fattet av regjeringa. En så alvorlig sak skulle ha vært lagt fram for Stortinget før vedtaket var et faktum, men Stortinget fikk først en orientering uka etter. SVs daværende leder Kristin Halvorsen mener også at beslutningsprosessen var «uakseptabel» og at saken burde vært forelagt Stortinget.

Grunnlovens paragraf 25 er svært klar på hva som kreves dersom norske styrker skal settes under fremmed kommando eller delta i krig i utlandet:

Kongen har høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke forøges eller formindskes, uden Storthingets Samtykke. Den maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk, undtagen Hjælpetropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke.

Landeværnet og de øvrige Tropper, som ikke til Linjetropper kunne henregnes, maa aldrig, uden Storthingets Samtykke, bruges udenfor Rigets Grænser.

Den 19. mars 2011 hadde ikke Stoltenberg noe stortingsvedtak i ryggen. Det fantes ikke noe grunnlovsmessig mandat for å gjøre det han og hans innerste krets gjorde.

Og ikke bare var Stortinget parkert på sidelinja. Det samme gjaldt regjeringa. Den hadde møte samme dag som vedtaket ble fattet, men saka var ikke oppe på regjeringsmøtet. Det ble ikke en gang gitt noen fullmakt til statsministeren om å gjøre noe med Libya.

Regjeringa hadde regjeringskonferanse fredag 18. mars 2011. Dette var bare noen få timer før de fem bestemte seg for å sende Norge i krig. Men ble krig mot Libya i det hele tatt drøftet på regjeringsmøtet? Det er ingenting i det offisielle referatet fra statsråd som tilsier det. Referatet finnes her. Dagsorden var:

1.      Proposisjoner og meldinger
2.      Styrer, utvalg
3.      Klagesaker m.v.
4.      Utnevnelser m.v.
5.      Andre saker

Det eneste «kontroversielle» som var opp var en klage fra ”Rosa helikopter” på Justis- og politidepartementets avslag på begjæring om å gi innsyn i en sak. Klagen ble ikke tatt til følge.

Det var Stoltenberg som vedtok krigen

Uten å ha noe mandat i ryggen fra Storting eller regjering gikk Jens Stoltenberg rett i et møte i statsministerboligen. Det var der, på ettermiddagen og etter ganske korte drøftinger at det ble vedtatt at Norge skulle gå til krig mot Libya. Forfatter og forsker Ståle Wig har i boka «Seierherren: En uautorisert biografi om Jonas Gahr Støre» gitt detaljer om hva som skjedde. De som var med på møtet med Stoltenberg var forsvarsminister Grete Faremo, statssekretær Espen Barth Eide og utenriksminister Jonas Gahr Støre, forsvarssjef Harald Sunde og minst én fra etterretningstjenesten.

Overfor Grunnloven hadde ikke dette møtet noen status. Og uten mandat fra regjeringsmøtet like forut blir det å betrakte som et privat møte innkalt av statsministeren. Dermed var det Jens Stoltenberg sjøl som vedtok å sende Norge i krig, en makt han ikke har etter Grunnloven, og i hvert fall ikke når Norge ikke står overfor et akutt angrep på eget landområde. De andre deltakerne på møtet bærer også et stort ansvar for at de deltok i beslutningsprosessen. Men hovedansvaret ligger på Jens Stoltenberg alene.

Dette har han da også fått betalt for av USA da han ble oppnevnt til generalsekretær i NATO. Dette sier også Liv Signe Navarsete når hun litt kryptisk sier at den norske intervensjonen kan «ha åpnet noen dører i etterkant» for Jens Stoltenberg.

På tross av gjentatte henvendelser til statsministerens kontor, forsvarsdepartementet, Stortinget og utenriksdepartementet har det vært umulig for oss å få tak i noe referat fra det møtet som sendte Norge i krig. Det har heller ikke vært mulig å få tilgang til det som måtte ha foreligget av risikovurderinger eller folkerettslige vurderinger.

Vi må konkludere med at i Norge kreves det et mye større dokumentspor for å sette opp et sykkelskur enn for å sende landet i krig.

Nå må det som måtte finnes fra det møtet og i forarbeidet til det på bordet. Vi må også få vite hvem som la press på Norge for å få oss til å bombe. Dagen før vedtaket hadde Jonas Gahr Støre vært motstander av krig. Han snudde 180 grader på ett døgn. Hvem var det som fikk ham til det? Var det Frankrikes president Nicolas Sarkozy eller var det USAs utenriksminister Hillary Clinton? Vi må få vite hvilke utenlandske politikere som kan nærmest beordre folk som Stoltenberg til å bryte alt som heter Grunnlov og norske forvaltningsprinsipper for å gå til krig mot et land som aldri har gjort oss noe.

På NATOs toppmøte i Paris 19. mars 2011 sa Jens Stoltenberg:

Dette er et sannhetens øyeblikk. Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene.

Kanskje han får mer rett enn han foretrekker.

Havnebyen Sirte før og etter NATOs «frigjøring»

Norge bærer et tungt ansvar

Norske fly var de som slapp flest bomber over Libya. De som var vårt flyvåpens infanteri på bakken var jihadistiske terrorgrupper som begikk grove krigsforbrytelser. Krigen førte til at Libya, som tidligere var Afrikas mest velstående og velfungerende land, ble ødelagt og overlatt til jihadistiske bander. Ødeleggelsen av Libya er både en krigsforbrytelse av enorme dimensjoner og den må regnes som en alvorlig forbrytelse mot menneskeheten. Slike forbrytelser foreldes aldri, og det er svært viktig at de ansvarlige for disse forbrytelsene blir stilt til ansvar og dømt.

Ødeleggelsen av Libya har også åpnet for den massemigrasjonen over Middelhavet som vi har sett i årene etterpå. Det har utspilt seg forferdelige tragedier på havet nå menneskesmuglerne har sendt migranter ut i synkeferdige båter. Det var ødeleggelsen av Libya som gjorde denne trafikken mulig.

I et intervju med avisa Ny Tid sa Ola Tunander som er forskningsprofessor ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) 26. mai 2015:

«Norge har et direkte ansvar for flyktningkatastrofen i Middelhavet. NATOs bombekrig i 2011 ble ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, men Danmark og Norge sto innledningsvis for en tredjedel av bombingen. Bombekrigen ødela Libya som statsmakt. Landet består i dag av lokale armeer, mafialiknende strukturer og islamistiske styrker, som alle forsøker å forsørge seg gjennom en massiv menneskehandel, der store mengder flyktninger sendes ut på synkende skip. Denne virksomheten hadde blitt bedrevet i over ti år, men den ble stoppet av Libyas daværende leder Muammar Gaddafi.»

Det var den rødgrønne regjeringa med Stoltenberg og Støre i spissen som var direkte ansvarlige for krigen mot Libya, men vår nåværende utenriksminister har gått så langt som til å si at hun fortsatt er stolt av at Norge bombet Libya, så dette var storkoalisjonens fellesprosjekt. Ingen av dem slipper unna, hvis det skal tas et virkelig oppgjør.

Offisielt er Norge stolt av sin bombing av Libya.

 

Les om Libya-krigen på steigan.no.

Libysk aktivist til Klassekampen: – Still Stoltenberg for en krigsforbryterdomstol

Foran utvalgsrapport: Rystende uttalelser om grunnen til at Norge bombet Libya

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Nei - det kan det helt sikkert ikke. Navarsete og Halvorsen er for seint ute. Det eneste de oppnår nå, er å understerke at de ikke brydde seg nok til nekte. Litt som med oss.

  2. SHO says:

    I utgangspunktet hadde denne saken et FN-mandat. Men både Russland og Kina avholdt seg fra å stemme. Saken dreide seg i utganspunktet om R2P (altså om beskyttelse av sivilbefolkningen). Deretter utartet krigen seg til å bli noe helt annet (altså regimeskifte).

    I Danmark ble saken behandlet i Folketinget hvor bla et stort mindretall stemte mot deltakelse i krigen. Men jeg vet ikke hvordan overgangen fra å være en operasjon for R2P til å bli en operasjon for regimeskifte ble håndtert i Danmark (man stemte for A, men fikk altså B). I Norge var det slik at SV endret mening da det ble klart at krigen dreide seg om regimeskifte (og ikke om R2P). Hele saken skulle da ha blitt behandlet i Stortinget.

  3. Jeg tviler på at norske politikere hadde vedtatt krig mot Libya og Syria hvis de hadde risikert straff for det. Og straff hadde de fått uten USA/NATOs beskyttelse.

    Men de bør etter min mening ikke føle seg for trygge. For nå skjer det mye i verden, ikke minst forskyvning av makt, fra USA/NATO/EU til Russland/Kina/Asia, noe som forsterkes av splittelse i NATO og EU. Og det er ikke sikkert Donald Trump vil beskytte norske krigsforbrytere, eller Obama og Clinton for den saks skyld, hvis han blir gjenvalgt med et klarere mandat for å “drain the swamp”.

  4. aford says:

    Svovelkis

    Vi har sommersalat
    med splintgranat

    og fragmenter av
    et splintret hjerte

    Ja, ja, kjære barn
    som har kroppen full

    Det var ikke gull,
    tjuefire karat

    et smertelig faktum
    i Stoltenbergs bryst

    Det var kun pyritt
    det ligner kun litt

    og svovelkishjerter
    kan ei føle lyst, ei liv

    eller glede og lykke

    men er et ganske
    forkrøplet organ

    der åpenbart trykket

    skal ligge på
    svovel og smerte

  5. Jeg tror og håper vi får et nasjonalt etterspill etter Libya fadesen. En real runde i speilet for hele det politiske etablisementet og kanskje de fleste andre av oss. Jeg har lurt på hvorfor vi ikke har klart å gjøre det før. Svaret ligger kanskje i hendelsene på Utøya og den samlende rollen Stoltenberg fikk bare noen måneder etter.
    Det var nok en god del mediestøy, men den rakk ikke å modnes før terrorangrepene
    Men, flere statsledere har vært samlende for sitt folk og alikevel begått krigsforbrytelser. Han kommer muligens unna den merkelappen fordi det fantes et skjørt og tvilsomt FN mandat. Men når han bryter norsk lov og setter andre interesser foran de nasjonale, så lurer jeg på hva merkelappen på det er? Hvis rettsstaten skal ha noe troverdighet burde dette slås hardt ned på. Moralsk og kulturelt har vi alle et medansvar siden vi aksepterer såkalte fredsbevarende operasjonersom, som vår viktigste forsvarspolitiske virkemiddell, og ikke evner å gjennomskue dette som ren imperialisme. Saken peker på det faktum at norsk sikkerhetspolitikk styres av karieremuligheter for en liten gruppe hauker i toppen av norsk politikk. De finnes også i høyre og det blokkerer for en mulig oppvask blant de store partiene. Håpet er at arbeiderpartiets nedtur kan endre på dette og at de mindre partiene er de første som åpent og uten forbehold unnskylder sin unnfallenhet. Navarsete sine uttalelser kan ihvertfall gi håp om det. Hvordan venstresiden håndterer dette blir svært interessant å følge.

  6. Valgeir says:

    FN mandat? De har vel kun mandat til å sende ut fredsbevarende styrker.

    Ett annet problem med disse Norske krigsoperasjonene er hvordan de endrer karakter underveis, uten at det blir gjenstand for diskusjon og vedtak i hverken storting eller regjering. Dette må da kunne påtales.

  7. Oppdaget her om dagen at Norge gav fredsprisen til en som involverte USA i 1.verdenskrig. Den orwellske tanken at Krig er fred synes å tre tydelig fram, og verden er ikke som man trodde.
    Fra Nobelsidene :

    Nicholas Murray Butler

    (1862-1947)

    Fredsforkjemper på elitenivå

    Nicholas Butler delte fredsprisen for 1931 med Jane Addams. Han fikk den for sitt arbeid for å styrke folkeretten og Den internasjonale domstolen i Haag.Butler studerte både i Frankrike og Tyskland. Han ble venn med keiser Wilhelm II, og senere med president Theodore Roosevelt. I 1902 ble han rektor ved Columbia universitetet.Butler deltok på fredskongresser og knyttet kontakter til flere fredsprisvinnere. Under første verdenskrig brøt han forbindelsene til Tyskland og støttet varmt opp om USAs krigsdeltakelse. Han talte mot at USA skulle delta i det nye Folkeforbundet i 1919 fordi det la for sterke bånd på USAs nasjonale interesser.I 1925 ble Butler formann for Carnegies fredsfond. Han mente at fred bare kunne skapes av en elite. Butler stod i nær forbindelse med Europas ledende statsmenn, og han støttet den franske utenriksministeren Aristide Briand slik at den såkalte Briand-Kellogg-pakten som forbød angrepskrig, ble virkelighet i 1928.
    https://www.nobelpeaceprize.org/no/Prisvinnere/Prisvinnere2/1931

    Kissinger fikk den i 1973.
    Han skriver i boka om World order, og nå tenker jeg Finnmark og kampen mot tvangssammenslåing :

    “The contemporary quest for world order will require a coherent strategy to establish a concept of order within the various regions and to relate these regional orders to one another,” he explains in the book (emphasis in original). And that, in a nutshell, appears to be what is taking place worldwide.


    https://www.nobelpeaceprize.org/no/Prisvinnere/Prisvinnere2/1973

    Nå oppdaget jeg også noe i en artikkel relatert til fred i forbindelse med regionreformen. Hvis man leser Kissingers bok, som jeg ennå ikke har gjordt, som heter “World order,” så ser man også kanskje konturene av fredskamelonen som ønsker å inndele verden i så små enheter at ingen er store nok til å utfordre en verdensregjering. Denne artikkelen er laget av en som har fulgt med regionalismen, og mener den er fra FN. https://bwcentral.org/2016/01/un-regionalism-push-building-blocks-for-world-government-regionalism-primer/
    Her fra høring på 70 tallet om regionalisme i Illnois :
    “Regionalism is a plan which emanates from the United Nations, is taking place on a world scale, and its ultimate aim is to organize populations into groups small enough that no people can challenge a WorldGovernment”
    Her sier sjefsetterforskeren hvem “de” var :
    Rep. Lucco : Fine. You’ve answered my question. Now, another thing. You took us back to 1908, and I came on the scene in 1912, about the time of the Balkan Wars, which you alluded to, and World War I. Now, today, and you said that we actually created – or “they”, whoever “they” are - actually created the situation of a war. Now that we have the…

    Mr. Dodd : Wait, now. You deserve to know who the “they” are.

    Rep. Lucco : I was going to ask you that.

    Mr. Dodd : The “they” in this instance are the Trustees. . . were the Trustees of the Carnegie Endowment for International Peace. They were men who were prominent lawyers in New York; men like Nicholas Murray Butler, the head of Columbia University; also, and subsequently, Allen and Foster Dulles, as attorneys – that caliber of gentlemen.
    http://www.sweetliberty.org/issues/regionalism/dodd.htm

    Leste på førstesiden i Dagsavisen 30 mai 2018 , at ingen skjønte regionreformen som Finnmarkingene nå ikke vil ha.
    Kunnskapsnivået hos journalister er ikke mye å skryte av .Ihvertall ikke ut ifra dette, hvor de antar at regionreformen er et norsk produkt.
    Journalisten skriver på . 5 i avisen, i artikkelen “Regionrelegionen” : Det er vanskelig å forstå hva som kan være tanken bak denne prosessen.Med et mulig unntak: Høyre og Fremskrittspartiet har alltid vært imot fylkeskommunen.Nå har de laget et tredje forvaltningsnivå som er så ille at selv ikke en mor kan elske det."
    Vindu inn i regionmotstanden i nord :
    http://forfinnmark.no/author/torill/
    Man trenger ikke gå lenger enn til Sverige for å se at regioneksperiment skjer der . Ganske avslørende for de som hevder nedbygging av nasjonalstaten:

    Skånefederalisterna anförde sju huvudpunkter i sitt partiprogram:
    Det skånska självstyret ska skrivas in i Sveriges grundlagar med lagstiftningsrätt och en regional författning
    (Dette punktet under her må da være nedbygging av nasjonal identitet : )
    Skåne är först och främst en del av Europa
    Öresundsregionen ska vara gränslös som inom en stat
    Mångkultur ska främjas
    Skånsk kultur, språk och historia stärker identiteten
    Media och organisationer bör vara regionala eller lokala
    Personval, medborgarinitierade folkomröstningar och sann lokaldemokrati ska införas.


    Malmø blir her i radiointervjuet oppgitt å være fremtiden derfor utdanner de politiet der : https://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=83&artikel=6974621

    Gjennom globale brilleglass er det fredskamelonen man ser konturene av, regionreformen kommer visst i pakningen Agenda 2030 som vi vet er fra FN. ( opprinnelig Brundtlandrapportens historiske linje) Internasjonale sosialister omtalte en plass Nato som et redskap for fred.Nå har jeg gravd i agendaen med sentralisering av makt som et fredsskapende arbeid, og den er over 100 år.
    Cecil Rhodes var venn med Andrew Carnegie.
    Cecil Rhodes som startet diamantfirmaet De Beers i Sør Afrika, etterlot seg i 1902 midler til å utdanne lyse hoder til å gå inn i viktige stillinger i samfunnet, og den globale agendaen ble ivaretatt. Bill Clinton var en av dem.
    Boka “Foundations their power and Influence,” som jeg anbefaler at alle skaffer seg, puslespillbrikken vi ikke fikk på skolen, forteller i kapittel 7 om hvordan ting henger sammen.*
    *Se Rhodes Scolars og Carnegie forbindelsen s 202
    *Rhodes scolars connection to UN og ILO s 202.
    *Carnegie endowments påvirkning på utenrikspolitikken.
    *Internationalistiske konferanser og forum. s 203.

    Det var i Carnegie Endowment for international peace at granskningskommisjonen ( Reece komiteen ) fant dokumentasjon på at det var konspirasjon om å involvere USA i krigen ( 1.verdenskrig ) Det ble så sjokkerende for advokaten som fant dette fra før 1910 at hun ble ute av stand til å utøve sitt yrke, etter dette.(Catherin Casey, Norman Dodds medarbeider )

    On the arrival of that letter, Dr. Johnson, who was then President of the Carnegie Endowment, telephoned me and said, “Did you ever come up to New York?” I said, “Yes, I did, more or less each weekend.” And he said, "When you are next here, will you drop in and see us?” Which I did.

    And again, on arrival, at the office of the Endowment, I found myself in the presence of Dr. Joseph Johnson, the President, who was the successor to Alger Hiss, two vice-presidents and their own counsel, a partner in the firm – a fellow by the name of Cromwell. And Dr. Johnson said (again after amenities), “Mr. Dodd, we have your letter. We can answer all those questions, but it would be a great deal of trouble. We have a counter-suggestion. Our counter-suggestion is that, if you can spare a member of your staff for two weeks, and send that member up to New York, we will give to that member a room in the library, and the minute books of this Foundation since its inception. And we think that, whatever you want to find out or that the Congress wants to find out, will be obvious from those minutes.”

    Well, my first reaction was they had lost their minds. I had a pretty good idea of what those minutes would contain, but I realized that Dr. Johnson had only been in office two years, and the vice-presidents were relatively young men, and counsel also seemed to be a young man. I guessed that, probably, they had never read the minutes themselves.

    And so, I said that I had somebody and I would accept their offer. I went back to Washington, and I selected the member of my staff who had been a practicing attorney in Washington. She was on my staff to ensure I did not break any Congressional procedures or rules. In addition to that, she was unsympathetic to the purpose of the investigation. She was a level-headed and very reasonably brilliant, capable lady, and her attitude toward the investigation was this: “What could possibly be wrong with foundations? They do so much good.”

    Well, in the face of that sincere conviction of Kathryn’s, I went out of my way not to prejudice her in any way, but I did explain to her that she couldn’t possibly cover fifty years of handwritten minutes in two weeks. So, she would have to do what we call “spot reading.” I blocked out certain periods of time to concentrate on. Off she went – to New York. She came back at the end of two weeks, with the following recorded on dictaphone belts.

    We are now at the year nineteen hundred and eight, which was the year that the Carnegie Foundation began operations. And, in that year, the trustees meeting, for the first time, raised a specific question, which they discussed throughout the balance of the year, in a very learned fashion. And the question is this: Is there any means known more effective than war, assuming you wish to alter the life of an entire people? And they conclude that, no more effective means to that end is known to humanity, than war. So then, in 1909, they raise the second question, and discuss it, namely, how do we involve the United States in a war?
    And finally, they answer that question as follows: we must control the State Department.

    And then, that very naturally raises the question of how do we do that? They answer it by saying, we must take over and control the diplomatic machinery of this country and, finally, they resolve to aim at that as an objective. Then, time passes, and we are eventually in a war, which would be World War I. At that time, they record on their minutes a shocking report in which they dispatch to President Wilson a telegram cautioning him to see that the war does not end too quickly. And finally, of course, the war is over.

    At that time, their interest shifts over to preventing what they call a reversion of life in the United States to what it was prior to 1914, when World War I broke out. At that point, they come to the conclusion that, to prevent a reversion, we must control education in the United States. And they realize that is a pretty big task. To them it is too big for them alone.

    So they approach the Rockefeller Foundation with a suggestion: that portion of education which could be considered domestic should be handled by the Rockefeller Foundation, and that portion which is international should be handled by the Endowment.
    http://www.supremelaw.org/authors/dodd/interview.htm

    I kapittel 7 i boka " Foundations their power and influence," leser vi at Carnegie Endowment for International peace, ble en propagandamaskin for internasjonalistisk tankegods . De fikk det inn i lærebøker, startet klubber og spredte det på læresteder.

    Mange har tatt opp stafettpinnen og fått et internasjonalt sinn etter dette. Erna Solberg er en av dem. Søk bare Erna Solberg + “Global citizen.”
    Meningen med fred gjennom regioner som overgir suverenitet til en verdensregjering er at det skal etableres så stor en sentralisert makt over disse, at krig blir umulig.Den forferdelige haken ved dette er de etniske konfliktene som vil oppstå for at de skal " skjønne behovet for en verdensregjering ".

    Et tankesprang her : Grunnen til at resett.no ligger foran Steigan.no i antall besøkende ( 3 dobbelt på rekordtid ) er soleklar.Det er fordi resett skriver mer innvandringsrelatert stoff. Hvis Steigan tok opp mer av dette med økonomi og innvandring, så tror jeg tallene vil komme til å øke. Sikkert kritikken også.
    Etniske konflikter ser jeg for meg vil fremprovoseres som en del av regioners tilpasning til en verdensorden.
    Ford foundation var forresten med å finansiere “Black lives matter.”

    Det er utgitt en bok som dokumenterer sammenslåing av kommuner over hodet på folk som heter “Nye Kristiansand unnfanget gjennom voldtekt,”
    og der er globalisten Tore Sanner visstnok inne i bildet i boka, en som er med i organisasjonen En verden. Mottoet der er “Fred gjennom verdenslov” der faren til Jensemann er leder. Rødt og blått samarbeid. Så når man bruker tvang er det for alles beste. Det med demokrati og tvang… regionreformen og tvang… Monika Mæland og tvang, det må da sees i lys av FNs agenda 2030.
    "Mælands trussel mot Finnmark: Det skal bli verre enn verst for dere om dere ikke gjør som jeg sier! "
    “Regjeringa er desperat og ser ut til å ta stadig flere tvilsomme midler i bruk for å få oss bort fra stemmeurnene og ned i fosterstilling.

  8. De folkevalgte jobber ikke for de som har valgt de.
    De jobber ikke for landet sitt.
    De har en annen agenda som skal forberede oss på denne usynlige visjonen om en Verdensregjering.
    Som jeg har skrevet om før er denne agenda fundamentert i religion og har pågått over tusenvis av år.
    Jeg lurer egentlig på om de folkevalgte er klar over dette selv ?
    Det kan tenkes at de tror på sitt eget falske spill .
    Det kan tenkes de tror de representerer demokratiet .
    Jeg mener hvordan skal vi , vanlige folk , protestere mot dette når kanskje ikke aktørene selv er klar over spillet ?
    Venstre siden har også blitt grundig lurt om at dette handler bare om ‘imperialisme’ .
    Jeg skal ikke nekte for at dette kan ha betydning , men en ny dimensjon må inn for at vi skal forstå dette spillet og det er som jeg har sagt før ; religion !

    Det trengs en grundig oppvåkning om hva og hvem som styrer dette spillet.
    Et oppgjør med Stoltenberg om Libya kan være en begynnelse på denne oppvåkningen !

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

12 flere kommentarer

Deltakere