oss 100 kroner!
I et innlegg i Dagsavisens Nye Meninger setter Aslak Sira Myhre fingeren på det som er de virkelige problemene, både til Arbeiderpartiet og i norsk politikk. Og det er ikke metoo og Listhaug, for å si det kort. Myhre skriver:
«Om Norge slutter seg til Acer og EUs tredje energipakke, betyr det som med all annen tilslutning til denne type avtaler, at det til sjuende og sist er EU, og ikke det norske Stortinget eller Arbeiderpartiet som vil avgjøre hvordan avtalen skal tolkes og hvilken makt den skal ha. Da vi i Norge i 1993 slutta oss til EØS-avtalen, bedyra tilhengerne at avtalen ikke ville få noen innvirkning på norsk arbeidsliv, tariffavtaler eller det norske stortingets makt. 25 år etter er det ingenting som har hatt større negativ innvirkning på arbeidsfolk sine rettigheter i Norge enn nettopp EØS-avtalen og alle de forordningene og kravene til fri konkurranse som har fulgt av den. Finanskrisa, IT-bobla og oljekrisa blir som krusninger på vannet sammenligna med situasjonen for norske håndverkere og fagarbeidere i byggebransjen som prøver å opprettholde et organisert arbeidsliv og en yrkesstolthet. Og det bringer meg til den andre grunnen til at Acer er så viktig.
Arbeiderpartiledelsens tilslutning til avtalen akkompagneres av en serie kommentatorer og eksperter med bostedsadresse rundt Oslofjorden som alle sier og skriver det samme. Det kan virke som de som er aller mest aktive i kampen om Listhaugs retorikk, i debatten i rundt metoo og alt annet som vekker harme på Facebook, er aller minst opptatt av Acer. At over hundre ordførere, x antall fagforbund og aktivister i hele landet prøver å stoppe prosessen, forklares med kunnskapsløshet, redsel og egoisme. Det er vanskelig å tolke det som skrives som noe annet enn at folk flest, i alle fall utafor Oslo, er for dumme til å vite sitt eget beste. Det er ingen som sier det rett ut, men siden folk som oftest ikke er så dumme, er det sånn det oppfattes. Og dermed graves grøfta mellom de styrende og de styrte enda djupere.»
Grasrotopprøret i fagbevegelsen og i Arbeiderpartiets egen organisasjon har vist at denne grøfta mellom de styrte og de styrende er i ferd med å bli en avgrunn. Det er ingen overdrivelse å si at Tillitsvalgte i industrien har fått nok av Arbeiderpartiet.
– Det vil være fullstendig galskap å avstå suverenitet over kraftressursene til Acer, sa Hilmar Høl, leder i Sogn og Fjordane Ap i januar 2018. Fagforeningsmannen og Ap-veteranen Jan Balstad sier han er «Fly forbannet på norsk tilknytning til EUs energiunion og ACER.» Men mangemillionærene Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide står på stikk motsatt side. De gjør sitt ytterste for å finne på taktiske krumspring for å legge landets kraftressurser under EUs kontroll. Så Aslak Sira Myhre har avgjort et poeng når han avslutter sitt innlegg i Dagsavisen slik:
Arbeiderpartiet kommer ikke til å vinne tilbake sine velgere gjennom å rase over facebookfeeden til politiske motstandere, eller lage nye rutiner for varsling om seksuell trakassering i partiet. De kunne gjort det med å konfrontere Høyre og Frp i kampen om Acer. Dessverre virker det som retorikken er viktigere enn politikken.
