oss 100 kroner!
Av Øyvind Andresen.
En av verdens rikeste menn, kunstsamler og Orkla-eier Stein Erik Hagen, har vært på «hippie» -festivalen Burning Man i Nevadaørkenen. Det var en venn av Hagen: den omstridte «menneskerettighetsaktiviten» Thor Halvorssen i Oslo Freedom Forum, som ringte og hadde to ledige plasser.
Med seg fra festivalen hadde Hagen en av de mest spektakulære ørken-installasjonene: «The Tree of Ténéré», som er 18 meter høyt og 18 meter i diameter. Det kunstige treet ser livaktig ut og opplyses av blader med 200.000 programmerbare led-lamper. Den passa nok ikke inn i håndbagasjen.
Hagen ønsker ikke å ha det i sin egen hage, men foreslår å sette det opp i Sofienbergparken på Grünerløkka i Oslo. Han kan bekoste alle utgiftene selv.
Dette er en bisarr historie, men den er samtidig en ny fortelling om hvordan rike mennesker tenker i forhold til å ha eierskap over det offentlige rom. I en annen kategori er likevel finansfyrsten Nicolai Tangens «gave» til Sørlandets Kunstmuseum.
Et nettverk av politiske venner, næringsinteresser og familiebånd står bak planen om å bruke hundrevis av millioner offentlige kroner på Kunstsiloen ved havna i Kristiansand. Tangen er edderkoppen i dette nettverket.
Jeg skal ikke gå i detaljer her, men Vest-Agder Fylkeskommune stiller noen vilkår for å bevilge 25 millioner til Nicolai Tangens AKO Kunststiftelse som står bak planene til Kunstsiloen.
Tangen sender så sin løpegutt ut i striden. Det er tidligere ordfører og venn Arvid Grundekjøn, styreleder i AKO Kunststiftelse, som i et brev til fylkespolitikerne truer med å trekke hele prosjektet. Saken skal endelig avgjøres i fylkestinget 13. februar. Jeg kan ikke se på dette som noe annet enn en utpressing. Det blir interessant å se hvordan Senterpartiet, SV og Miljøpartiet stiller seg. Lar de seg virkelig presse av løpeguttene til en finansspekulant som opererer fra skatteparadiset Cayman Island?
Hele prosjektet er en sammenblanding av private og offentlige interesser slik det er klarlagt både i Fædrelandsvennen og i Nettavisen de siste dagene. Demokratiske retningslinjer blir satt til side på en rekke områder.
Det er de offentlige institusjonene som må legge premissene for kunsten som skal utstilles, kjøpes eller mottas. Her er hele prosessen snudd på hodet. Det dreier seg om hvem som skal eie det offentlige rommet: De offentlige institusjonene eller rike «velgjørere». Derfor er ikke dette et spørsmål for eller mot kunst som noen villfarne sjeler ser ut til å tro.
Bendik Vold skriver, med utgangspunkt i Hagens «gave» , følgende på leder i Klassekampen 5/2:
Nobel sjenerøsitet til tross; dette er en type «uselviskhet» som kan gi avsenderen symbolske gevinster på litt lengre sikt. Innen etikken snakker man om «enlightened self interest» – opplyst egeninteresse. Når kapitalister donerer kunst, utvider de sitt spillerom til en arena hvis frihet og uavhengighet tidligere ble garantert av det offentlige. Velgjører¬ideologien påminner oss at private alltid står rede til å rykke inn der fellesskapet kommer til kort Til syvende og sist er dette et spørsmål om eierskapet til våre offentlige rom.
Kunstgaver er som andre gaver: De kan være bra, men kan sette mottakeren i en takknemlighetsgjeld. I Tangens tilfelle er takknemlighetsgjelda en gjeld i klingende mynt.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Øyvind Andresen.
