Arbeiderpartiets kommende kollaps

56
Under Jonas Gahr Støres ledelse går Ap fra nederlag til nederlag.

I valgkampen i 2017 har Arbeiderpartiet gjort det overraskende dårlig. Partiet risikerer å gjøre et av sine aller dårligste valg. Dette er overraskende for oss som er vant til at Ap er det store og dominerende partiet. Ap er partiet som mer enn noe annet har formet norsk kapitalisme slik den er utviklet etter 2. verdenskrig. 

Sosialdemokratene i Europa kollapser

Men Aps fall er ikke overraskende hvis man hever blikket og ser på søsterpartiene i Europa. Der ramler de sammen det ene etter det andre, fra Hellas til Nederland, fra Belgia til Frankrike. De sosialdemokratiske partienes kollaps er tema i mange diskusjoner i Europa for tida, og en gjennomgående forklaring er at disse partiene har gått fra å være sosialdemokratiske partier med en forankring i arbeiderklassen til å bli nyliberale partier som er svært lik sine borgerlige konkurrenter. Sosialdemokratene har sagt farvel til arbeiderklassen og styres av den samme typen konsulenter, rådgivere og karrierepolitikere som sine konkurrenter.

Rosene visner i Europa, skrev Aftenpostens Europa-korrepondent Øystein Kløvstad Lamberg i en kommentar til valget i Nederland. Det samme kunne vært skrevet etter valget i Frankrike der Sosialistpartiet nærmest ble utradert med sine 7,4%. Greske PASOK har 6,3%.

Tidligere var Arbeiderpartiet organisert i Den sosialistiske internasjonalen, men SI ble splittet i 2012 og det tyske PD fikk med seg en del andre partier, deriblant AP, til å danne noe som kaller seg Progressive Alliance.

PI har forlatt alt som heter sosialdemokratisk retorikk og politikk. Det de kaller sin Agenda kunne like gjerne kommet fra en FN-komité, og arbeiderklassen er ikke nevnt med ett ord. PI er globalister ikke særlig ulike sine sentrum-høyre «konkurrenter».

Sosialdemokratene ikke er sosialdemokrater lenger, de er blitt sosialliberale partier, som Asle Toje skrev i en kronikk i Dagens Næringsliv i 2014. De skiller seg bare marginalt fra sentrum-høyre partiene. De har definitivt forlatt arbeiderklassen og blitt politiske partier for den globaliserte kapitalismen.

Høyremannen Jonas Gahr Støre er ikke årsaken til at det er blitt slik, men har er symbolet på overgangen fra klasseparti til eliteparti, eller kanskje heller et konsulentparti. Partiet er blitt markedsliberalistisk, og da er det ikke noe rart at det velger en markedsliberalist som leder. I stedet for å bygge landet i fellesskap og samhold, som det het den gangen, har Ap kjørt lagtempo med Høyre for å privatisere bærebjelkene i den sosialdemokratiske “norske modellen”.

 

Les: PR-fest hos Konsulentpartiet

 

 

KampanjeStøtt oss

56 KOMMENTARER

  1. En ting er,at de progressives allianse er sosialliberale globalister.
    Værre er det,at de som kaller seg Venstreside er enda lengre nede i sumpa.

    I dagens Aftenpost får de legge hodet på blokka.:
    «Venstresiden må tørre ta debatten,» heter det.Skrevet av beboere fra Holmlia.
    De oppfordrer til å ta debatten,uten frykt for å fremstå politisk ukorrekte.

    Det er segregeringen som må bekjempes,bl.a. ved «om nødvendig å vurdere bussing av elever.»
    Da har de tapt.De har glemt å spørre noen av de nordmenn som skaffet seg bolig der,når det var nytt-om hvorfor de ikke lenger bor der.Alle som vil vite,vet det.

    De som utgir seg for å være venstreside er -i beste fall-gårsdagens sosialdemokrater.De vil skattelegge-,omfordele-og bedrive sosial ingeniørskunst -for å oppnå det klasseløse samfunn i EU og globalt.

    Hele den prinsippielle motstand mot «Ny-liberalismen» drukner i krav om alle minoriteters like verdi-med den hvite heterofile mann som (eneste)hovedfiende.

    Det er symptomatisk,at ovenfornevnte artikkel er trykket i Aftenposten.Sammen med en uendelig rekke omtaler av nye filmer- og serier,skrevet av og for de urbane feminister av alle kjønn.
    For denne blekka finnes ikke klasser (lenger).Og nasjoner er farlige konstruksjoner,som står i veien for de evige framskritt.

    Et oppsving for venstrekorrrektivene vil kanskje berge noen sosialdemokratier i noen land.Danmark og Sverige ligger bra ann.Men gleden kan bli kortvarig.Motstand mot One World Order er åpenbart et tydeligere kort hos den nye høyre-bevegelse.Det er dit taperne i den globale kapitalisme dras.De dyttes dit,av fallerende sosialdemokrater og forkjemperne for fargerike felleskap.Og de -de gamle og nye sosialdemokrater- vet det,og de allierer seg med sentrum-høyre i kampen for En Bedre Verden.

    • Enig.:) Men et lite innspill, du skriver: «De som utgir seg for å være venstreside er -i beste fall-gårsdagens sosialdemokrater.De vil skattelegge-,omfordele-og bedrive sosial ingeniørskunst -for å oppnå det klasseløse samfunn i EU og globalt.».

      Jeg tror at hvis de har hodet med seg, innser de at noe klasseløst samfunn blir det ikke, heller tvert om. Internasjonaliseringsprosessen i dag er jo innrettet på å uthule nasjonal råderett, inkl fagforeninger og sosiale ordninger, og gi makten til de store korporasjonene. Disses ideal går mer i retning av jakten på «den perfekte konsument», mennesket uten opphav, uten verdier, uten andre egenskaper en å jobbe, konsumere, og tie. Pengemakten og dens håndlangere kan ikle dette målet fraser om «alles lika värde» etc, men bakom lurer andre motiver. Steigan er en av de få stemmer på venstresiden som ikke har fortapt seg i slik globalistisk propaganda. Venstresiden må hoppe av dette toget, og også tørre å – som du antyder – realitetsorientere seg mht innvandringsproblematikken, hvis den – slik vi kjenner den i dag iallfall – skal ha en fremtid.

      • «Den perfekte konsument,» -eller som det ble uttalt på 60-tallet-Det Atomiserte mennesket.»

        I dag videreført med de individualiserte menneskerettigheter.
        Det finnes ikke klasser.bare undertrykte individer.Eller grupper av mennesker ,med rettigheter til et bedre liv,der det måtte passe dem.Oversatt til ny-venstre-de som er undertrykt av de (slemme/onde)rike-hvite kolonialister.
        3.e verdens antiimperialisme,utkledt som antikapitalisme.
        Totalt fremmed for at de antiimperialistiske krefter var nasjonale frigjøringsorganisasjoner -FNL/FLN o.sv.

        Og dypt sjokkert,når noen forsøker å forklare,at Internasjonal solidaritet kan være over nasjonsgrenser,ikke uten nasjonsgrenser.At nasjonal frigjøring kan være kamp mot den imperialistiske kapitalisme,også på nasjonal grunn synes umulig å forstå.Det er dog lettere å forklare,når man ser sosialdemokratenes hegning om EU/EØS og andre globale maktorganer-og at ny-venstre ikke er annet enn velmenende globale sosialdemokrater-småborgerlige moralister.

  2. Når AP går i bresjen for å innføre ekstra kjønn, velsigne homofilt samliv og abort, og gi etter for privatiseringstvangstankene, da må man regne med at det murres her og der.

    • «Velsigne homofilt samliv»? Hva er dette for noe sprøyt? Ap har sammen med flere andre partier sørget for at vi har juridiske rettigheter for samkjønnede. Noe de aller fleste av oss er glade for.

      Arbeiderpartiets kollaps skyldes nok ikke at minoritetsgrupper har fått rettigheter, men bl.a. at partiet mangler troverdighet i store grupper av folket da partiet mer og mer fremstår et «Høyre light» ved siden av at de er blitt elitens politiske lekegrind.

      Å gi homofile rettigheter skapet nok misnøye hos høyrevridde kristenfundamentalister, men neppe hos det brede lag av folket.

      • Homotilbedere bør vite at å velsigne homofilt samliv på alle plan, vil være det samme som å tuppe dem til helvete uten å gi dem en advarende pekefinger og fortelle hva det kan føre til, slik at de kan få tenkt seg om og valgt en bedre leveform som kan føre dem til Gud og frelse.

        • Her diskuterer vi faktiske forhold og realiteter. Ikke overtro eller tilbedelse av fantasifigurer.
          Dessuten: man velger IKKE om man vil være homofil eller ikke. Det er en medfødt legning.

          • Du kan ikke bevise hva som er overtro eller fantasifigurer; derfor kan enhver bruke det som en mener er relevant, selv om noen ikke forstår det.

            Homofili er ingen legning. Det er en tilstand forårsaket av åndsparasitter (en som stjeler/infiltrerer andres ånd) som fører til at ens sjelsliv og seksualitet domineres av en annen. Før eller siden vil man bli frigjort fra den som har gjort en «homofil», og en vil bli heterofil/normal igjen.

            Da bør en ikke ha foretatt en kjønnsskifteoperasjon i mellomtiden, ellers vil en bli veldig personlig skufffet. Det beste en kan gjøre, er å leve et rent liv og ikke involvere seg i homofil synd, hvilket kan føre til at liv og kraft forlater en.

          • At man ikke velger å være homofil, det kan det sikkert være mye i. Men det følger ikke dermed uten videre at det er medfødt. Det er ihvertfall ikke ført noe vitenskapelig bevis for at det siste er tilfelle, hverken for samtlige eller de fleste homofile. Det kan finnes en predisposisjon. Men det er ikke nok til å forklare den spesifikke adferden. Hvorfor noen f.eks. lever ut denne «legningen» på vidt forskjellige måter. Homofili er jo faktisk heller ikke det samme som homoseksualitet. Det siste kan i betydelig grad velges. Ihvertfall like mye som det er mulig for en heterofil å velge bort samleie med en av motsatt kjønn. Mer spesifikt, om man først skal diskutere realiteter: En viktig forskjell er at homoseksualitet er forbundet med former for helserisiko som er nærmest fraværende ved heteroseksuelt vaginalt samleie.

            https://www.youtube.com/watch?v=V7jSuR2q3go&feature=youtu.be&t=21m34s

  3. Men det er viktig å huske på at det finns ETT viktig unntak fra reglene om at
    1. Sosialdemokratene går til høyre og blir mer og mer markedsliberale og
    2. Sosialdemokratene mister arbeiderklassen, særlig til høyrepopulistiske partier

    Unntaket heter Labour, hvor Jeremy Corbyn har radikalisert partiet i retning av klassisk sosialdemokrati av 1980-tallsmerke, og hvor partiet har tatt tilbake arbeiderklassevelgere fra det høyrepopulistiske UKIP, vel og merke uten å lefle det aller minste med innvandringsskepsis, men tvert imot ved å kombinere omfordelings- og velferdsstatsgjenreisingspolitikk med å stå fjellstøtt på målet om et bredt inkluderende flerkulturelt fellesskap, og en human flyktningpolitikk.

    Det som skiller Corbyns Labour fra 1980-talls sosialdemokrati, er at Corbyn har beholdt krigsmotstand og USA-skepsis fra tida si som ytterfløy-backbencher.

    Det er forståelig at høyresida i Ap gjerne vil ignorere Corbyns lysende eksempel på motstrømsframgang, men mindre åpenbart hvorfor store deler av norsk venstreside, delvis også denne bloggen, ignorerer erfaringene fra Corbyns Labour i så stor utstrekning. Hva kan være forklaringa på det?

    • Ikke vær sjenert, Torgeir. Bare si det som det er: Det er selvfølgelig fordi både redaktøren såvel som et stort antall av oss faste følgere nå er blitt fullblods rasister og islamofobe, og for tiden lever i en paranoid forestilling om at enhver form for uforbeholden omfavnelse av det multikulturelle samfunn i Norge er å underspille problempotensialet, uansett hvilken linje andre politikere i andre land måtte klare å hanke inn mange innvandrerstemmer på.

      • Mener DU at det er svaret, eller har du et alternativt svar som er ditt?

        Og mener du at Labour har suksess i Storbritannia fordi et flertall av britisk arbeiderklasse i dag er innvandrere?

        • Ingen av delene, selvfølgelig. Det var i stor grad en syrlig spissformulering av hva jeg tillot meg å anta at var ditt eget mulige svar på spørsmålet, som jeg ikke kunne annet enn å tolke som retorisk eller ledende mot et favorittema av deg.

          Den siste biten, med å legge til grunn og gjøre et poeng av at en betydelig andel Labour-stemmer kommer fra andre enn den gamle, hvite arbeiderklassen, hva enten det måtte medføre riktighet eller ei, var en kommentar og henvisning til det faktum at det rundt om, og da særlig i den ekspansive alt-right-bevegelsen, sysles mye med et idémessig konsept der arbeiderpartiene i Europa satser tungt på stor relativ befolkningsvekst blant innvandrere (samlebegrepet, ikke den juridiske definisjonsmåten som skiller mellom flyktninger, asylsøkere, arbeidsinnvandrere etc.) fra ikke-vestlige land, og en tilsvarende rekruttering til deres egne rekker, med en slags sikring av selvforsyning av stemmer og evig regjeringsmakt som det ultimate resultat. Så kan du jo velge selv om du gidder å argumentere her mot et standpunkt ingen så langt har fremmet i denne tråden. Det er nå i hvert fall slik det tenkes andre steder, og det er del av en tydelig strøm i det store havet av virkelighetstolkninger i 2017.

          Ps: Nå fikk du jo kjapt en fin og ryddig respons og begrunnelse fra Steigan sjæl, som selvfølgelig er langt mer saklig renskåren og mindre flåsete enn sånt kløpulver jeg liker å spandere på oss alle innimellom.

          • Og som du vet, foregår det en viss osmose av idéer og sympatier mellom alt-right, brede lag av folket og den delen av venstresida som ikke er fulle eller svimeslått.

          • Å. mina kära, mycket älskvärde symboliske signatur, med A i ring å ett F utenom till fri tolkning å förstånd, givet den för-givet-tagna bakgrundens gest, av ett par fötter i skor, som, för var å en som har ögon i behåll, att se med, kan ana ikke haster å gå veien frem (likt Fram) i en å samme riktning som vinden… Hvis det nå är på tal om, å sie som det er, «som om» det er sån det blev sagt å gjort – «evident» – konkret abstrakt uttryckt, sån jeg mener… kan en si
            – at
            Det är ett ganska allmänt förekommande fenomen; detta att tolka en text å sen (kanske syrligt tillspetsatt) respondera (själv)rättfärdiggörandes retoriskt å dialektiskt på något språkligt, parla mentalt förståndsmässigt ömsesidigt sätt, mot sin egen-dom-liga tolkning.
            Det är väl egentligen inget annat vi kan göre (språkligt uttryckt) retoriskt ock/eller dialektiskt handlat… ellers kan vi jo kommunikativt välje «varken eller»; å i stället göre noe av det uteslutna tredjes – i snäv forstand ikke-språkligt – kommunikativa handlingsmöjligheter; male å teckna en replik av «Skriet», lave en Roman eller film på temat «Varats olidliga lätthet» nr 2 å tre, bygge sväre hotel åt (svarte Petter) Stordalen runt Mjösa… eller helt enkelt gi blaffen att över huvud respondere, å i stället kommunicera likt den tysta majoritetens så svårtolkat «talande tystnad».

            Givetvis var det oss (kommunister som «mensker» betraktat) retoriskt omotiverat, språkligt givet med traditionens text; att «den som är utan synd må kaste förste stenen»… å med tiden i svensk folkmun har retoriserats metaforiskt likt; «Man bör inte kasta sten när man sitter i ett glashus»…

            Även om vi ikke bör det, därför att det kan bära oss emot att ta risker med oanade medvetet långtgående konsekvenser, kan vi i vart fall trots det med sikkerhet kasta sten i vår egna glasbur, utan att glasset blir knust å stenen träffar den vi avsåg kasta på… eftersom glasset mellom täljare å nämnare – krangelstrekens bråkstreck – er umuligt att knuse.
            Trots den insiktens utsikt bör vi alltså ikke kasta sten, då risken är att vi med vår provokativa sten till klöpulver kanske skrämmer någon varelse att dö av räddsla, eller at i räddsla helt i onödan aggressivt dukke undan; å rädda varelser ska man akta sig för, ingen vet med sikkerhet va de kan finne på.

            Dessutom finns også alltid risken att den sten man kastat tar sin vändning mot det oknusbare glaset å träffar en själv med olyckan olyckligt i huvudet.

            Å de er jo synd, minst sagt, på en retorisk tvetydig handlingsmåte… eftersom det krävs minst to til att förstå ett tecken, till syvende å sidst; metaforsikt översatt, retoriskt tolkat og metonymiskt uttryckt.

            Denna ovan i många för_ord visade retorik, viser seg självklart, kort sagt; «bare va retorik», (i och för sig) – men ikke «bare» bara rundsnakk vel, hoper jeg. Mitt motiv («ratio et oratio») för att ikke gå rakt på «sak» er tvilsomt og kan selvfölgelig diskuteras som vardandes vad det faktiskt er; som retorisk-etisk-politisk handling; i många olika diskursiva aspekter; men jag lurer på hva Du mener… du egentligen mener om «retorik» i allmänhet og i synnerhet med bruket av ordet «retorisk» i din sats ovan till ett klargörande og rättfärdigande av klöpulvret i respons till TSH, som jag inte /…/ «kunne annet en å tolke som retorisk…» omedvetet… medvetet missförstånd (av «bare» retoriken i sig) ?

            Fordelen med å va varandra på hörbart avstånd är väl att man direkt kan spörre va hen mener med sin retorik, även om man aldrig kan vara sikker på att man hörde «förklaringen» riktigt rätt så som den andre sa han trodde sig mene, men kanske ikke rätt å riktigt sa det.

            En länk som kanske bättre förstår bakgrunden till mitt retorikspörsmål hvis du eventuellt når den på denne adressen
            kunskapsabonnemanget.se/Filerpdf/Ramirez/JLR_10.pdf

          • Ah! Man vet alltid at det blir refs og time hos PP-tjenesten lenger ned, når et innlegg er ganske langt og begynner med «min kjære, meget elskverdige»! Godt noen forsøker å ta litt ansvar her, Tenmann. Det er liksom ikke slik at barna kan oppdra seg selv heller, det ville fort bli det reneste anarki, og sånn kan vi ikke ha det.

            Nuvel. Det sies at historiens korteste og mest effektive, men allikevel 100% meningsfulle samtale/ korrespondanse, var et spørsmål og tilhørende svar i brevs form mellom forfatter Victor Hugo og hans forlegger. Det hele var unnagjort ved hjelp av kun to skrifttegn, ett i spørsmålet og ett i svaret. Hugo hadde akkurat fullført og levert manuset til «Les Misérables», og umiddelbart reist bort for et lengre utenlandsopphold. Men han var jo nysgjerrig på hvordan den ferske romanen ble mottatt hjemme, så han sendte sin forlegger et brev der teksten kun besto av et spørsmålstegn. Svaret ankom i form av et utropstegn. (Det gikk vel så helt frem til vi fikk SMS før dette ble den vanlige kommunikasjonsformen.)

            Når dette kunne fungere perfekt, er det selvfølgelig på grunn av fenomenet kontekst, her undertekst, som i dette tilfellet refererte til uuttalte premisser som hadde grunnlag i deres felles preferansesett; forleggeren var av erfaring veldig klar over hva som var den ene tingen Hugos tanker alltid sirkulerte rundt i ukene etter en boklansering, og den korrekte tolkningen av det enslige spørsmålstegnet var derfor nærmest uunngåelig. Uten konteksten ville et slikt brev ikke gi en leser noen mening overhodet, i beste fall bli lest som moderne lyrikk. Uten at det nødvendigvis ville bety at ble lagt særlig mer mening i det av den grunn, selvfølgelig, snarere tvert imot. Moderne lyrikk er ofte heller slikkepotten som skraper siste, fattige rest av meningsinnhold ut av språket og etterlater alfabetet som en stum skulpturpark, innkjøpt til fantasisummer av Oslo Kommune til offentlig utsmykning etter en vellykket lobbykampanje fra gjerningsmannens medsammensvorne i kulturetaten.

            Men stikkordet er altså undertekst. Det vil føre for langt å gi en virkelig utfyllende redegjørelse her for all underteksten som ligger/ kan ligge i både TSHs få og mine mange ord i denne tråden, men jeg kan forsikre om at det er en hel del. Dessuten blir det feil med enda mer snakk i tredjeperson om en som selv har forlatt samtalen forlengst. Men det krever nok en leser med en del erfaring med våre respektive skriftlige meritter fra før på steigan.no og andre steder for at undertekstene skal fremtre umiddelbart, og sette det som faktisk står på trykk i den konteksten som er nødvendig å kjenne til for å legge inn de bakenforliggende motivene i lesningen og se hva ordene da også sier uten å si det. Og jeg mener det ligger en fordekt utfordring i TSHs første implesitte henvendelse til Steigan, og da både til Steigan som eksempel/ representant for et antatt større antall folk på venstresida, og til Steigan personlig og som skribent. Det er delvis også et svar på ditt ønske om en utdyping av min bruk av uttrykket retorikk/ retorisk spørsmål i mitt innlegg, når jeg sier at spørsmålet fra TSH til Steigan, i tillegg til bokstavelig også kan leses retorisk, i den forstand at det da ikke stilles for å lære noe nytt, det skal bare henlede tanken mot det mulige svaret den som har konteksten kjenner til fra før, og, som i visse kampsporter, erte på seg motstanderen til å ta det første, allerede forutsette skrittet inn i et kamp/ debatt/ avhørsteknisk bakhold. Styre kampen. Få motstanderen til å åpne seg. Og TSH derfor vil sannsynligvis aldri erkjenne slike insinuasjoner eller gjenta utfordringer i klartekst dersom det ikke lykkes å styre samtalen og premissene dit han vil ha dem først. Steigan så sikkert hvor TSH ville, men valgte å ignorere dobbeltkommunikasjonen og ikke svare på eller begynne å dementere noe som ikke ble sagt mer rett ut enn som så, i stedet svarte han godt på den bokstavelige versjonen av spørsmålet. Det var en runde som ble spilt som negasjon, ved ikke å bli spilt, og ikke bli omtalt, men hvis mulighet var en underforstått kontekst for begge. Steigan la ballen død og TSH fikk ikke satt noen favorittagenda, men det står heller ingen utvetydige formuleringer igjen etter retretten, noe som var hensikten med å ikke bruke klartekst fra begynnelsen.

            Alt gitt at jeg ikke tar fullstendig feil. Jeg regner jo aldri med det, men det har vel skjedd før. Tror det må ha vært våren 1970, kanskje … 😉

            TSH er en kriger, en taktiker og en durkdreven og kunnskapsrik debattant som vet akkurat hva han gjør, plukker selv ut akkurat hvilke ting i en tekst han responderer på og hvilke han ignorerer, og er sånn sett ikke noe snillere eller mer likefrem enn meg i denne sammenheng. Han er også svært konsekvent og fast i sine meninger, og jeg har helt ærlig ingen grunn til å tro annet enn at han har eller mener å ha bare gode hensikter, selv om han skulle bedrive i overkant smart promotering av disse meningene. Hvis jeg sier noe annet av og til er det bare retorikk og sporadiske tilfeller av djevelens advokat, men det mener jeg må til innimellom. Jeg kan være uenig i ting han mener og tror på, og mene at det er villspor og vranglære, visse ting kunne vært småprovoserende også, hvis jeg bare hadde litt større evne til å bli provosert på ordentlig, men jeg liker’n jo egentlig også.

      • En annen del av forklaringa på Labours suksess, er at aviser som Guardian, som tradisjonelt har støtta Labour, gjennom to år har drevet negativ kampanjejournalistikk mot Labours leder. Eller nei, det er vel kanskje ikke en del av svaret, men heller en del av spørsmålet om hvordan denne suksessen har vært mulig. Og den fortsetter, på tross av at Guardian også fortsetter å drive kampanjejournalistikk mot Labours leder.

    • Jeg ignorerer ikke Corbyn. Jeg har rost hans taler et par ganger. Men jeg vurderer i mindre grad folk ut fra hva de sier enn ut fra hva de gjør. Og Corbyn har ennå ikke vært i posisjon ti å gjøre noe. La oss evt. se hvordan det går. Syriza var formelt mer radikale, men endte opp med å representere Troikaen.

      • Det er bra å rose Corbyns taler i andre sammenhenger, men i denne sammenhengen er det jo nettopp relevant hva han har gjort. For han har jo nettopp nådd gjennom med budskapet sitt til størstedelen av arbeiderklassen, i motsetning til andre sosialdemokrater i Europa. Det er sant at Labour kommer fra opposisjon, men det er jo også tilfellet med mange av de sosialdemokratiske partiene som lider historiske nederlag, slik vårt hjemlige Ap. Derfor er kontrasten mellom Corbyns suksess og de andres fiasko verdt å analysere.

        En viktig forskjell er medienes rolle. Men som sagt, ingen europeisk politiker har blitt møtt av en mer ensidig demoniseringskampanje i alle ledende presseorganer i eget land og utland enn Corbyn, så suksessen er enten på tross av dette, ellers så er det delvis på grunn av det, ved at kampanjen har hatt en paradoksal kontraproduktiv virkning, og gitt Corbyn den outsiderstatusen som det ellers bare er rasister og høyrepopulister som oppnår. Så da ville det være interessant å se på hva som skal til for å oppnå en slik outsiderposisjon overfor eliten og deres medier, uten å være så mye som en millimeter rasistisk eller innvandrerskeptisk.

        • Corbyn er interessant, men det mest interessante blir når han eventuelt får makt. Vil han da fortsatt være en sosialdemokrat, eller vil han «ta en Syriza»? Tony Blairs Labour var forbildet til Stoltenberg og Støre. Corbyn er på kollisjonskurs med «New Labour», men hva skjer når partiet igjen får makt?

  4. Sosialdemokratiet har blitt reaksjonært, i den forstand at de ikke oppfatter endringer. De forstår ikke at deres egen progressive politikk, med union og globalisering som lederstjerner, tilhører fortiden.

    Progressiv tenkning kan nå knyttes til det motsatte av union og globalisering. Folk ser at de beste løsningene ofte er de som tas nært dem selv. Demokrati har fått en renessanse. Overnasjonale direktiver og beslutninger fattet i Berlin/Brussel er ikke lenger innafor.

    EØS begynner å bli en gammel avtale. EU vakler mot stupet. Dem som klorer seg fast til unionen blir betraktet som irrasjonelle, fantaster, idioter, selvopptatte, i det hele tatt reaksjonære.

    Når man så kjører frem unionisten Støre mot unionisten Solberg blir ikke valget et valg mellom to forskjellige politiske løsninger, men et valg mellom hvilke personer som fremstår som minst skadelige. Velgeren spør seg altså hvem av dem som vil påføre landet minst skade? Og herunder minst problemer for seg selv?

  5. APs mister velgere i alle retninger også til Høyre og Frp.
    Dette burde ha vært veldig gode tider for SV, men SV får kun rundt 5,5% oppslutning (mot 10% i 1989).
    Derimot har Sp blitt fordoblet og ligger nå på rundt 11%.
    Rødt får kun 3%.

    Man kan lure på om appellen fra både SV og Sp er for svake i valgkampen.
    Fagforenings medlemmer og venstresiden i Ap burde ha sluttet opp om disse to partier i mye større grad.

    Det er urealistisk på kort sikt å melde landet ut av EØS, men derimot er det mye større mulighet for å kunne få stoppet nye konkrete EØS saker som kommer opp i neste stortingsperiode (bla slik som tilslutning til EUs energibyrå og tislutning til EUs jernbanebyrå, begge vil trolig kreve 3/4 flertall i Stortinget). Og stopp i byggingen av nye utenlandskabler.Forbud mot bruk av bemanningsbyråer i byggebransjen etc. Kamp mot rakettskjold i Norge er på kort sikt viktigere enn å jobbe for forbud mot atomvåpen. For å nevne noen viktige saker og prioriteringer.

      • Et rakettskjold hadde vært perfekt (for USA). Hva ville skjedd dersom USA hadde bestemt seg for å angripe Russland ? Det første Russland hadde gjort, var å blåse bort rakettskjoldet (og den delen av Norge der det var montert). Hva som skjer etterpå, er ikke så interessant, siden resten av verden ville dødd i en atomkrig.

        • Et skikkelig rakettskjold ville stanset alle angrep. Jeg tror ikke problemet er at noen nasjoner vil gå til angrep med atomvåpen, men at noen vil klare å lure folk inn blant de som kontrollerer disse våpnene og overta hele sulamitten.

          Dessuten har vi jo Guds rakettskjold som vil ødelegge eller brenne opp alle atommissiler som skytes opp eller som skal skytes opp.

      • Rakettskjold er primært bygget for å forsvare USA. Norge ligger for nær Russland til at vi vil ha noen nytte av et slikt, responstiden blir for kort. Det er ikke snakk om Patriot-raketter for nærforsvar (et system som forøvrig er utdatert). Videre tatt i betraktning Russlands overlegne rakettmotor-teknologi er det omtalte rakettskjoldet ubrukelig for forsvar av Vest-Europa dersom rakettene skytes opp fra Østersjøen. Rakettskjold er derfor særdeles farlig for oss i Norge.

        • Atomrakettene vil nok komme fra Øst-Russland, og det vil derfor være tid til å reagere mot dem med et skikkelig overvåkingssystem.

          Ser man på Ukrainakonflikten, så kom trolig de russiske styrkene fra øst, og ikke fra vest, og de handlet på egen hånd uten at Putin kunne gjøre noe uten å risikere borgerkrig, tipper jeg.

          Vest-Russland vil derfor ikke være så tilbøyelig til å ty til bruk av atomvåpen som de i øst hvor professorer har infltrert og kan tilogmed ha kontroll over atomvåpen. Putin er ikke så gal at han vil bruke atomvåpen, men det er psykologiprofessorer.

  6. En meget god analyse av Steigan igjen. Om ikke Arbeiderpartiet foretar en total omlegging av retningen de la seg på under «moderens» regjeringstid, vil partiet lide samme skjebne som sine søsterparti i Europa, med unntak av Corbyns Labour som Holgersen så treffende viser til. Resultatet er at en stor del av befolkningen med en grunnleggende sosialdemokratisk innstilling, føler seg totalt fremmedgjort i dagens Arbeiderparti. Resultatet er økt oppslutning om bl.a SP, som har evnet å ta inn over seg den uroen store deler av befolkningen føler knyttet til globaliseringen og sentraliseringen. Tror mange sosialdemokrater føler seg fremmedgjort av APs stillingtaking i tunge utenrikspolitiske saker. Logringen overfor USA, særlig H Clintons krigsretorikk, føles skremmende. Spørsmålet er om AP med sin organisasjon oppbygd av globalister og liberalister er i stand til å endre seg. Jeg tviler på det, personer av Corbyns og Sanders kaliber vokser ikke på trær. Selv om jeg hører til til venstre for dagens Arbeiderparti, tror jeg at det «borgerlige» Senterpartiet som best kan komme min voksende uro i møte.

  7. Hvor mye har denne endringen i de sosialdemokratiske partiene å gjøre med kollapsen av det kommunistiske Sovjet?

    Konkurransen mellom to forskjellige styreformer som begge prøvde å bevise at de var best (ved å gi sitt folk den beste mulige levestandard) forsvant plutselig.

    Straks Sovjet kollapset så svingte arbeiderpartiene kraftig i høyreretning. Kapitalismen hadde vunnet.

  8. Og som du vet, foregår det en viss osmose av idéer og sympatier mellom alt-right, brede lag av folket og den delen av venstresida som ikke er fulle eller svimeslått. Det blir derfor ikke siste gangen du evt. får sjansen til å ta en runde på det temaet …

    • Takk skal dere ha. Nå ser jeg vel forsåvidt ikke på Torgeir Salih H. som et egentlig nettroll, da jeg vet han mener det han mener og er akkurat så ekstremistisk som han er, eller jeg oppfatter det som i hvert fall. Men han fortjener kanskje nettopp derfor å få litt oppmerksomhet og motstand på de der stadige insinuasjonene om at mye av «venstresida» i ren regresjon og fremmedparanoia har plumpa uti ei stygg gjørme og lefler med og gjør seg til støttespillere for brunsvidde synspunkter Torgeir og FN mener fort er over grensa til forbudte. Hvem som går andres ærend eller ikke, kan man diskutere; det finnes dem som vil si at en hvit islamsk konvertitt i Norge, med ansvar for unge menneskers skolegang, og som stadig regner ut at stor innvandring av ikke-vestlige fra lavkostland ikke på noen måte kan true den opprinnelige arbeiderklassens kår, men snarere er en fordel for alle og bør økes, likner fælt på en femtekolonist eller fortropp og portåpner.

      Jeg hadde jo liksom håpet at jeg skulle få erta’n opp til å skrive et langt innlegg for å valse meg ned som idiot og useriøs her, slik at han fikk tydeliggjort seg selv litt, det er viktig at ekstremister er tydelige på hva de mener så vi vet hvor vi har dem, akkurat som for nazister og andre tullinger på den fordømte siden. Folk skal ikke mutes, de skal snakke fritt og høres på og krangles med. Og når Torgeir nynner på halvkveda viser om rasisme i de rødes rekker blir det også feil for meg. Få det ordentlig ut, folkens, samme hva det er. Sticks and stones may brake my bones, but words don’t bother me. Og vi har et arsenal selv.

      Men det ser ikke ut til at han vil utdype denne gangen.

  9. Trond: Her er du inne på en viktig faktor, en faktor som det vil bli lagt vekt på når historikere skal skrive sine bøker, og finne røttene til de store endringer som påvirker uten menneskelig deltagelse, men i kraft av sine egne naturgitte føringer.

    Sovjets oppløsning fikk også en mental konsekvens, utenfor sitt eget område. De som befant seg midt imellom, og der var jo langt på vei sosialdemokratiet, mistet foten i den sosialistiske leiren. Skulle de fra nå av stå på begge beina, mentalt betraktet, måtte de enten sette foten ned i nærheten av den andre, eller bli stående på en fot.

    Men tiden leger (nesten) alle sår, og i dag er ikke, eller iallfall burde ikke, disse mentale bindingene lenger få overstyre rasjonalitet og fornuft. Skal sosialdemokratiet overleve må det ta steget tilbake til fremtiden, for å børste støvet av sine virkelige realverdier.

  10. La oss håpe Arbeiderpartiet kollapser før verden gjør det! Lytt til denne informative podcasten fra Kunstler Kast på en meget klart-snakkende amerikansk engelsk.

    – KunstlerCast 294 — “There’s No App for That” — Richard Heinberg: http://kunstler.com/podcast/kunstlercast-294-theres-no-app-richard-heinberg/

    Tydelig de vet de har mange utenlandske lyttere. Her artikuleres det og snakkes enkelt engelsk! Slik at selv en enkel totning kan forstå et komplisert budskap. Takk!

  11. «Global governance» Det berøres av mange her,men det kan vel ikke sies for ofte at den gang alle de store sosialdemokratiske partiene var med i SosialistInternasjonalen,gikk de unisont inn for «global governance».Allerede på kongressen i Buenos Aires på tidlig 2000-tall.
    Holgersen er som bekjent veldig hekta på ord og retorikk og Pål minner han på om at sosialister analyserer praksis.
    Denne Corbyn som pseudo-venstre har vært så opphengt i,går ut i britisk presse 28 august og vil reversere Brexit og holde England i EU:
    «Ours is to protect jobs and protect working conditions in the transition.»
    Allerede Machiavelli påpeker i sine verker at i høyere politikk er ord masker.Det har ikke alle fått med seg ennå.

  12. Det spiller egentlig ingen rolle. De politiske partiene er mer eller mindre identiske, og samtlige seter i Stortinget fylles opp uansett hvor mange som avgir stemme. Hadde derimot sofavelgernes meningen blitt tatt til følge, ville antall tomme seter på Stortinget gjort en del politiske bestemmelser umulig.

  13. Håp og tro. Sv-professorene Kjeldstadli og Ebbing har noen særdeles snodige artikler i Klassekampen i august. Ebbing er jo i særklasse en underlig person som har tilbrakt livet med å dissekere SV og samtidig opprettholdt medlemskap i det som ble et «de facto Nato-parti».(28 august)
    Kjeldstadli har nå fått det for seg at SV er på vei til å bli «Et fredsparti – som har lært av tidligere feil i Libya og Jugoslavia.» Det er hans drøm.
    Ebbing tror at en Støre-regjering med Nato-SV på slep og Rødt med 20 000 asylanter i året, skal kunne «utvikle en mer solidarisk arbeidsmarkedspolitikk.»
    Dette minner meg til forveksling om lederartiklene i Klassekampen før valget i 2005,det er nærmest repriser i ønsketenkning.
    Perspektivene til professorene er av innlands kommunepolitisk art da verken Rødt eller SV løfter en finger mot den amerikanske militariseringen av Norge for storkrigen mot Russland. For den norske «venstresida» lever vi ikke i noen førkrigstid,tvert om.
    Bare Støre blir valgt går vi gode tider i møte.
    Nå er jo Ebbings håp ikke så store som Kjeldstadlis for han skriver:
    «Det minste vi må kunne håpe på for SV,er at partiet etter valget får en utenrikspolitisk talsperson som respekterer partiets program og følgelig er motstander av Nato.»
    Det var da ikke noe galt med SVs program under Erik Solheim og Kristin Halvorsen,eller Bård Vegar Solhjell.
    Programmet ble systematisk forrådt.
    Hvorfor skulle det nye programmet ikke bli forrådt?
    Tror Kjeldstadli at den sosiale sammensetning av SV er annerledes idag enn under Jugoslavia og Libyakrigen? Hva er det som tilsier at SV skulle bli et parti mot imperialistisk krig idag? Eller Rødt med sin broderskap med Syriza som har ført krig mot den greske arbeiderklassen i allianse med EU, tysk og amerikanske imperialisme?
    Professorene piller seg for mye i nesa og drømmer seg vekk.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.