Tordenskyer over 2015 (del 1)

9

2014 ble mer dramatisk enn de fleste hadde forestilt seg, og rekkevidden av det som skjedde kan bli langt større. Krigen i Ukraina, det dramatiske fallet i oljeprisen, EUs underkastelse under USA og den strategiske alliansen mellom Russland og Kina er bare noen av de store sakene som også vil prege 2015. Hadde vi vært ombord i ei skute, ville jeg sagt: Skalk lukene, sikre lasta – røfft vær forut!

oljekrise

Flere av de store konfliktene i 2014 har potensial til ikke bare å fortsette i 2015, men å forsterke seg. Jeg vil ta for meg seks emner:

  • Kronisk økonomikrise
  • EU-prosjektets kollaps
  • Oljekrigen
  • Ukraina, våpenhvile eller storkrig?
  • Forsøkene på å ødelegge Russland
  • Kinas nye rolle

Kronisk økonomikrise

På sjuende året etter finanskrisa har ikke EU lykkes å komme ut av den økonomiske krisa. Frankrike melder om sin største arbeidsløshet noensinne. Den greske økonomien er fullstendig rasert. BNP er falt med 30% gjennom krisa, arbeidsløsheten er over 25%, annenhver ungdom er arbeidsløs og samlet gjeld er på 393 milliarder euro, 214% av BNP. Bare rentene er på 28 milliarder euro i året. Det finnes ingen mulighet for at Hellas kan betale dette. 29.12.2014 stoppet IMF videre kreditter til Hellas. I følge The Economist er det seriøs fare for at EU går inn i en «triple-dip» resesjon i 2015.

EU er låst i en permanent stagnasjon og ingen magiske penger fra Mario Draghi i Den europeiske sentralbanken har gjort noe som helst med dette. For eurosonen ligger BNP per innbygger 4% under toppnivået før finanskrisa – og det synker! Denne grafen viser veksten i BNP i eurosonen og hvis hensikten med å innføre euroen var å skape vekst, så må prosjektet kalles mislykket:

eurosonen vekt bnp

Blant de rike vestlige landa er det bare USA og Storbritannia som viser en viss vekst ved utløpet av 2014. Det har tatt ekstremt lang tid og veksten ligger godt under det som var trenden før finanskrisa. Dessuten er i det minst deler av statistikken manipulert. USA rapporterte en vekst på overraskende 5% i tredje kvartal 2014, men hvis man går inn i tallene, så viser det seg at det meste av dette var utgifter til Obamacare som stammet fra tidligere på året og som ble tatt ut i tredje kvartal, sannsynligvis for å pynte på statistikken. Veksttallet stemmer ikke med andre faktorer i økonomien: prisene på industrivarer har falt markant, oljeprisen er halvert, jernmalm har falt 49%, kopper 15%. Fallet i prisindeksen for industrivarer i 2014 er brattere enn i 2008, det året da finanskrisa slo inn.

USA har heller ikke styrket seg som handelsnasjon – spesielt gjelder det overfor Kina der handelsunderskuddet er større enn noen gang. Det som går så det griner i USA er børsen. Der settes det rekorder hele tida, uten at det er noe tilsvarende vekst i «den virkelige økonomien». Og det er kanskje ikke så rart når vi vet at de største firmaene i USA bruker en betydelig del av profitten sin til å kjøpe egne aksjer. I følge The Economist brukte de største børsnoterte selskapene i 2014 hele 60% av kontantinntektene sine til å kjøpe tilbake egne aksjer. Dette er jo ikke produktiv investering, men et grep som tar sikte på å holde aksjekursene oppe og gjennom det også sikre toppsjefene ekstra store bonuser, siden bonusene øker med aksjekursen.

Siden finanskrisa har USAs økonomi tapt 6000 milliarder dollar i forhold til trend. Dette er verdier som er tapt for alltid; boliger som ikke er bygd, skoler og veier som ikke er reparert, forskning som ikke er utført:

tapt for alltid krise

Det må legge til at USAs vekst er holdt oppe av at Federal Reserve har holdt den digitale seddelpressa i full virksomhet gjennom såkalt quantitive easing, eller omfattende tilførsel av kreditt til finanskapitalen, totalt 3550 milliarder dollar siden 2008. (Eller ca. fire norske oljefond.) Dette betyr at systemet er langt mer sårbart og ustabilt enn det var da Lehman Brothers gikk overende i 2008.

De rike landa i G7 har stagnert fullstendig hvis man ser på BNP per innbygger. Tre av dem, Italia, Frankrike og Storbritannia, ligger lavere enn i 2007. Tre av dem, Japan, USA og Canada ligger bare et par prosent høyere enn i 2007. Og bare Tyskland ligger 5% høyere enn før finanskrisa. Og på slutten av 2014 viste tall fra Tyskland at også Europas industrielle motor fusker og ligger på vippen til resesjon.

g7 bnp per capita

Også BRICS-landa har trøbbel

BRICS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) klarte seg bedre gjennom finanskrisa enn G7, og de hadde høye vekstrater de første åra etterpå. I løpet av 2014 har de fått større problemer alle sammen. Motoren blant dem, Kina, har fortsatt en vekst på over 7%, men landet har en fallende vekstrate, et vanvittig oppblåst eiendomsmarked og store problemer i finanssystemet. Russland er gjenstand for brutal økonomisk krigføring fra USA og Vesten og går nok inn i resesjon i 2015. Brasil er nede i 3% vekst etter en topp på 7%. Mellom 2005 og 2011 hadde India vekstrater på 10% flere ganger, men er nå nede på 5%. Det er fortsatt høyt, men altså langt lavere enn toppen. Sør-Afrika har alltid vært et litt kunstig medlem av denne gruppa. Landet ble hardt rammet av finanskrisa, og har etter en oppgang i 2010 hatt en jevnt fallende vekst til nå under 2%.

Halveringa av oljeprisen fra juli til utgangen av året gjør at hele olje- og gassektoren allerede er ute å kjøre. Folk mister jobben, prosjekter blir skrinlagt, planlagte investeringer blir ikke gjort. Og dette kompenseres ikke av at forbrukerne nå må betale mindre for bensinen.

I en oppsummering av den økonomiske verdenssituasjonen skriver Michael Roberts:

Den globale økonomien kryper framover og vil fortsetter å gjøre det også i 2015 av en god grunn: at investeringene i næringslivet ikke øker.

Den kapitalistiske verdensøkonomien har ikke klart å gjenvinne styrken etter finanskrisa. Mange land, ikke minst Europa og Japan, ser ut til å være låst i en permanent stagnasjon, og ingenting tyder på at 2015 skal bryte denne situasjonen. Det er tvert i mot mye som peker i retning av at vi kan få et nytt 2008 enten i 2015 eller 2016. Og etter alle solemerker blir denne omgangen verre.

 

EU-prosjektets fallit

Ikke lenge etter at Thorbjørn Jagland hadde gitt EU Nobels fredspris gikk EU inn i en økonomisk krig mot Russland. Men den krigen var imot EU-landas vilje, har vi fått vite av USAs visepresident Joe Biden. Og det er ikke så rart, for i den krigen er EU et av de første ofrene. Haukene i Pentagon og State Department har hatt to klare mål med kampanjen mot Russland: å isolere og i beste fall knekke Russland og å bryte samarbeidet mellom Russland og Tyskland. Er det noe Imperiet frykter så er det aksen Berlin–Moskva–Beijing. Hvis den aksen er på plass, slik også tysk næringsliv ønsker, er det slutt på USAs mulighet til å diktere verden sin vilje. Med kuppet i Kiev og sanksjonene mot Russland, som begge ble påtvunget EU, har USA knekt EU som egen utenrikspolitisk kraft. Nå er det disiplinen under NATO som gjelder. Ethvert avvik fra denne kursen blir slått hardt ned på, slik Ungarns Viktor Orbán har fått merke. Mange EU-land ønsker en slutt på sanksjonene, fordi deres egen økonomi lider under dem. Selv Italia, som er en av de seks grunnleggerne av EU, har sterke ønsker om å normalisere forholdet til Russland. Men de får ikke lov av USA. Tyskland, verdens nest største handelsnasjon og EUs økonomiske lokomotiv, taper milliarder på en sanksjonspolitikk som skader landet mer enn noen annen i vest.

EU var opprinnelig svært populært blant innbyggerne i EU-landa. Betydelige overføringer fra det rike nord til det fattigere sør har ført til aktivitet og økonomisk utvikling, sjøl om store summer har forsvunnet i overdimensjonerte veiprosjekter eller direkte i diverse mafiaers kasser. Men tilliten har blitt til skepsis og mistillit. Folk føler seg overkjørt av uforståelige påbud og de opplever troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og IMF) som en direkte trussel mot arbeid, liv og helse, slik som i Hellas eller Italia.

Ikke noe av dette blir noe bedre av en ødeleggende sanksjonspolitikk mot Russland. Over hele EU ulmer det nå et opprør mot EU-kommisjonen. Det tar seg form av at folk ikke gidder å stemme, slik som i Slovakia der bare 13% av velgerne deltok i valget til EU-parlamentet. Eller det tar form av høyrepopulistiske protestbevegelser. En grunn til at protesten går til høyre i EU er at nesten hele venstresida er og oppfattes som garantister for EU. (Jeg har opplevd flere ganger at italienske intellektuelle ser vantro på meg når jeg sier at protest mot EU er ei venstreside-sak i Norge. De oppfatter kritikk av EU som høyreekstremisme.) Velgerne strømmer til Front National, UKIP og Sannfinnene, men det viser seg ofte at mange gjør det med utgangspunkt i arbeiderklassekrav.

I Hellas og Spania går velgerprotesten til SYRIZA og Podemos, to sosialistiske partier som uttrykker protesten mot troikaens krisepolitikk på en venstreplattform. Oppslutninga om disse partiene er svært positiv fordi den gir protesten en gunstig retning. Men det er tvilsomt om disse partiene har den forankringa i arbeiderklassen eller de politiske forutsetningene som skal til når det kommer til en avgjørende prøve. (Dette skal jeg komme tilbake til i forkant av det greske valget.)

Sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, ønsker at sentralbanken skal kunne kjøpe opp statsgjeld. Dette skal behandles allerede i januar 2015. I følge kritikerne vil det bety at det ikke lenger vil være de nasjonale parlamentene som kontrollerer sine lands økonomier, men en overnasjonal bank som ikke er kontrollert av noen. Siden store deler av lovgivinga allerede er overtatt av EU-kommisjonen betyr det at parlamentene blir maktesløse jukseforsamlinger, og dermed finnes det heller ingen form for demokrati når det gjelder noe av det aller viktigste for et samfunn. Eurosonen vil hangle videre, men EU-prosjektet vil ikke kunne overleve med demokratiske midler. Det er da også påfallende hvordan eliten i EU-landa er svært motvillig til å la velgerne stemme over politikken deres, slik som vi ser i motstanden mot nyvalg i Italia, Hellas og Sverige.

 

Sammenbruddet for oljeprisen

Fra juli 2014 til utgangen av året er oljeprisen på verdensmarkedet omtrent halvert. For kjøperlanda, og det er jo de fleste, betyr det at regninga for import av olje og gass blir lavere. Men for produsentlanda og oljegigantene er det helt annerledes. Alle nye norske oljefelt, utenom Johan Sverdrup-feltet, er nå ulønnsomme. Mange av OPEC-landa går på statsunderskudd i 2015 på grunn av den lave oljeprisen. Og oljegigantene kapper investeringer og skjærer ned på lønninger og arbeidsplasser.

Det er blitt rapportert at USA og Saudi Arabia står bak dette oljeprisfallet for å ramme Russland. Det er neppe eneste forklaring, siden manglende etterspørsel også kan spille en rolle. Men når Saudi Arabia nekter å begrense sin egen eksport på tross av sterke ønsker om det i OPEC, så er det tydelig at det er et politisk valg fra det eneveldige kongedømmets side. Og ironisk nok rammer priskrigen ikke bare Russland, men også skifergassproduksjonen i USA og Saudi Arabia sjøl, som går på et underskudd med den nåværende prisen.

Verden er nå i et terreng vi ikke har vært i før. Oljeproduksjonen har stagnert siden 2005, men etterspørselen øker, ikke minst på grunn av Kina. Samtidig er de «lavthengende fruktene» alt plukket – det er bare vanskeligere felter igjen. Det krever mer teknologi og større investeringer. Landa som importerer olje har ikke råd i det lange løp til å betale en oljepris på over 110$ fatet, samtidig som denne prisen er for lav for de fleste nye prosjektene. Dette peker i retning av en berg-og-dalbane-utvikling for oljeprisen, altså et svært kaotisk og uforutsigbart bilde. Men verden må ha energi, og det finnes ingen alternativ energi som kan erstatte de karbonbaserte. Derfor går det som det gjør både med klimaet og økonomien.

Dette kommer til å få direkte konsekvenser for Norge. Vi har pumpet opp 85% av den olja som fantes på norsk sokkel i en rovdrift uten sidestykke i vårt land. Nå går det uunngåelig mot solnedgangen for norsk oljevirksomhet. Det betyr ikke at den slutter med en gang, men at produksjonen og inntektene blir mye lavere enn vi har blitt vant med. Norge vil bli nødt til å våkne av oljedrømmen og innse at vi er på vei til å bli et mer vanlig europeisk land med mange av de samme problemene som resten.

En annen trend fra 2014 er at de internasjonale klimaforhandlingene ikke en gang klarer å opprettholde skinnet av at de løser noe som helst. Prisfallet på olje gjør karbonbasert energi mer lønnsom å bruke og de mer kostnadskrevende alternative energikildene vil komme enda dårligere ut av konkurransen. Naturforskerne forteller oss at vi er inne i det største tapet i artsrikdom siden dinosaurene forsvant, og det holder ikke medieoppmerksomheten like lenge som en middels kjendisskillsmisse.

 

Les også:  Tordenskyer over 2015 (del2)

KampanjeStøtt oss

9 KOMMENTARER

  1. Befriende å få litt realitetsorientering etter at Vårt Land i går blåste opp Kathrine Aspaas over hele forsida, med hennes påstander om at 2015 kommer til å stå i det etiske lederskapets tegn. For meg blir dette enda mer søkt enn Marthas engler, men hvor 0,01%erne er englene. At de selvsagt ser seg selv som verdens reddende engler er en annen sak.

    Ellers kan det hende at også sunnienes forhold til shiaene spiller en rolle bak Saudi-Arabias oljepolitikk:

    «There is, however, another theory: that it is no coincidence that a lower oil price would be beneficial to Saudi Arabia by destabilizing rival political regimes closer to home.

    «Saudi Arabia is a very low-cost producer and it is now claiming, from recent speeches from the oil ministry, that it’s driving out higher-cost producers, but the fallout of that is not just Russia,» Tom Elliott, international investment strategist at DeVere Group, told CNBC.

    «Russia has keenly felt the drop in prices but (so too have) the high-cost regimes, many of which are Shia—and it is not a coincidence that, perhaps, Saudi is driving down the cost of oil in order to disrupt Shia regimes in Syria, Iraq and Iran.»»

    http://www.cnbc.com/id/102300452#

  2. «Verden er nå i et terreng vi ikke har vært i før.» ja det vil jeg love. Vi må tenke helt nytt og få nye hirakier i samfunnet som ikke styres av kapitalen kanskje. Men bra blogg og håpes at Steigan.no forsetter…

    Kunnskap til de få er makt – kunnskap til de mange er frihet!:)

  3. «storkrig» og mye propaganda og markedsføring kanskje:) Se BBC’s Adam Curtis On The «Contradictory Vaudeville» Of Post-Modern Politics. Interessant og er i tiden absolutt!

    «What this film is going to suggest is that that defeatist response has become a central part of a new system of political control. And to understand how this is happening, you have to look to Russia, to a man called Vladislav Surkov, who is a hero of our time.»

    «But it gets even more confusing, because the Bank of England has admitted that those billions of Pounds are not going where they are supposed to. A vast majority of that money has actually found its way into the hands of the wealthiest five percent in Britain. It has been described as the biggest transfer of wealth to the rich in recent documented history. »

    http://www.realclearpolitics.com/video/2014/12/31/bbcs_adam_curtis_on_the_contradictory_vaudeville_of_post-modern_politics.html#ooid=dpZThrcjq2B4kL27z8o6IEQwWvfOzXdN

    • Adam Curtis er en av de få med integritet og som våger å gå i dybden. Alltid verdt å låne et øre. Takk for lenken!

      Han har etter mitt syn laget verdens beste dokumentar: «The Century of the Self».

  4. » arbeidsløsheten er over 25%, annenhver ungdom er arbeidsløs og samlet gjeld er på 393 milliarder euro,»

    Så henger vi allikevel ikke bjella på katten!

    Og gir fortsatt makt til et økonomisk system som lar land ha store deler av arbeidsstyrken være «arbeidsløse», men samfunnet ønsker mer materiell velstand, trygghet og stolthet.

    Det er ikke ondskap, systemet er slik, sa Faan og slo seg på lårene og lo.

  5. «EU er låst i en permanent stagnasjon og ingen magiske penger fra Mario Draghi i Den europeiske sentralbanken har gjort noe som helst med dette.»

    Hverken penger eller spiker er magiske. Det handler om fantasi eller virkelighet.
    Et dødt system vs. det levende samfunnet.

    Penger er byttemidler uten egenverdi. Et verktøy, slik at spesialister kan verdisette aktivitet og bytte mot andre spesialister (oss alle).
    Det er denne spesialiseringen og effektiviseringen av hoder og henders innsats som gir et samfunn velstand.
    (Parti) politikk og konstruerte motsetninger, gjør at vi ikke ser hva som er hovedfienden.
    Vi sitter i huleåpningen og ser skyggene av liv danse på huleveggen. I stedet for å snu oss å se solen og det virkelige livet.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.