Sjarken – en bærebjelke for kysten

1
Foto: Frode Adolfsen
Frode Bygdnes

Av Frode Bygdnes.

Sjarken er kystfolkets fiskebåt. Den brukes til lokalt kystfiske langs hele kysten, men mest brukt i Nord-Norge. Den er i all hovedsak under 11 meter, så er også fisket for båter under 11 meter ikke regulert. Nå kommer forslag om strukturering også for den minste fartøygruppen.

Sjarkflåten har hatt en enorm betydning for fiskerinæringa langs kysten, men nå hevder noen at det bare er sjarkromantikerne som forsvarer den. Riktignok har antall sjarker gått ned de siste 20 årene. I 1996 var det registrert 10.872 båter under 11 meter. I dag oppgis denne flåten til å ha stabilisert seg på 1.616 båter som har deltageradgang i de lukkede fiskeriene. Med så få båter igjen, fremstilles sjarken som en nostalgisk fiskebåt.

Men sjarken har vist seg å være svært seiglivet, sterkt og stabil. Mange sjarker har blitt kastet ut av merkeregisteret, men finnes nå som fritidsbåter. De fisker til eget bruk. Sjarken er fortsatt viktig for matauke langs kysten. Den egner seg til turistfiske for reiselivsnæringa og ønskes til naturopplevelser. Også fritidssjarken betyr mye for bosettinga langs kysten og får en mye fisk, så kan den levere fersk kvalitetsfisk til fiskebrukene.

Kostnadene med å lage sjarken, har gått ned med plastbåtproduksjonen, og levetida har gått opp. Likevel er gjennomsnittsalderen på sjarkene bare et år eldre enn resten av kystflåten med en gjennomsnittsalder på 27 år. Vedlikeholdet er enklere. Lave kostnader gjør at den kan ligge i opplag utenom sesongene. Kystfolket har råd til å beholde sjarkene. Sjarkflåten har fulgt med teknologisk, den har fremtida for seg. Den står for sjølforsyning, nærproduksjon, miljøtilpassa høsting og henting av fersk kvalitetsfisk.

Selv de få sjarkene med deltageradgang i fisket, har klart seg så godt at flåten defineres som bærebjelken for kystsamfunnene. Sjarken skaper flest arbeidsplasser av hver fisk en tar opp. Det lokale fiskebruket er helt avhengig av den fisken denne lojale flåten bringer i land. Sjarkene til yrkesfiskerne har større soliditet, bedre egenkapital og mindre gjeld enn den flåten som har hatt anledning til strukturering.

Det er 15 år siden struktureringa av den større flåten startet. Fiskeriministeren kaller den reguleringa for et lappverk. Nå vil han likevel innføre det samme regelverket for den minste fiskeflåten. Per Sandberg har sendt ut et høringsnotat om framtidas sjarkflåte der han lanserer fire modeller. Alle fire modellene dreier seg i hovedsak om strukturering, samfiske og sammenslåing av rettigheter. De båtene som avgir strukturkvoter, skal kondemneres. Han åpner i et av forslagene for at kystflåten skal omgrupperes for på sikt å få bort skillet ved 11 meter.

Fiskeriministerens fire forslag drar samme veg. Alle vil føre til ytterligere reduksjon av sjarkflåten med deltageradgang. Det er ganske tydelig at hans forslag er ene og alene å samle kvoter på færre eiere. Kvotene er målet. Kvotene er verdipapiret som kan omsettes. Kvotene koster, det gjør båtene mer kapitalavhengig og vil bl.a. presse kystfiskerne til å være aktiv hele året og i større grad måtte fiske på alt av kystnære bestander. Økt press for aktivitet fremstilles som positivt. Men vi langs kysten veit at fisket er mangfoldig. For å utnytte fiskeressursene langs kysten, trenger vi et mangfold av båter med ulikt utstyr til ulike tider. Og til noen tider på året er det best å la båten ligge i ro.

Blir sammenslåingen slik fiskeriministeren ønsker, betyr det oppsamling av rettigheter på færre hender og i neste omgang overføring til en større flåte. Igjen står kystbefolkninga igjen med en fritidsflåte, uten fiskerettigheter. Fiskeriministeren angriper allmenningsretten, retten til kystbefolkninga å fiske.

Fiskeriministeren åpner ikke for kystfolkets krav om fritt fiske for båter under 11 meter. Denne flåten fisker med passive redskaper som juksa, line og garn. Denne fiskemetoden har aldri truet fiskebestandene, tvert om er fiskemetoden meget selektiv i utvelgelsen av fisk. Bare den matnyttige fisken fanges og en får bare fangst når det er rikelig tilgang på ressursen. Fangstmetodene gjør at en får dagfersk fisk på land til den beste kvalitet og beste pris. Den bruker minst energi på fangst pr kilo og slipper ut minst klimagasser.  Vi har all grunn til å stimulere til større bruk av sjarken.

Kanskje vil noen politikere sette restriksjoner for fritt fiske pga. den store fritidsflåten en ser i småbåthavnene. Vi har tilstrekkelige mekanismer for regulering på bruk og perioder. Uansett er disse båtene ikke egna til effektivt fiske. Hvis denne flåten velger å fiske, da er det nød i landet, og da er det bra at vi har en slik reservekapasitet for sjølforsyning. Vi snakker om en ressurs som er så stor at vi i landet ikke er i stand til å spise den opp. Det er industrialiseringsfiske, rovfiske og kapitalisering av fiske som er trussel for bestandene. Fiskeriministerens forslag er å la den industrielle fangstflåten få fiske mer av kystfolkets ressurser. Nå angriper fiskeriministeren en bærebjelke for spredt bosetting langs kysten.

I løpet av denne våren skal fiskeriministeren holde åpne møter langs kysten. Her må ikke bare aktive fiskere få delta. De som gir fra seg rettigheter lokkes med gode priser på kvotene. De som kjøper lokkes med evigvarende særrettigheter langs kysten. Slaget vil stå i Stortinget våren 2019.  Fjernes sjarkene så fjernes grunnlaget for bosetting i kystsamfunnene. Denne lille fiskebåten er forutsetninga for bosetting og sysselsetting spredt langs kysten.

 

Frode Bygdnes

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Money talks . . . . . . .

    Stikkord: EU, Globalisme & korrupsjon.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere