Einar Gerhardsen var ingen helt

Einar Gerhardsen var ingen helt, og i årene etter krigen var prega av heksejakt på kommunister og andre opposisjonelle. Alle spirer til klassekamp og fagopposisjon i LO ble slått ned med skitne metoder.

Nyhetssjef i Klassekampen, Mímir Kristjánsson, har skrevet boka «Hva ville Gerhardsen gjort?» som også er presentert i en rekke kronikker og artikler i flere medier.  Kristjánsson mener at Arbeiderpartiet må finne tilbake til arven etter Gerhardsen som var norsk statsminister i nesten alle årene under Arbeiderpartiets storhetstid (1945 – 1965).

Utgivelsen av Kristjánssons bok skjer 70 år etter at Gerhardsens berømte tale på Kråkerøy utenfor Fredrikstad  29. februar 1948. Denne talen åpna for heksejakta mot kommunistpartiet etter krigen og for norsk medlemskap i NATO.

Å kvitte seg med en brysom politisk konkurrent

Talen skjedde på bakgrunn av et angivelig kupp fra kommunistene i Tsjekkoslovakia fire dager før (som Norges Kommunistiske Parti støtta):

Gerhardsen sa i talen:

Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.

Selv om Gerhardsen advarte mot «hetsstemning» mot kommunistene, var det nettopp dette som skjedde. Omfattende ulovlig overvåkning av kommunister og andre venstreradikale skjedde i stor omfang og ble avslørt i Lundkommisjonens rapport  (1995 – 1996).

Lundkommisjonen avslørte at særlig Arbeiderpartiet bygde opp et nettverk av angivere, ikke minst på flere arbeidsplasser, som rapporterte direkte til sikkerhetspolitiet om «mistenkelige» personer.  Dette er også en arv fra Gerhardsen. Han grep aldri inn for å stoppe dette.

NKP stod sterkt etter krigen pga. sin innsats mot nazismen, og partiet fanga opp en bølge av radikalisme blant arbeiderne. Partiet fikk 11,9 % av stemmene i 1945, men oppslutninga var reelt sett større fordi ungdom under 23 år hadde ikke stemmerett.

Hver tredje arbeider stemte NKP. De dominerte LO lokalt flere steder i Nord Norge, på Vestlandet, i Hedmark og rundt Skiensfjorden. LO-ledelsen prøvde å luke ut alle kommunister fra faglige verv. Arbeiderpartiet ville kvitte seg med en brysom konkurrent. Kråkerøytalen forsterka denne tendensen.

Arbeiderkamp og fagopposisjon ble forsøkt stoppa med hensynsløse metoder.  Et eksempel på det er skiftarbeidernes streik for korte arbeidstid på Herøya høsten 1948, noe som er tema i mitt neste blogginnlegg.

Tvetydig arv

Einar Gerhardsen var veiarbeideren som ble «Landsfaderen». Han var en stor forteller som hadde evnen til å nå fram til arbeidsfolk med sin retorikk.  Han levde beskjedent og kjempa mot okkupantene og ble torturert under krigen. Men Gerhardsen var også en maktpolitiker. I Harald Berntsens biografi over Johan Nygaardsvold, statsminister fra 1935 til 1945, viser han hvordan Gerhardsen og hans folk i mai/juni 1945 skjøv Nygaardsvold brutalt vekk fra statsministerposten. Einar Gerhardsen ble statsminister i en samlingsregjering 25. juni 1945 (der også NKP for øvrig var representert).

Han tilhørte samme type sosialdemokrater som de seinere statsministerne Trygve Bratteli og Oddvar Nordli. Disse levde og arbeidet i en svunnen tid som ikke kan gjenskapes  mens partiet deres var et sosialdemokratisk reformparti i en periode der velferdsstaten ble bygd opp.

Samtidig kjempa Gerhardsen og hans parti for norsk medlemskapet i NATO og EF/EU.

I dag er Arbeiderpartiet et nyliberalt parti, fjernt fra arbeidsfolk, primært et klatrestativ for karrierepolitikere.  Mimirs råd til partiet om å ta tilbake arven fra Gerhardsen, er sikkert velment, men virker lite gjennomtenkt, særlig når vi ser hvordan partiet valsa over motstanden mot ACER.