oss 100 kroner!
For et år siden reiste jeg til Syria. Jeg var lei av det ensidige bildet mediene viste og ønsket å reise for å kunne være førstehåndsvitne til det jeg visste allerede, nemlig at det syriske samfunnet, livene til menneskene som levde i de områdene som ikke var okkupert av NATO-terroristene, gikk sin gang. At vanlige folk, til tross for det forferdelige som skjedde i landet deres, klarte å opprettholde det sivile samfunnet. At brannvesenet, sykehus, skoler, universiteter, teater, opera, ja alt det et samfunn består av, faktisk gikk sin gang.
Denne artikkelen ble første gang publisert på bloggen til Kari Angelique Jaquesson.
Nettopp dette sivile samfunnet som NGO’ene (de såkalt humanitære organisasjonene) sikler etter å kunne overta og dominere. Det er nemlig dét «businessen» deres ligger i. Publikum må ha inntrykket av at det er «et skrikende behov» for tjenestene deres. Og de må sørge for å få penger og da må UD og andre åpne pengesekken. Den pengesekken som vi fyller med våre skattekroner. Opinionen til fordel for dette skapes gjennom pressen.
Jeg ønsket å være førstehåndsvitne
Kort sagt: jeg ønsket først og fremst å bevitne og dokumentere det vanlige livet i Syria, majoriteten av befolkningen. Jeg reiste sammen med en profesjonell fotograf og vi produserte hundrevis av bilder og flere timer med filmopptak. Her er bare noen av de inntrykkene vi fanget på gaten i Damaskus og Aleppo for et år siden.
Før jeg reiste hadde jeg blant annet et møte med Magasinet i Dagbladet for å høre om de kunne være interessert. De kunne ikke svare ja, fikk jeg beskjed om, fordi kunne det betraktes som at de hadde gitt meg et oppdrag, og de ville dermed ha et visst ansvar for meg, og det kunne de på det tidspunktet ikke påta seg på grunn av sikkerhetssituasjonen i landet.
Dette hadde jeg forståelse for, men tenkte at da visste de i alle fall om det, slik at da jeg kom tilbake, kunne jeg tilby dem materiale.
Situasjonen i Syria for et år siden var jo temmelig skjør, men tidevannet hadde begynt å snu. Det syriske forsvaret og allierte hadde tatt tilbake flere okkuperte områder. Øst-Aleppo hadde akkurat blitt befridd.
Evakuering av terrorister
Mens jeg var i Syria fikk jeg overvære evakueringen av bevæpnede terrorister som fikk fritt leide til Idlib, den samme type opplegg som nå har blitt utført etter at øst-Ghouta ble befridd.
Vi var to norske journalister som var til stede. Dette var faktisk temmelig sensasjonelt, all den tid slike evakueringer ikke hadde vært bivånet av noen «vestlige» journalister før.
Jeg reiste blant annet sammen med profesjonell fotograf Tor Lindseth, så vi fikk filmet, og jeg fikk et flott intervju med guvernøren av Homs. Han var ansvarlig for og overvåket det hele, men gikk også rundt og snakket med hver eneste en av de som skulle reise for å forsikre seg om at de visste at de også hadde mulighet til å få amnesti.
Det var en sterk opplevelse.
Straks vi kom på hotellet redigerte vi og laget en reportasje kort nok til å passe til nyhetssendinger. Dette var jo litt av et skup!
Ingen var interessert.
Fake news fra NRK
En måned senere dukker det opp på NRK en reportasje fra samme sted. Men hva skjedde? De produserer dobbel fake news. De skrev at guvernøren i Homs var «opprørssoldat» og de oversatte det han sa helt feil, og la ordene til terrorister i teksten under.
I tillegg bruker de tittelen «reporter» på NRK-mannen som la stemme på innslaget. men han er ikke «reporter». Du er «reporter» når du forteller det du selv ser og hører, ikke når du får en pressemelding med et innslag og leser inn det du får servert, uten engang å faktasjekke det! Da er du PR-agent og sprer attpåtil løgner og bedrar seerne.
Det var Tor som gjorde meg oppmerksom på dette. Han spurte om ikke dette var mannen jeg hadde intervjuet i Homs? Jo, det var det. Jeg sendte innslaget til en venn som kan arabisk, for det NRK hadde oversatt kunne umulig være guvernørens ord. Og ganske riktig, det var totalt falskt.
Denne gangen ble det oppdaget fordi jeg hadde vært der selv. Men hvor mange slike «hendelser» finnes det?
NRK har aldri tatt noen ordentlig opprydning i dette, så vidt meg bekjent.
Men poenget var at de ikke ønsket vårt innslag til tross for at vi var tilstede og gjorde det virkelige reportere skal gjøre.
Mediene var uinteressert i å høre om det jeg hadde opplevd i Syria. Inntrykket var at de så på meg som enten dum og naiv, eller en slags betalt representant for syriske myndigheter. At jeg hadde blitt invitert og geleidet rundt som en slags nikkedukke.
Det var tydeligvis utenfor deres fatteevne at et menneske kan bry seg nok om sine medmennesker til å ville gjøre en slik reise på egenhånd.
Da jeg reiste i verden som goodwill-ambassadør for FN og rapporterte om det jeg opplevde fra reisene arrangert av dem var det ingen som stilte spørsmål ved troverdigheten.
Kaller terrorister i Europa «aktivister» eller «opprørere» i Syria.
Det er den offisielle forklaringen på Syria som gjelder og ferdig med det.
Jeg fikk sjokk da jeg skjønte innstillingen deres. Hadde de ingenting lært av de gedigne løgnmaskinene som banet vei for krigene vi har sett i så mange land?
Hva kommer det av at de ignorerer alle de opplysningene fra navngitte vitner, og uhemmet formidler påstander fra «anonyme aktivister» så lenge de taler terroristenes sak? Det er uforståelig. De holder jo på slik fremdeles.
Hadde jeg vært sammen med terrorister og fortalt om hvor snille de «egentlig» er og sagt at Assad er fæl, hadde jeg blitt invitert på samtlige nyhetssendinger, talk-shows og fått masse spalteplass slik som terrorist-kollabotøren Pål Salahdin Refsdal. Han er snakkehode for de verste terroristene i verden og er absolutt ikke uhildet. Men omtales som «krigsreporter». Hans uttalelser blir ikke dratt i tvil, jeg ble bedt om å dokumentere hvert komma når jeg skrev.
At pressens ensidige dekning med kun bilder av sammenraste hus og voksne menn med babyer i armene ga folk her hjemme et falskt inntrykk av situasjonen i Syria ble bekreftet mange ganger.
Rett etter at jeg kom hjem og fortalte hvor jeg hadde vært utbrøt en:
«Syria? Bor det mennesker der?»
Nå er det altså et år siden jeg var i Syria. Store områder som tidligere var okkupert av terrorister er befridd.
Det skjer noe magisk straks et område er befridd: All vestlig presse mister interessen.
Med den hysteriske dekningen de alle hadde i halvåret før øst-Aleppo ble befridd kunne en jo tro at de ville fortelle publikum om hvordan det går nå? Intervjue folk som levde under beleiringen i alle disse årene? Vise hvordan eller hvorvidt byen blir bygget opp igjen?
Det er selvsagt ikke i NGO’enes interesse at publikum skal se at det sivile samfunnet klarer seg. Å sage av den gyldne grenen man sitter på er jo bare dumt. NGO’nene nyter stor tillit hos mediene, eller brukes i alle fall flittig som «sannhetsvitner» fra krigssoner og katastrofeområder. Når de blir tatt i løgn får det knapt konsekvenser.
I Syria hadde ingen NGO’er egne folk på bakken. De finansierte såkalte «lokale» krefter. I de terroristbeleirede områdene er «de lokale» al Qaida, altså terrorister. De kontrollerer alt, og spesielt penger. Og penger er det nok av. Det er flere titalls NGO’er i disse områdene. Den ene er Norsk Folkehjelp.
I fjor fikk de 30 millioner fra felleskassen til å bruke i Idlib.
De få gangene pressen slår opp noe nå er etter opplegg arrangert nettopp av NGO’ene. Et «gass-angrep» er alltid god salgsvare.
Vi fikk servert et nytt et i går. Men det «selger» ikke like godt som før. For det første er minst ett av dem avslørt som utført av terroristene selv, normal sunn fornuft og logikk får stadig flere til å skjønne at det ikke kan henge på greip at hver gang det syriske forsvaret vinner stort så skal de bruke kjemiske våpen. Dette begynner stadig fler å gjennomskue.
Merk: Det er alltid snakk om «sivile» som dør. Aldri har vi sett en død terrorist.
Skulle vi stolt på NGO’ene finnes det ikke en eneste terrorist i disse beleirede områdene. Men da blir jo spørsmålet: «Hvem er det da som har drept over 10.000 mennesker i Damaskus med missiler og bomber?»
Vi ser altså ikke bilder av terroristene, hverken døde eller levende. Vi blir heller ikke vist bilder av vanlige syrere som lever sine liv. Vi ser ikke bilder av oppbyggingen som går sin gang. Vi ser ikke reportasjer om den aktive turistministeren som er på farten overalt for å bygge opp landets turistindustri.
I 2010 hadde Syria 8.5 millioner turister fra utlandet. I en reportasje i 2011 kalte Line Fransson i Dagbladet Syria for «det lukkede landet». Man kan lure på om hun i det hele tatt visste noe om landet hun skulle skrive om. Jeg besøkte en del historiske steder mens jeg var i Syria. Verdens eldste kirker ligger her og et stort antall korsfarerborger, blant annet Krak des Chevaliers.
Jeg får lyst til å reise til Syria igjen, for å kunne snakke med folk selv og videreformidle til folk her hjemme. Pressen har trykket på «mute-knappen».
På Facebooksiden til den syriske turistministeren blir det delt bilder fra mange bidragsytere om forskjellige arrangement. I Påsken har det vært veldig mye kirkelige arrangement, naturligvis. Syria var landet som tok i mot de første kristne som måtte flykte. De eldste kirkene ligger her.
(nei, jeg er ikke engasjert av noen for å si dette)
På Twitter deler også mange bilder fra Syria:
Men altså, Syria er i full oppbygging. Selv i fjor, da jeg var i Aleppo var det i gang allerede. Overalt var det noen som reparerte.
Bare de blir kvitt USA, Frankrike og alle de andre kolonialistiske stormaktene som fremdeles okkuperer deler av landet, er min spådom at landet om ikke lenge igjen er en blomstrende turistmagnet.
Hele vår sivilisasjon kommer fra Syria. Damaskus er den byen i verden der det aller lengst uavbrutt har levd mennesker. 10.000 år gammel sivilisasjon og kultur.
Og nei, det er jeg ikke betalt for å si. Dette kommer fra hjertet.
Og så har jeg en fungerende hjerne. Mer skal det ikke til for å se igjennom propagandaen mediene våre serverer og løgnene og dobbeltmoralen til våre leder.
Hvorfor jeg er så opptatt av Syria?
Fordi jeg er lei av løgner og da de startet på nytt med «samme gamle oppskrift» på Syria kunne jeg bare ikke mer, jeg måtte engasjere meg tydelig. Syria er en «gamechanger» og takk og lov for at verdens maktbalanse er i endring. Vi orker bare ikke mer av den kvalme krigsindustrien og imperialismen. Vi bor på en fantastisk planet, med mer enn nok til alle. Vi har teknologien og ressursene til at alle mennesker kan ha et bra liv uten å måtte slite seg ut. Med tid til å nyte planetens skjønnhet, og hverandre.
At Syria med allierte har klart det de har gjort er en megabragd og jeg håper dette fortsetter.
Nå er det på tide at våre myndigheter forteller sannheten om de norske soldatene som er med på å trene terrorister i Syria.
