Mímir Kristjánsson og drømmen om Gerhardsen-staten

3

Journailst Mímir Kristjánsson er intervjuet av avisa Klassekampen 24. april 2018 i forbindelse med sin bok «Hva ville Einar Gerhardsen ha gjort?» I intervjuet heter det:

«I arbeidet med boka ble Mímir Kristjánsson overrasket over at et av Gerhardsens viktigste virkemidler, den statlige styringen av økonomi og næringsliv, ligger brakk i dag. Ja, i dag er det helt tabu å si at staten skal eie for eksempel oppdrettsnæringen.

– I Jonas Gahr Støres bok «I bevegelse» er det mange fine tanker, men han slår også kategorisk fast at staten ikke skal ta tilbake kontrollen over Statoil og Telenor. Slik så ikke Gerhardsen det, sier Kristjánsson.

I Aps storhetstid brukte partiet staten til å styre næringsutviklingen og bygge opp industri. Gerhardsen ønsket til og med å ta kontroll over bankvesenet, men måtte gi opp da banknæringens mann varslet borgerkrig. Likevel sikret de oppbygging av en statlig banksektor ved sida av den private, med blant andre Statens lånekasse og Husbanken.»

Gerhardsen-epoken fortjener absolutt å bli studert, og også en person som Einar Gerhardsen, som var anfører for den anti-kommunistiske kampanjen som knekte den radikale delen av fagbevegelsen, fortjener å bli studert seriøst. Det er intervjueren som hevder at Kristjánsson ble overrasket over statens rolle i norsk etterkrigsøkonomi. Om han faktisk ble det, skal vi ikke ha sagt noe om. Men det er tydelig at Kristjánsson ser ut til å tro at dette var personavhengig, og at det kan gjentas i dag slik Gerhardsen og hans folk gjorde på femtitallet.

Det er en type ahistorisk nostalgi som har lite for seg. Filosofen Heraklit sa at «Det er umulig å stige ned i samme elv to ganger.» Det kan absolutt anvendes her.

Arbeiderpartiet var arkitekten for den formen for kapitalisme som ble utviklet i Norge etter andre verdenskrig, og rett skal være rett, det ble gjort med stor dyktighet. Men dette skjedde i en periode da kapitalen trengte en aktiv stat av denne typen. Landet skulle bygges opp etter krigen, og det trengtes store investeringer som bare staten kunne skaffe til veie. Sosialdemokratene sikret en pakt mellom staten, fagbevegelsen og kapitalen der partiet og LO garanterte klassefred og kapitalen samarbeidet med staten om utviklinga av samfunnet og velferdsstaten.

Gullalderen 1945–1973

I 1945 var store deler av industrien og produksjonsapparatet i Europa i ruiner. Krigen hadde rasert enorme mengder kapital. Arbeidslønningene var svært lave, profittraten var skyhøy. Gjenoppbygginga ga rom for den raskeste veksten i Europas industrihistorie. Mellom 1948 og 1973 var veksten mer enn dobbelt så stor som gjennomsnittet for perioden 1820–2000.

Kilde: The European Economy Since 1945, Barry Eichengreen

(Til sammenlikning var veksten 2001–2010 i EU 1,3% og i eurosonen 1,1%.)

Dette var en periode med ekstensiv vekst. Kapitalbasen ble bygd opp igjen. Dette var også en periode med sterke fagforeninger, ikke bare i Norden, men i land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Italia. I Frankrike og Italia hadde kommunistpartiene nylig stått i spissen for en væpna frigjøringskamp mot nazismen. I øst sto ei sosialistisk blokk som av mange arbeidere i vest ble oppfatta som et alternativ. Situasjonen var duket for klassekompromiss.

Den sterke veksten ga rom for den sosiale kapitalismen. Sosialdemokratiet og den reformistiske fagbevegelsen fikk løfter om en gradvis økning av velferden, mot at den bidro til å holde lønnsveksten i sjakk og demmet opp mot en radikalisering av arbeiderbevegelsen. Ei framstilling av dette er blant annet gitt i boka The European Economy Since 1945 av Barry Eichengreen.

Høy profittrate ga rom for reformismen og sosialdemokratiet

Sosialdemokratiet og deler av den organiserte arbeiderklassen spilte en viktig rolle for å stabilisere kapitalismen etter 1945. Det er helt riktig, men denne epoken fortjener en grundigere analyse. Hva var årsak og hva var virkning?

Michael Roberts har beregnet profittratens utvikling i USA etter annen verdenskrig, og han viser at den falt markant fra 1945 og utover.

På slutten av annen verdenskrig var profittraten skyhøy. Krigen hadde ødelagt så mye kapital, så mange byer var bombet til grus, så mye industri rasert, så mye menneskelig arbeidskraft var likvidert av storkrigen, at kapitalismen fikk en ny vår. Lønningene var lave, konkurrenter var bokstavelig talt knust, så profittene var enorme. Velkommen til kapitalismens gullalder. Disse forutsetningene var naturligvis ikke skapt verken av sosialdemokratiet eller arbeiderbevegelsen. Igjen var det krigen som la grunnlaget. Men med disse profittene og et slikt forhold mellom investert kapital og profitt, altså profittrate, ble det skapt et rom for reformismen og sosialdemokratiet.

Gullalderen tok slutt i 1973

I 1971 ble USA nødt til å forlate gullstandarden. Og i 1973 kom oljekrisa som på et øyeblikk sendte produksjonskostnadene rett i været. Den økonomiske krisa 1973–74 markerte slutten på gullalderen. Fram til da hadde den sosiale kapitalismen og sosialdemokratiet stort sett levert varene til arbeiderklassen. Velferden hadde økt, lønningene hadde økt og arbeiderklassens andel av verdiskapinga hadde økt på bekostning av kapitalen. Denne grafen for USA viser hvordan arbeidslønningene holdt følge med produktivitetsveksten fram til 1973, for så å miste kontakten deretter.

Kapitalens svar på krisa var å gå over fra ekstensiv vekst til intensiv vekst, altså teknologisk innovasjon, å erstatte mennesker med maskiner. Dette forberedte overgangen til en gradvis demontering av velferdsstaten og angrep på fagbevegelsen. USA fikk sin reagonomics og Storbritannia sin Thatcher. Fagbevegelsen i de ledende industrilanda ble systematisk underminert og tidvis utsatt for rein fagforeningsknusing som i USA og Storbritannia. Arbeiderklassens andel av verdiskapinga falt og profittene raste i været.

Kapitalen trenger ikke sosialdemokratiet lenger

Det er bare å innse det: Kapitalen trenger ikke sosialdemokratiet lenger. Kapitalen har ikke de skyhøye profittratene å gå på og konkurransen er knallhard, så det kapitalen trenger er avvikling av velferdsstaten, privatisering av alt som er mulig å privatisere og billig-billig arbeidskraft.

Sosialdemokratiet personifisert med Gerhardsen var nyttig i oppgangstider, og det har vært nyttig for å legitimere avskaffelsen av det sosialdemokratiske samfunnet, personifisert med Brundtland, Stoltenber og Støre. Men nå er det ikke bruk for dem lenger. De sosialdemokratiske partiene er medlemmer av den internasjonalen som kaller seg Progressive Alliance.

PI har forlatt alt som heter sosialdemokratisk retorikk og politikk. Det de kaller sin Agenda kunne like gjerne kommet fra en FN-komité, eller fra de multinajonale korporasjonene. Arbeiderklassen er ikke nevnt med ett ord. PI er globalister ikke særlig ulike sine sentrum-høyre «konkurrenter». Sosialdemokratene er ikke sosialdemokrater lenger, de er blitt sosialliberale partier, som Asle Toje skrev i en kronikk i Dagens Næringsliv i 2014.

Derfor ser vi også at de sosialdemokratiske partiene i Europa kollapser i land etter land. Og uansett hvor mye Mímir Kristjánsson måtte drømme om det, så lar det seg ikke gjøre å gjenskape den sosialdemokratiske epoken fra 1950- og 1960-tallet.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Du skriver:
    ”Einar Gerhardsen …var anfører for den anti-kommunistiske kampanjen som knekte den radikale delen av fagbevegelsen.”

    Jag anser att du slår huvudet på spiken. Just genom att vara antikommunistisk lyckades socialdemokratin både i Norge och Sverige kämpa ned den radikala delen av fackföreningsrörelsen. En del i ”den anti-kommunistiske kampanjen” var att utmåla kommunisterna som odemokratiska. Detta stämde i viss mån; framför allt för det ledande skiktet inom de kommunistiska partierna. Dessa partier uppfattades även med rätta som Moskvas språkrör. Eftersom flertalet inom arbetarklassen både i Norge och Sverige hade klart för sig att arbetarklassen i Sovjetunionen inte hade mycket att säga till om så kunde denna hyllning till Sovjetunionen användas för att ”knekte den radikale delen av fagbevegelsen”.

    Ytterligare en förutsättning för att ”knekte den radikale delen av fagbevegelsen” var att det byggdes ut en välfärdsstat både i Sverige och Norge efter andra världskriget.

  2. SHO says:

    Man skulle tro at et kapitalistisk system er avhengig av å ha høyt konsum i befolkningen for å kunne klare å opprettholde høy produksjon. Den naturlige løsningen på dette er at lønningene stiger mer eller mindre i takt med produksjonsøkningen i samfunnet.

    Men siden slutten på 1970-tallet så har det skjedd storstilt lånefinansiert konsum bla i USA istedenfor lønnsøkninger (dette lånefinansierte konsum har skjedd både i privat regi og i form av store underskudd på statsbudsjettet). Man kan kanskje si at storstilt lånefinansiert konsum er et grunntrekk ved nyliberalismen og globaliseringen. Uten slik gjeldsoppbygging hadde ikke systemet kunne fungere.

    Det er mulig at kapitaleksport og økonomisk vekst i Kina har gjort det mulig å kunne holde konsumet lavt i vestlige land. Når det bygges fabrikker i Kina så skaper dette økt aktivitet i hele verdensøkonomien samtidig som lutfattige bønder i Kina ansettes i fabrikker og på dette vis øker sine inntekter og sitt konsum betraktelig (de fattige bøndene får en kraftig lønnsøkning for å si det slik).

    Problemet med storstilt lånefinansiert konsum er at dette gradvis øker gjeldsgraden i verdensøkonomien (opp fra ca 100% av verdens BNP i 1980 og opp til dagens gjeldsnivå på ca 330%). Men renter og avdrag skal tilbakebetales, og det vil føre til redusert konsum, noe som senker etterspørselen og som igjen skaper overproduksjon og krise.

    Det ligger et dilemma her. Økes lønningene så fører det til lavere profitt, og lavere profitt kan føre til at de svakeste bedriftene/fabrikkene stenges pga ulønnsomhet. Holdes derimot lønningene lave så øker profitten, men den totale etterspørsel kan bli for lav og man får overproduksjon. Storstilt lånefinansiert konsum er en løsning som samtidig opprettholder både høy profitt og høyt konsum (i en økonomi hvor det er moderat vekstpotensiale). Men det hele er kun en tidsbegrenset løsning.

  3. En helt vanvittig bra samfunnsanalyse, ingen i Norge kunne gjort det bedre, og jeg bøyer meg i støvet.

    Nå er imidlertid situasjonen at vi grunnet kapitalismen står igjen med en nedslitt verden, som krever langt mer drastiske tiltak. J.M. Greer sier det så krasst som at vi mistet toget allerede for tre tiår siden!

    Mark, what I’m proposing is that we are already in decline, the decline is accelerating, and the last viable chance to prevent industrial civilization from going down the same drain as all those other dead civilizations was wasted more than three decades ago. The logic here is very much along the lines of deciding what to do when your ship’s sinking: you can get people into lifeboats or you can fling all available efforts into trying to keep the ship afloat, but there isn’t time to do both, and so a realistic assessment of the situation is essential – and if the ship really is going down, any action that doesn’t involve life jackets and lifeboats really is a waste of time. - John Michael Greer

    -KunstlerCast 303 — Jack Albert on Unwinding the Human Predicament: http://kunstler.com/podcast/kunstlercast-303-jack-albert-unwinding-human-predicament/

    Som Albert korrekt har merket seg det tenker mennesker kun kortsiktig og på seg selv, men han legger ikke til at dette er et resultat av massesamfunnet. I et stammesamfunn med demokratisk innflytelse er det imidlertid mulig for enkeltindividet å legge begrensninger på personlig frihet of forbruk, for slik å sikre et større gode. Det finnes kun en veg videre, det absolutte demokrati, fordi ellers vil ikke begrensningene bli akseptert, samt at det politiske ledersjiktet vil bli korrumpert, slik vi ser det så godt i EU-systemet.

    Så la oss få på plass InnGruppe-Demokratiet til Terje Bongard. Alternativet er ufattelige lidelser for oss alle, og Norge kommer ikke til å bli spart på noe vis.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere