oss 100 kroner!
Journailst Mímir Kristjánsson er intervjuet av avisa Klassekampen 24. april 2018 i forbindelse med sin bok «Hva ville Einar Gerhardsen ha gjort?» I intervjuet heter det:
«I arbeidet med boka ble Mímir Kristjánsson overrasket over at et av Gerhardsens viktigste virkemidler, den statlige styringen av økonomi og næringsliv, ligger brakk i dag. Ja, i dag er det helt tabu å si at staten skal eie for eksempel oppdrettsnæringen.
– I Jonas Gahr Støres bok «I bevegelse» er det mange fine tanker, men han slår også kategorisk fast at staten ikke skal ta tilbake kontrollen over Statoil og Telenor. Slik så ikke Gerhardsen det, sier Kristjánsson.
I Aps storhetstid brukte partiet staten til å styre næringsutviklingen og bygge opp industri. Gerhardsen ønsket til og med å ta kontroll over bankvesenet, men måtte gi opp da banknæringens mann varslet borgerkrig. Likevel sikret de oppbygging av en statlig banksektor ved sida av den private, med blant andre Statens lånekasse og Husbanken.»
Gerhardsen-epoken fortjener absolutt å bli studert, og også en person som Einar Gerhardsen, som var anfører for den anti-kommunistiske kampanjen som knekte den radikale delen av fagbevegelsen, fortjener å bli studert seriøst. Det er intervjueren som hevder at Kristjánsson ble overrasket over statens rolle i norsk etterkrigsøkonomi. Om han faktisk ble det, skal vi ikke ha sagt noe om. Men det er tydelig at Kristjánsson ser ut til å tro at dette var personavhengig, og at det kan gjentas i dag slik Gerhardsen og hans folk gjorde på femtitallet.
Det er en type ahistorisk nostalgi som har lite for seg. Filosofen Heraklit sa at «Det er umulig å stige ned i samme elv to ganger.» Det kan absolutt anvendes her.
Arbeiderpartiet var arkitekten for den formen for kapitalisme som ble utviklet i Norge etter andre verdenskrig, og rett skal være rett, det ble gjort med stor dyktighet. Men dette skjedde i en periode da kapitalen trengte en aktiv stat av denne typen. Landet skulle bygges opp etter krigen, og det trengtes store investeringer som bare staten kunne skaffe til veie. Sosialdemokratene sikret en pakt mellom staten, fagbevegelsen og kapitalen der partiet og LO garanterte klassefred og kapitalen samarbeidet med staten om utviklinga av samfunnet og velferdsstaten.
Gullalderen 1945–1973
I 1945 var store deler av industrien og produksjonsapparatet i Europa i ruiner. Krigen hadde rasert enorme mengder kapital. Arbeidslønningene var svært lave, profittraten var skyhøy. Gjenoppbygginga ga rom for den raskeste veksten i Europas industrihistorie. Mellom 1948 og 1973 var veksten mer enn dobbelt så stor som gjennomsnittet for perioden 1820–2000.
(Til sammenlikning var veksten 2001–2010 i EU 1,3% og i eurosonen 1,1%.)
Dette var en periode med ekstensiv vekst. Kapitalbasen ble bygd opp igjen. Dette var også en periode med sterke fagforeninger, ikke bare i Norden, men i land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Italia. I Frankrike og Italia hadde kommunistpartiene nylig stått i spissen for en væpna frigjøringskamp mot nazismen. I øst sto ei sosialistisk blokk som av mange arbeidere i vest ble oppfatta som et alternativ. Situasjonen var duket for klassekompromiss.
Den sterke veksten ga rom for den sosiale kapitalismen. Sosialdemokratiet og den reformistiske fagbevegelsen fikk løfter om en gradvis økning av velferden, mot at den bidro til å holde lønnsveksten i sjakk og demmet opp mot en radikalisering av arbeiderbevegelsen. Ei framstilling av dette er blant annet gitt i boka The European Economy Since 1945 av Barry Eichengreen.
Høy profittrate ga rom for reformismen og sosialdemokratiet
Sosialdemokratiet og deler av den organiserte arbeiderklassen spilte en viktig rolle for å stabilisere kapitalismen etter 1945. Det er helt riktig, men denne epoken fortjener en grundigere analyse. Hva var årsak og hva var virkning?
På slutten av annen verdenskrig var profittraten skyhøy. Krigen hadde ødelagt så mye kapital, så mange byer var bombet til grus, så mye industri rasert, så mye menneskelig arbeidskraft var likvidert av storkrigen, at kapitalismen fikk en ny vår. Lønningene var lave, konkurrenter var bokstavelig talt knust, så profittene var enorme. Velkommen til kapitalismens gullalder. Disse forutsetningene var naturligvis ikke skapt verken av sosialdemokratiet eller arbeiderbevegelsen. Igjen var det krigen som la grunnlaget. Men med disse profittene og et slikt forhold mellom investert kapital og profitt, altså profittrate, ble det skapt et rom for reformismen og sosialdemokratiet.
Gullalderen tok slutt i 1973
I 1971 ble USA nødt til å forlate gullstandarden. Og i 1973 kom oljekrisa som på et øyeblikk sendte produksjonskostnadene rett i været. Den økonomiske krisa 1973–74 markerte slutten på gullalderen. Fram til da hadde den sosiale kapitalismen og sosialdemokratiet stort sett levert varene til arbeiderklassen. Velferden hadde økt, lønningene hadde økt og arbeiderklassens andel av verdiskapinga hadde økt på bekostning av kapitalen. Denne grafen for USA viser hvordan arbeidslønningene holdt følge med produktivitetsveksten fram til 1973, for så å miste kontakten deretter.
Kapitalens svar på krisa var å gå over fra ekstensiv vekst til intensiv vekst, altså teknologisk innovasjon, å erstatte mennesker med maskiner. Dette forberedte overgangen til en gradvis demontering av velferdsstaten og angrep på fagbevegelsen. USA fikk sin reagonomics og Storbritannia sin Thatcher. Fagbevegelsen i de ledende industrilanda ble systematisk underminert og tidvis utsatt for rein fagforeningsknusing som i USA og Storbritannia. Arbeiderklassens andel av verdiskapinga falt og profittene raste i været.
Kapitalen trenger ikke sosialdemokratiet lenger
Det er bare å innse det: Kapitalen trenger ikke sosialdemokratiet lenger. Kapitalen har ikke de skyhøye profittratene å gå på og konkurransen er knallhard, så det kapitalen trenger er avvikling av velferdsstaten, privatisering av alt som er mulig å privatisere og billig-billig arbeidskraft.
Sosialdemokratiet personifisert med Gerhardsen var nyttig i oppgangstider, og det har vært nyttig for å legitimere avskaffelsen av det sosialdemokratiske samfunnet, personifisert med Brundtland, Stoltenber og Støre. Men nå er det ikke bruk for dem lenger. De sosialdemokratiske partiene er medlemmer av den internasjonalen som kaller seg Progressive Alliance.
PI har forlatt alt som heter sosialdemokratisk retorikk og politikk. Det de kaller sin Agenda kunne like gjerne kommet fra en FN-komité, eller fra de multinajonale korporasjonene. Arbeiderklassen er ikke nevnt med ett ord. PI er globalister ikke særlig ulike sine sentrum-høyre «konkurrenter». Sosialdemokratene er ikke sosialdemokrater lenger, de er blitt sosialliberale partier, som Asle Toje skrev i en kronikk i Dagens Næringsliv i 2014.
Derfor ser vi også at de sosialdemokratiske partiene i Europa kollapser i land etter land. Og uansett hvor mye Mímir Kristjánsson måtte drømme om det, så lar det seg ikke gjøre å gjenskape den sosialdemokratiske epoken fra 1950- og 1960-tallet.
