Kan det endelig bli et oppgjør med Stoltenberg om Libya?

0
Fra avisa Klassekampens oppslag om Liv Signe Navarsetes uttalelser om beslutningsprosessen som førte fram til at Norge gikk til krig mot Libya.

Av Pål Steigan.

Daværende leder i Senterpartiet Liv Signe Navarsete sier i et intervju med Klassekampen 30. juni 2018 at hun ble presset til å akseptere krigen mot Libya og at beslutningsprosessen var «helt uforsvarlig». Nå er det spørsmål om hva vi får vite om denne beslutningsprosessen i rapporten om Libya-krigen, som er ventet om kort tid.

Skandaløs og ulovlig

Opplysningene fra Navarsete stemmer med det bildet vi har tegnet her på steigan.no av en beslutningsprosess som best kan kalles skandaløs og ulovlig. Som vi har pekt på tidligere: Vedtaket om å gå til krig ble ikke fattet av regjeringa. En så alvorlig sak skulle ha vært lagt fram for Stortinget før vedtaket var et faktum, men Stortinget fikk først en orientering uka etter. SVs daværende leder Kristin Halvorsen mener også at beslutningsprosessen var «uakseptabel» og at saken burde vært forelagt Stortinget.

Grunnlovens paragraf 25 er svært klar på hva som kreves dersom norske styrker skal settes under fremmed kommando eller delta i krig i utlandet:

Kongen har høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke forøges eller formindskes, uden Storthingets Samtykke. Den maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk, undtagen Hjælpetropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke.

Landeværnet og de øvrige Tropper, som ikke til Linjetropper kunne henregnes, maa aldrig, uden Storthingets Samtykke, bruges udenfor Rigets Grænser.

Den 19. mars 2011 hadde ikke Stoltenberg noe stortingsvedtak i ryggen. Det fantes ikke noe grunnlovsmessig mandat for å gjøre det han og hans innerste krets gjorde.

Og ikke bare var Stortinget parkert på sidelinja. Det samme gjaldt regjeringa. Den hadde møte samme dag som vedtaket ble fattet, men saka var ikke oppe på regjeringsmøtet. Det ble ikke en gang gitt noen fullmakt til statsministeren om å gjøre noe med Libya.

Regjeringa hadde regjeringskonferanse fredag 18. mars 2011. Dette var bare noen få timer før de fem bestemte seg for å sende Norge i krig. Men ble krig mot Libya i det hele tatt drøftet på regjeringsmøtet? Det er ingenting i det offisielle referatet fra statsråd som tilsier det. Referatet finnes her. Dagsorden var:

1.      Proposisjoner og meldinger
2.      Styrer, utvalg
3.      Klagesaker m.v.
4.      Utnevnelser m.v.
5.      Andre saker

Det eneste «kontroversielle» som var opp var en klage fra ”Rosa helikopter” på Justis- og politidepartementets avslag på begjæring om å gi innsyn i en sak. Klagen ble ikke tatt til følge.

Det var Stoltenberg som vedtok krigen

Uten å ha noe mandat i ryggen fra Storting eller regjering gikk Jens Stoltenberg rett i et møte i statsministerboligen. Det var der, på ettermiddagen og etter ganske korte drøftinger at det ble vedtatt at Norge skulle gå til krig mot Libya. Forfatter og forsker Ståle Wig har i boka «Seierherren: En uautorisert biografi om Jonas Gahr Støre» gitt detaljer om hva som skjedde. De som var med på møtet med Stoltenberg var forsvarsminister Grete Faremo, statssekretær Espen Barth Eide og utenriksminister Jonas Gahr Støre, forsvarssjef Harald Sunde og minst én fra etterretningstjenesten.

Overfor Grunnloven hadde ikke dette møtet noen status. Og uten mandat fra regjeringsmøtet like forut blir det å betrakte som et privat møte innkalt av statsministeren. Dermed var det Jens Stoltenberg sjøl som vedtok å sende Norge i krig, en makt han ikke har etter Grunnloven, og i hvert fall ikke når Norge ikke står overfor et akutt angrep på eget landområde. De andre deltakerne på møtet bærer også et stort ansvar for at de deltok i beslutningsprosessen. Men hovedansvaret ligger på Jens Stoltenberg alene.

Dette har han da også fått betalt for av USA da han ble oppnevnt til generalsekretær i NATO. Dette sier også Liv Signe Navarsete når hun litt kryptisk sier at den norske intervensjonen kan «ha åpnet noen dører i etterkant» for Jens Stoltenberg.

På tross av gjentatte henvendelser til statsministerens kontor, forsvarsdepartementet, Stortinget og utenriksdepartementet har det vært umulig for oss å få tak i noe referat fra det møtet som sendte Norge i krig. Det har heller ikke vært mulig å få tilgang til det som måtte ha foreligget av risikovurderinger eller folkerettslige vurderinger.

Vi må konkludere med at i Norge kreves det et mye større dokumentspor for å sette opp et sykkelskur enn for å sende landet i krig.

Nå må det som måtte finnes fra det møtet og i forarbeidet til det på bordet. Vi må også få vite hvem som la press på Norge for å få oss til å bombe. Dagen før vedtaket hadde Jonas Gahr Støre vært motstander av krig. Han snudde 180 grader på ett døgn. Hvem var det som fikk ham til det? Var det Frankrikes president Nicolas Sarkozy eller var det USAs utenriksminister Hillary Clinton? Vi må få vite hvilke utenlandske politikere som kan nærmest beordre folk som Stoltenberg til å bryte alt som heter Grunnlov og norske forvaltningsprinsipper for å gå til krig mot et land som aldri har gjort oss noe.

På NATOs toppmøte i Paris 19. mars 2011 sa Jens Stoltenberg:

Dette er et sannhetens øyeblikk. Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene.

Kanskje han får mer rett enn han foretrekker.

Havnebyen Sirte før og etter NATOs «frigjøring»

Norge bærer et tungt ansvar

Norske fly var de som slapp flest bomber over Libya. De som var vårt flyvåpens infanteri på bakken var jihadistiske terrorgrupper som begikk grove krigsforbrytelser. Krigen førte til at Libya, som tidligere var Afrikas mest velstående og velfungerende land, ble ødelagt og overlatt til jihadistiske bander. Ødeleggelsen av Libya er både en krigsforbrytelse av enorme dimensjoner og den må regnes som en alvorlig forbrytelse mot menneskeheten. Slike forbrytelser foreldes aldri, og det er svært viktig at de ansvarlige for disse forbrytelsene blir stilt til ansvar og dømt.

Ødeleggelsen av Libya har også åpnet for den massemigrasjonen over Middelhavet som vi har sett i årene etterpå. Det har utspilt seg forferdelige tragedier på havet nå menneskesmuglerne har sendt migranter ut i synkeferdige båter. Det var ødeleggelsen av Libya som gjorde denne trafikken mulig.

I et intervju med avisa Ny Tid sa Ola Tunander som er forskningsprofessor ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) 26. mai 2015:

«Norge har et direkte ansvar for flyktningkatastrofen i Middelhavet. NATOs bombekrig i 2011 ble ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, men Danmark og Norge sto innledningsvis for en tredjedel av bombingen. Bombekrigen ødela Libya som statsmakt. Landet består i dag av lokale armeer, mafialiknende strukturer og islamistiske styrker, som alle forsøker å forsørge seg gjennom en massiv menneskehandel, der store mengder flyktninger sendes ut på synkende skip. Denne virksomheten hadde blitt bedrevet i over ti år, men den ble stoppet av Libyas daværende leder Muammar Gaddafi.»

Det var den rødgrønne regjeringa med Stoltenberg og Støre i spissen som var direkte ansvarlige for krigen mot Libya, men vår nåværende utenriksminister har gått så langt som til å si at hun fortsatt er stolt av at Norge bombet Libya, så dette var storkoalisjonens fellesprosjekt. Ingen av dem slipper unna, hvis det skal tas et virkelig oppgjør.

Offisielt er Norge stolt av sin bombing av Libya.

 

Les om Libya-krigen på steigan.no.

Libysk aktivist til Klassekampen: – Still Stoltenberg for en krigsforbryterdomstol

Foran utvalgsrapport: Rystende uttalelser om grunnen til at Norge bombet Libya

Forrige artikkelHar NRK Brennpunkt fått munnkurv?
Neste artikkel– Kjære statsminister Löfven: La ikke den svenske skolen opptre som religiøst moralpoliti
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).