Er Gyllent daggry den største trusselen mot demokratiet i Hellas?

Av Kjetil Grønvold.

Hellas figurerer sjelden på agendaen for utenrikspolitisk debatt i Norge. Derfor er det fortjenestefullt at en norsk dokumentarfilmskaper setter søkelyset på de rådende  tilstandene i landet. «Hatets vugge» av Håvard Bustnes er satt opp på norske kinoer. Filmen beskjeftiger seg med nazipartiet Gyllent Daggry og dokumentaren har mange kvaliteter. Men anmeldelsene –  og tilløpene til debatt – tegner bildet av de greske nazistene som den fremste trusselen mot demokratiet i Hellas.

Det er å fortegne virkeligheten og rette blikket den gale veien.

• Det er ikke Gyllent Daggry som er det virkelige problemet.

Ordene faller i det jeg har innfunnet meg i Mosogeiongata i Athen. Det er sein ettermiddag 8. november 2013 og tusentalls mennesker har samlet seg utafor hovedkvarteret til den statlige kringkastingstasjonen ERT. De protesterer høylydt.  I morgentimene samme dag har det greske opprørspolitiet rykket inn for å kaste ut journalistene som okkuperer bygninga. I fem samfulle måneder har okkupantene holdt stand. Hele tida siden  den dramatiske natta da greske fjernsynsskjermer brått gikk i svart.

For grytidlig om morgenen 11. juni stengte den daværende Samarasregjeringa ned sin egen kringkasting. Uten forvarsel. Et stort antall kanaler ble lagt på is og tusentalls ansatte sparket på dør.

• For å spare penger, insisterte statsministeren .
• Fordi regjeringa er ute etter å kvele kritisk journalistikk , mente de fleste andre.

En tredjedel av journalistene svarte med å okkupere sin egen arbeidsplass. De fortsatte å produsere programmer og distribuere dem på internett og et stort mylder av mobile og illegale radiosendere. Alle jobbet gratis. De akslet rolla som frontsoldater for den kritiske og uavhengige journalistikken. Foruten ERT er greske medier nesten helt kontrollert av de store oligarkene i landet.

Mannen som «rangerer» trusselen fra det greske nazipartiet heter Jorgo Yukos.  Jeg finner han i vrimmelen foran portene til den gamle arbeidsplassen. Han var knyttet til stasjonen i mer enn 30 år og var en av de sentrale journalistiske profilene i ERT.

• juni var begynnelsen på et kupp, sier han, og i dag har de fullbyrdet det. Loven sier at slike beslutninger må behandles i parlamentet. Vi har bragt saka inn for rettsapparatet. Den ligger på Høyesteretts bord. Men statsministeren demonstrerer suveren forakt for lov og rett. Derfor er det først og fremst  regjeringa og bakspillerne deres  som truer demokratiet.  Det er elitene i Europa og Hellas som kaster mørke skygger.

 Truet av ytre høyre?

Yukos ord faller meg i hu i det jeg leirer meg i kinosalen en hustrig aprilkveld.  Det er visning av Håvard Bustnes’ nye dokumentar;  «Hatets vugge».  Filmen tar for seg det greske nazipartiet Gyllent Daggry.  Av en eller annen grunn er regien for visninga overlatt til CIVITA. Høyresidas tenketank har invitert sin egen historiker, Bård Larsen, og utenrikspolitisk rådgiver for Høyres Stortingsgruppe, Alexander Zlatanos Ibsen, til å kaste lys over gjenopplivinga av den greske nazismen.

Larsen tygger drøv på det rådende narrativet om at det politiske systemet i Hellas representerer ‘det europeiske liberale demokratiet’ og at det er truet av ‘illiberale krefter’.    Ibsen har ei mer kritisk tilnærming og peker bl.a. på legitimiteten til de store politiske aktørene etter oberstjuntaens fall i 1974.

Men begge slår de ring om elitenes ‘greske demokrati’.

«Det greske demokratiet» undergraver demokratiet

Debatten bringer tankene tilbake til Yukos advarsler. De  svarer til den greske virkeligheten slik jeg sjøl  har lært den å kjenne. I rolla som solidaritetsaktivist og i flerårig omgang med aktivister og ledere i politiske og sosiale bevegelser.

Mange på den greske venstresida peker på at de europeiske institusjonene og deres lokale forbundsfeller er i ferd med å hamre ut en ny økonomisk og sosial modell.  Den blir  tredd nedover hodet på den greske framtida. De som er bevandret i gresk politisk økonomi sier at det dreier seg om et ‘nytt regime for akkumulasjon’ karakterisert av radikale omkalfatringer i eiendomsforholdene (eller det samfunnsgeografen Harvey kaller «aquisition by deposession») og intensivert utbytting av arbeid.

Den nye modellen er avhengig av at ‘det liberale demokratiet’ blir snevret inn. På samme tid leder tillempinga av den nye modellen til ytterligere uthuling av det sjølsamme «demokratiet». Grekerne erfarer uttrykkene det antar. På kroppen. Konkret og levende.  Og på mange områder.

Suveren forakt for folkesuverenitet og nasjonal sjølbestemmelse

Under hele den økonomiske krisa i Hellas har globale og europeiske makthavere opptrådt med suveren forakt for prinsippene om folkerettslig og nasjonal suverenitet.

Syndelista er lang. Noen eksempler tjener til å tegne virkeligheten i skarpe streker:

EU skifter ut den greske regjeringa

Høsten 2011 ble Giorgo Papandreou prompte avsatt som gresk statsminister. Under G20-toppmøtet noen dager  før hadde han kommet i skade for å lufte tanker om folkeavstemning. Attpåtil mens både Merkel og Sarkozy var tilstede. Kreditorene var i ferd med å påtvinge grekerne det andre memorandumet og ble møtt med de største masseprotestene i moderne gresk historie. I mer enn to måneder okkuperte 2 millioner grekere torg og hovedgater i de greske byene.

Burde de ikke få lov til å si sin mening?

Kreditorene ville imidlertid ikke vite av at folket stakk kjepper i hjulene for deres  nytegning av det greske kartet. Derfor sørget de for at Papadimos,  teknokraten med fortid som visedirektør for den Europeiske Sentralbanken, rykket inn i statsministerboligen. Opposisjonspartiet Nytt Demokrati  ble nærmest tvunget til å gå med i den nye regjeringa. Partiet hadde vært avvisende til memorandumet.

Eurolandenes finansministre som greske grunnlovsfedre

Eurogruppa er ikke del av EUs institusjonelle struktur. Men i kraft av å være møteplass for finansministrene i eurolanda har forsamlinga tilrevet seg stor makt. Tyskerne har begge hendene på rattet og  det er i finansministrenes rekker –  under Schäubles blikk – at det greske gjeldsregimet er hamret ut.

I oktober 2012 vedtok Eurogruppa en resolusjon med krav om ny «gjeldsparagraf» i den greske grunnloven. Den skulle forplikte landet til å respektere all gjeld og sikre at betjening av utenlandsgjelda   var overordnet andre bestemmelser. For  eksempel statens forpliktelser overfor egen befolkning slik de er nedfelt i internasjonal lovgivning. Slike avveininger har ledet gresk Høyesterett til å felle flere dommer mot kreditorenes diktat.  Ved valgene samme år sto dessuten  det venstreradikale partiet Syriza fram som en reell utfordrer til regjeringsmakta. Partiet skiltet med programmatiske krav om avskriving av den offentlige gjelda.

Tyskland og Berlin-regjeringas europeiske forbundsfeller forsøkte derfor å tilrive seg rollen som grekernes grunnlovsforsamling.

Etter regjeringsskiftet ble knivene kvesset på nytt

Telefon til statsministerens kontor
17. mars var parlamentet klar for å behandle et lovforslag fra den nye regjeringa. «Humanitarian Crisis Law» omfattet tiltak for å avhjelpe ekstreme fattigdomsproblemer og hadde brei støtte i nasjonalforsamlinga. Også det store opposisjonspartiet Nytt Demokrati hadde varslet at det ville stemme for.
Men kvelden før avstemninga kom det en telefon til statsministerens kontor. Det var Dean Costalo som ringte. Han var tjenestemann i EU-kommisjonen og medlem av komiteen som var satt til å «overvåke» Hellas.  Han var bekymret for lovforslaget som sto til avstemning neste dag.

• Det får dere ikke lov til, erklærte han. Vi godtar ikke «ensidige» tiltak.

At en tjenestemann dikterer den politiske ledelsen i et uavhengig  vesteuropeisk land slår mot konvensjonelle forestillinger.  Slike historier forbinder vi vanligvis med de europeiske kolonimaktene og deres undersåtter på 1800-tallet.

Draghi  og politisk kupp

Andre EU-institusjoner føyde seg inn i det samme mønsteret.,

Bare noen dager etter at Syriza og ANEL hadde trådt inn gjennom dørene til regjeringskontorene annonserte den Europeiske Sentralbanken at den stengte kranene for ordinær likviditet til den greske banksektoren. I stedet ble Hellas overført til et unntaksprogram kalt Emergency Liquidity Assistance (ELA). Det innebar at styret i Sentralbanken hver 14. dag måtte behandle og godkjenne overføring av likvide midler. Det ble dyrere for bankene på samme tid som tilitten til dem ble undergravd. Innskuddskapitalen falt raskt til faretruende nivåer.

Mario Draghi entret scena som en av de sentrale politiske aktørene. Banken satte tommeskruen på den folkevalgte regjeringa. Den skulle tvinges ut av maktas korridorer eller kapitulere for institusjonenes regime.

Presset kulminerte da Sentralbanken stanset all likviditet idet Tsipras annonserte  folkeavstemning. Regjeringen følte seg forpliktet til å legge utkastet til nytt memorandum fram for velgerne. Sentralbankens handlemåte ledet den greske banksektoren til sammenbrudd og myndighetene ble tvunget til å stenge dem.  Utpressinga bragte hele den greske økonomien mot randen av kollaps. Statsledere fra EU-landene assisterte Draghis «krig» mot det greske folket i form av truende advarsler om framtida.

Ingen respekt for den greske folkeviljen

Tross den intense sabelraslinga fra de europeiske makthaverne sa et overveldende flertall av grekerne ‘nei’ i folkeavstemninga 5. juli 2015. Det var et strålende øyeblikk og et historisk vindu som åpnet seg.

Men ikke et øyeblikk næret kreditorene tanker om å respektere den greske folkeviljen. Bare tre dager seinere ble regjeringa derfor  tvunget til å sette sin signatur på en låneavtale som var enda verre enn forslaget folkeflertallet hadde sagt kontant nei til. EU tuktet folket som ikke bøyde seg. Vinduet til framtida ble lukket

Det kan argumenteres for at regjeringa knapt hadde annet valg enn å bøye kne for kreditorene og signere det tredje memorandumet. Den falt som offer for et politisk kupp og den Europeiske Sentralbanken var en av nøkkelaktørene.

Memorandaene undergraver demokratiet

Slik det kjennetegner de foregående memorandaene rommer også den tredje låneavtalen stramme begrensninger på det demokratiske spillerommet i Hellas. Allerede på den første sida i det omfangsrike dokumentet slåes det fast at ‘Den greske regjeringa forplikter seg til å oppnå enighet med institusjonene i alle spørsmål som har økonomiske implikasjoner’. Det betyr at alle tiltak som iverksettes eller alle lover som legges fram for parlamentet – og som involverer bruk av penger – må ha godkjentstempel fra den såkalte «quadrigaen» (IMF, ESB, Den Europeiske Stabiliseringsmekanismen (ESM) og EU-kommisjonen). Det politiske livet i Hellas de siste månedene tjener til å illustrere det.

Ei av forutsetningene for å få utbetalt den siste porsjonen av lånet fra juli 2015 har vært å lovfeste 110 tiltak kreditorene har avkrevd sine greske undersåtter. Det tok form av 53 nye lover. Og det dreier seg ikke om tilpasning til felles europeiske regler, slik Norge erfarer i forhold til EØS-avtalen. Tvert om dreier det seg oftest om forhold som er reine nasjonale anliggender i de fleste europeiske land. Det gjelder bl.a. streikeretten, som var et sentralt spørsmål i den siste forhandlingsrunden.

        

Gjeldskoloni med regjering som eksekutivorgan for kreditorene

• Regjeringa er et reint eksekutivorgan for kreditorene, sier Rudy Rinaldi.

Han er leder for KOE (Kommunistisk Organisasjon i Hellas), som var nest størst av de 14 medlemsorganisasjoner i Syriza før koalisjonen ble ett parti i 2913.  Rinaldi satt i den daglige politiske ledelsen for regjeringspartiet inntil juni 2015. En smule karikert beskriver han regjeringas arbeidsmåte:

• Det daglige arbeidet i departementene går ut på å sende statsrådene avgårde til Hilton Hotell i Kolonaki der de melder ankomsten sin i resepsjonen før de ber om audiens hos teknokratene fra Quadrigaen. Deretter er det å ta heisen opp til 12. og 13. etasje for å få underskrift på papirene sine.

For landet er en avhengig gjeldskoloni, understreker han.

• Det gir knapt mening å bruke begreper som ‘folkesuverenitet’ eller ‘nasjonal suverenitet’ om tilstandene i Hellas i dag. Parlamentet er et sandpåstrøingsorgan for kreditorene.

Rinaldis beskrivelser gir nye dimensjoner til debatten om parlamentarisme og utenomparlamentarisk arbeid på venstresida. Sjøl setter KOE seg fore å være med å bygge en brei folkelig front for forandring.

• Det er et langt lerret å bleike og mye henger på utviklinga i Europa og globalt, sier han. Men vi tror at det er den eneste veien å gå

Privatisering. Eksistensiell trusel mot den greske staten

Statens karakter er avgjørende for demokratiets stilling.

Eleni Portaliou er professor emeritus i arkitektur. På samme tid er hun godt kjent fra det politiske livet. Hun har vært medlem av bystyret i Athen i mange år og er for tida en sentral skikkelse i bevegelsen mot privatisering i Hellas.

• Privatisering er ett av nøkkelleddene i nyliberal økonomisk tenkning, sier Portaliou, og Hellas er et episenter i den globale privatiseringsbølga. Hos oss går den så langt at den rett og slett har blitt en eksistensiell trussel mot den greske staten.

Forutsetning for borgerlig demokrati

Hun viser til at for at en stat overhodet skal være i stand til å handle og ivareta forpliktelsene overfor sin egen befolkning så må den rå over ressurser og maktmidler. Det er ei forutsetning for styring og regulering.  Det også et grunnvilkår for folkelig innflytelse og borgerlig demokrati.

• I Hellas er slike forutsetninger i ferd med å forsvinne. Maktmidler og eiendom selges unna over en lav sko, forteller hun

Tsipras godtok nytt superfond

Da Tsipras og flertallet i venstrepartiet Syriza 7. juli 2015 valgte å bli sittende og administrere kreditorenes diktat var argumentasjonen at partiet skulle mildne effektene av gjeldsregimet og slå ring om de svakeste.

• Men i virkeligheten var Tsipras på sett og vis mer føyelig enn forgjengerne hans hadde vært, sier Portaliou.
• Det tredje memorandumet innebar at privatiseringsprogrammet fra 2011 ble kraftig utvidet. Loven som ble påtvunget det greske parlamentet etter den første låneavtalen med institusjonene etablerte Hellenic Republic Asset Development Fund (HRADF). Det hadde en stipulert levetid på seks år og fikk etterhvert en stor portefølje av offentlig eiendom som blei budt ut på billigsalg. Bl.a. 35 havner, 40 flyplasser, 3000 offentlige bygg, titusentalls hektar store kysteiendommer, den nasjonale jernbanen, forsvarsindustrier osv.

Målet var å hente inn 50 milliarder euro og bruke en stor andel til tilbakebetaling av gjeld.

Men resultatene var magre. Fem år etter at loven ble satt i verk hadde fondet bare rukket å realisere verdier for ca 3,4 milliarder.

• Derfor ble HRADF avløst av et nytt superfond; Hellenic Company of Asset and Participations (HCAP), forteller Portaliou.
• Det er nedfelt i det tredje memorandumet. Mens den gamle ordninga skulle gjelde i seks år har etterkommeren blitt innvilget en levetid på 99 år. EU erklærer i virkeligheten at Hellas er deres eiendom

Dessuten favner det nye fondet mye videre enn det gamle. En rekke instanser som forvalter offentlige verdier har blitt overført til HCAP og har status som deres underavdelinger. Det innebærer at nesten all offentlig eiendom er på deres hender. Virksomheten til fondet er underlagt sivile lover og er ikke styrt av reglene for offentlige selskaper. Det er derfor ikke underlagt  folkevalgt kontroll.  Styret som sitter med  det overordnede ansvaret rommer fem medlemmer. Tre av dem er utnevnt av den greske regjeringa. De tre må godkjennes av kreditorene. De to andre representerer EU-kommisjonen og den Europeiske Stabiliseringsmekanismen (ESM).  Kreditorene har lederen for styret.

• Alle statens verdier ble overlatt til institusjoner utafor Hellas’ grenser. Det skjedde praktisk talt over natta og var unndratt folkevalgte organer. Lovtekstene ble utarbeidet ad hoc av institusjonene og presentert for parlamentet bare to dager før kreditorene krevde at de ble vedtatt. Den lovgivende forsamlinga i Hellas ble behandlet som ei opphopning av umælende stemmekveg.

Bryter mot internasjonal lovgivning og den greske konstitusjonen

Portaliou viser til uttalelser fra flere framstående og anerkjente autoriteter på internasjonal rett og konstitusjonell lovgivning. Bl.a. professor Michael Hudson ved universitetet i Missouri. Han har vært rådgiver for regjeringer i mange ulike land og sier at:

«Ingen suveren stat kan bli fratatt sin eiendom. Det er ikke bare et anslag mot demokratiet. Det er ensbetydende med å underkjenne en suveren stat slik den blir definert i internasjonal lovgivning».   

George Kasimatis, en av de fremste ekspertene på gresk konstitusjonell rett, peker på at offentlig eiendom kan deles i tre kategorier. Midler og ressurser som ikke er helt nødvendig å bevare på statlige hender kan avhendes. Men det må skje under statlig kontroll. Han erklærer at:

«Fondet..» (HCAP)…»er en illegal og kriminell institusjon fordi det bryter mot nasjonal suverenitet når det gjelder forvaltning av offentlig eiendom og forårsaker store økonomiske tap for staten»

GJELD, TVANGSAUKSJONER OG EIENDOM SOM SKIFTER HENDER

• Det er den private gjelda som er det viktigste problemet i Hellas akkurat nå.

Panagiotis Lafazani beskriver det han mener er det fremste anliggendet på den politiske dagsordenen  i mars 2018.  Jeg møter han i kontorene til Popular Unity (LAE).  Mannen er leder for ett av partiene som vokste ut av splittelsen i Syriza da Tsipras godtok kreditorenes ultimatum i juli 2015.  Han var energi- og miljøminister i Tsipras’ første regjering og i  noen uker sommeren 2015 – etter utmeldinga og før valgene i september samme året – ledet han den tredje største partigruppa i det greske parlamentet.

Ruller over institusjoner og demokratiske rettigheter

• Håndteringa av den private gjelda ruller over demokratiske institusjoner og rettigheter, fortsetter han.
• Kreditorene har tvunget regjeringa og parlamentet til å vedta lover som fratar grekerne eiendommene deres. Inntil nylig hadde folk et visst lovvern for sine primærboliger. Det gjelder ikke lengre. Ferske undersøkelser viser at en av fire familier er redde for å miste husene og leilighetene sine det neste året. 000 små og mellomstore næringsvirksomheter har gått konkurs siden 2010. Nå står mange  nye for tur. Alt går under hammeren. Auksjonskverna er allerede i gang. Det hviler på diktater som kommer utenfra. Vi grekere har ingenting vi skal ha sagt.

Non Performing Loans

Såkalte Non Performing Loans utgjør 50% av de greske bankenes låneportefølje. Det totale beløpet er over 100 milliarder euro og svarer til 56% av BNP.  Andelen er den største blant EU-landene. I Italia, som også skilter med høye tall, svarer ubetjente lån til 20% av låneporteføljen.

Nå krever kreditorene fortgang i tiltakene for å kvitte seg med ‘råtten gjeld’. Den offisielle begrunnelsen er at de hemmer bankenes evne til å yte kreditt til produktive investeringer og gjør det vanskelig å få lån på det internasjonale kapitalmarkedet.

Men kan hende dreier det seg like mye om utsiktene til «billig bytte». I oktober i fjor kjøpte Intrum Justitia i Sveits lån fra den greske Eurobank til en verdi av 1,5 milliarder euro. Prisen det sveitsiske fondet betalte var 45 millioner!  Mediene forteller også om oppkjøpfond og investorer som strømmer til elektroniske auksjoner. De greske myndighetene tilbyr såkalt «Golden Visa» til alle som investerer mer enn 250.000 euro. Det er den laveste «prisen» for oppholdstillatelse i Europa og lokker pengesterke borgere  fra land utenom EU.  43% av boligkjøperne som har nyttiggjort seg ordninga er kinesere.

I den tredje evalueringa av det tredje memorandumet forplikter myndighetene seg til at bankene reduserer såkalte «råtne lån» med  15 milliarder i løpet av 2018.  Målet for framtida er 18.000 tvangsauksjoner på årsbasis.

Skatterestanser

• Den private gjelda til staten er like stor, fortsetter Lafazani. Den har form av skatte- og avgiftsrestanser og beløper seg til mer enn 100 milliarder euro. Bare i fjor økte den med 10 milliarder. Den skal også drives inn på samme måte. Den nedre gjeldsgrensa for tvangsauksjon er 500 euro.
• Regjeringa har sagt at den vil beskytte folk flest mot at tvangsauksjoner rammer vanlige boliger, men det har vist seg bare å ta form av milde moralske appeller til bankene

Elektroniske auksjoner

Under egne besøk i Hellas har venner og aktivister trukket meg med på protestaksjoner i greske rettslokaler. Både i Pireus og Athen. Mens vinden har gått ut av seilene for mange av de sosiale bevegelsene fra de første kriseårene har kampanjer mot tvangsauksjoner samlet brei støtte. Og de har hatt stor betydning. I over ett år var notarius publicus i streik fordi de fryktet for egen sikkerhet. Tvangsauksjoner kunne ikke gjennomføres.

• Men nå er «problemet løst», forsetter Lafazani. Fra 21. februar i år startet de opp med elektroniske auksjoner for banklån. Fra 1. mai gjøres det samme gjeldende for dem som skylder staten penger. Vi står overfor ei radikal endring av eiendomsforholdene i Hellas og det er ikke grekernes verk. Men når vi protesterer blir vi møtt av politiet

Opprørspoliti mot gjeldsofre

Han viser blant annet til en protestdemonstrasjon partiet organiserte på utsida av notarius publicus kontor i Pireus 7. mars. Den ble møtt av bevæpnet opprørspoliti med skjold, batonger og tåregass.   Politiet gikk løs på demonstrantene for å oppløse folkemengden.  Fire ble såret. En  måtte hentes med ambulanse og transporteres til sjukehus.

Det samme skjedde i Athen  og Thessaloniki.

Dagen før ble opprørspolitiet satt inn mot flere tusen demonstrerende lærere utafor statsministerens bolig i Athen sentrum. Medierapporteringa forteller om grov voldsbruk.

• De er nesten verre nå enn under den store protestbevegelsen mellom 2010 og 2012, sier Lafazani

For dem som husker «ryddinga» av Syntagmaplassen i juni 2011 er det harde ord lederen for LAE legger på bordet.

REGULERT ARBEIDSLIV OG FAGLIGE RETTIGHETER RASERES

Det borgerlige demokratiets verdi kan bl.a. måles i hvorvidt institusjoner, strukturer og lovgivning gir de breie befolkningslagene andel i samfunnslivet og om de skaper rom for at de samme gruppene kan organisere seg og handle for å ivareta sine interesser.

I så måte er arbeidslivlovgivning og arbeiderklassens faglige og demokratiske rettigheter en avgjørende målestokk.

Streiker og protester

I midten av januar i år ble de store byene i Hellas  arena for streiker og protestaksjoner. Arbeidsstans på T-banen i Athen, blokkering av ferjene som forbinder fastlandet med øyene i Egeerhavet og streik på sjukehus og skoler ble ledsaget av protestmønstringer i gatene. De rettet seg mot de nye lovene som kreditorene hadde pålagt  parlamentet å vedta.

Kreditorene krever ny streikelov

Ei av sakene var kreditorenes krav om ny streikelov.

De siste årene har vært karakterisert av ebbe i arbeiderkampen. Fagbevegelsen er svekket og aksjonene deres har vært få og små og mest å ligne med «rituelle handlinger». Men kreditorenes krav om ytterligere innsnevringer i arbeidslivlovgivninga bragte mange ut på gatene igjen. Raseriet rettet seg mot nye angrep på streikeretten. I framtida må streiker ha aktiv tilslutning fra over halvparten av de ansatte i en virksomhet for å være lovlig. Tidligere har kravet vært 1/3.

• De fjerner i virkeligheten hele retten til å streike, sier George Papaspyropoulos.

Han forteller at han har jobbet som skipsoffiser på greske ferjer i flere tiår.

• Vi må tilbake til oberstjuntaens tid for å finne noe lignende

Loven er en den foreløpig siste lekken i kreditorenes strategi med «intern devaluering». Arbeidskrafta skal gjøres billig, føyelig og fleksibel for å styrke den greske konkurranseevna. Angrepene på hevdvunne rettigheter er derfor en av hjørnestolpene som kreditorenes regime hviler på. Det har pågått i åtte år. Ifølge greske forhandlere  fra den gang arbeidsmarkedstiltak sto på agendaen i 2010 og 2011 var kravene fra troikaen (IMF, den Europeiske Sentralbanken og EU-kommisjonen) også begrunnet i at arbeidsmarkedet er den sektoren som er beste egnet til å «absorbere sjokkene» den økonomiske krisa bringer med seg.

Det er ei av mange omskrivinger for ‘sosialisering av krisa’.

• De siste årene har krisepolitikken som er påtvunget Hellas lagt det regulerte arbeidslivet i ruiner. Demokratiske og faglige rettigheter er kraftig svekket og lønnsnivået har sunket med nesten 30%. Og det er liten grunn til optimisme. Styrkeforholdet er ikke i vår favør. Fagbevegelsen er svekket og regjeringa er svak. Hele den europeiske eliten står mot oss.

Ordene tilhører Dimitris Katsoridas og faller i det jeg treffer han og kollegaen Giorgos Kollias. De er  forskere på Institute of Labor knytta til Generalføderasjonen for Greske Arbeidere (GSEE). Jeg spør dem om utsiktene foran den andre runden med evaluering av det tredje memorandumet. De fant sted for ett år siden og framtida for gresk arbeidslivlovgivning ruvet høyt på agendaen. Tsipras erklærte at målet var å gjenreise den gamle lovgivninga og utropte gjeninnføring av retten til kollektive forhandlinger som «ei rød linje» for regjeringa.

Kreditorene krysset den røde linja – med største letthet – og med streikeloven fra januar i år fortsetter angrepene mot den greske arbeiderklassen. Regjeringa stiller seg bak dem når de lovfester forpliktelsene

Katsoridas er historiker. Han mener at arbeiderklassen og den greske fagbevegelsen er satt mange tiår tilbake som følge av regimet kreditorene har påtvunget landet.

Da det sosialdemokratiske PASOK vant valget i 1981 gjennomførte den nye regjeringa en rad radikale arbeidslivreformer.  I 1990 kom lovendringer som åpnet dørene på vid gap for kollektive avtaler og forhandlinger. De var mer fagforeningsvennlige enn i mange andre europeiske land og kom etter hvert til å omfatte 80% av lønnsarbeiderne utenom de offentlige tjenestene

• …men i løpet av bare fem år er nesten alt vi hadde vunnet rasert, sier Katsoridas

Han sikter til det andre memorandumet fra 2012. Det avkrevde grekerne store endringer i arbeidslivlovgivninga og det kollektive avtalesystemet var den viktigste skyteskiva. «Lov nr. 4024» hjemlet det nye regimet. Det rommet tre viktige endringer:

• Oppheving av den hierarkiske strukturen som innebærer at bestemmelser i lokale avtaler ikke kan være dårligere enn vilkårene nedfelt i regionale eller nasjonale avtaler. Enkeltvise bedrifter står nå helt fritt. Den eneste bunnplanken er at lønnsnivået ikke er lavere enn den lovlig fastsatte minimumslønna. Det er verdt å merke seg at den samme loven senket minimumsgrensa med 22% (32% for ansatte under 25 år)!
• Ikke-organiserte likestilles med fagforeninger når det gjelder retten til å inngå avtaler. Det har stor betydning fordi det i gresk lovgivning ikke er tillatt å opprette egen fagforening med mindre antallet ansatte er mer enn 21 personer.  Mellom 80 – 90% av greske arbeidstakere er sysselsatt i slike bedrifter. Tidligere var denne gruppa omfattet av de nasjonale og regionale avtalene.
• Gyldigheten av kollektive avtaler begrenses til ett år og opphører å gjelde 3 måneder etter utløpet av perioden.

Endringene ruller over fagbevegelsens evne til å aksle sin rolle

Ifølge det statistiske sentralbyrået i Hellas (ELSTAT) sank gjennomsnittslønna med 28,2% fra 2010 til 2015. Tallenes tale viser at det henger intimt sammen med endringene de nye lovene brøyta veien  for.

75% av avtalene som ble inngått mellom 2010 og -13 var avtaler om senkning av lønna. Sju av ti slike avtaler ble inngått med uorganiserte.

Et annet påfallende trekk var at mens det skjedde en eksplosjon i antallet lokale avtaler det første året etter at den nye loven trådte i kraft så har tallet sunket kraftig i tida som fulgte. Det kan henge sammen med at når avtaler opphører å gjelde vil bestemmelsene om minimumslønn automatisk tre i ,kraft. Tidligere gjaldt den gamle avtalen inntil en ny var framforhandlet og godkjent.

På 1990-tallet var det 400 kollektive avtaler bare i Athen, sier Diakaios Psikakkis.

Han er ansvarlig for arbeid og solidaritetsøkonomi i Solidaritet for Alle og er tidligere fagforeningsleder.

• I dag er det 16 i hele Hellas

Georg Kollias er sosiolog og beskriver andre viktige endringer i det greske arbeidsmarkedet. De er også festet i ny lovgivning.

• I løpet av de fem siste årene har andelen av arbeidsstyrken knyttet til det prekære arbeidsmarkedet doblet seg. Fra januar til november i 2016 skjedde 56% av alle nyansettelser i midlertidige eller reduserte stillinger. Utviklinga har ledet til kraftige tilbakeslag for fagbevegelsen. I dag er bare 8% av arbeidsstyrken i privat sektor organisert.

Både Kollias og Katsoridas er bekymrede for framtida.

NAZISTER OG ANTINAZISTER  I  PERAMA

Sjøl om Gyllent Daggry ikke er den viktigste fienden så er partiet allikevel en trussel.

• Nazistene er jo farlige og vi er nødt til å stagge dem, sier Babis.

Han beskriver sine erfaringer med Gyllent Daggry. Eieren av den lille forretninga for mekaniske artikler er en av anførererne for «Den Åpne Forsamlinga» i Perama.

• Men først og fremst må vi gjøre opp med den økonomiske og sosiale krisa. Den er det ikke nazistene som bærer ansvaret for. Og vi må bygge fellesskap blant ofrene for krisa. Det er det beste vernet mot Gyllent Daggry.

Gruppa Babis er med i er en del av den store og breie bevegelsen av solidaritetsgrupper i Hellas. Gruppene har spilt ei viktig rolle for befolkningas evne til å mestre den kriserammede greske virkeligheten.

Dramatisk økonomisk og sosial krise

Perama er en liten verftsby på utsida av Pireus. Få områder er hardere rammet av den  økonomiske kollapsen. Hellas’ skipsfartsnæring er verdens største. Greske redere kontrollerer 17% av den globale tonnasjen. Det var arbeiderne i Perama og de andre greske verftsbyene som bygde skipene deres.  Men få år tilbake forsvant nesten alle de 10-15.000 arbeidsplassene langs vannlinja nedenfor byen.   Gjeldskrisa gjorde investeringer risikable og det var billigere å bygge skipene andre steder. Arbeiderne som hadde skapt verdiene sto tilbake med tomme hender.  I dag er arbeidsløsheten 70-80%.  Mange hundre familier lever på under 200 euro i måneden. Det er sjelden at fattigdommen opptrer synlig i det greske gatebildet. I Perama gjør den det. Blant annet i form av slumlignende boligområder i de bratte skrentene ovenfor bykjerna.

Gyllent Daggry er sterke

• Hos oss fikk Gyllent Daggry 13% av stemmene i mai 2012, forteller Babis. En av de 18 parlamentsrepresentantene deres kommer herfra.  De har eget kontor i byen og før om åra marsjerte de i gatene. De har også angrepet helsesenteret som drives av ‘Leger Uten Grenser’. Senteret blei oppretta for å sikre helsehjelp til innvandrere og flyktninger, men i dag er 90% av klientene grekere.

I rettsprosessen mot Gyllent Daggry, som tok til i april i 2015 og ennå ikke er avsluttet, er to av de fire viktigste tiltalepunktene knyttet til byen nord for Pireus. Det dreier seg om overfall rettet mot egyptiske fiskere som hadde tilhold i Perama og  fysiske angrep mot faglige ledere fra PAME, den kommunistiske fraksjonen i gresk fagbevegelse. De nazistiske overfallsmennene var rustet med jernstenger og slagvåpen.

Fyssas, den populære hiphopartisten som ble drept av Gyllent Daggry-tilhengere i september 2013, kom fra nabodistriktet Keretzini. Det var hans død som utløste massearrestasjonene og rettsprosessen som pågår nå.

Vi har vist hvordan de kan bekjempes

• I dag er de ikke like synlige i gatebildet lengre og ved det siste valget i september 2015 gikk oppslutninga deres ned til 9%, forteller Babis.
• Det tar vi en del av æren for. Vi jobber for at befolkninga organiserer seg og står sammen om å ta hånd om felles problemer. Krisa som vi lever i avler sosial eksklusjon og fremmedgjøring. Folk opplever at de står aleine og er overlatt til seg sjøl. Da er det lett å lytte til dem som sier at «det er de andres skyld». Det er mange eksempler på det blant folk som i dag er med hos oss.
• Å organisere oss, stole på egne krefter og skape alternativer som peker mot ei annen framtid er det viktigste vi kan gjøre i kampen mot det ekstreme høyre. Det er ikke tilfeldig at Gyllent Daggry ikke har angrepet oss. Sjøl om vi legger stor vekt på antirasistisk arbeid.

De forstår at angriper de oss så angriper de befolkninga i byen.