Om Arbeiderpartiet som kapitalens parti

23
Terje Skog
Terje Skog

(Refusert i Klassekampen.)

Jonas Bals er fortsatt bekymret (i et innlegg i Klassekampen den 5. nov. 2014) over at det i Debattbok 2013 blir hevdet at AP er et parti for kapitalen. For meg er det mer bekymringsfullt at det åpenbare ikke ses. Dette bekrefter det særegne ved AP, nemlig å framstå for arbeiderklassen som noe annet enn hva det i virkeligheten er.

Bals må uttale seg om han er av den formening at vi lever i et klassesamfunn hvor borgerskapets rikdom er hentet gjennom utbytting av arbeiderklassen. I neste omgang må han bedømme AP ut fra et slikt grunnlag. Man kan ikke gjøre som Bals, forfekte betingelseløs enhet i fagbevegelsen. Man må stille seg spørsmålet om enhetens grunnlag. Hva om dagens tafatte ledelse i fagbevegelsen er et resultat av å være underkastet en borgerlig ideologi? Det som splitter er tåkelegging av våre felles klasseinteresser.

I ethvert kapitalistisk samfunn vil det, som en del av samfunnets overbygning, gro fram borgerlige arbeiderpartier. Det er derfor verdt å merke seg at det som er vist av reell kampvilje og den relative gode takhøyden i dagens norske fagbevegelse i all hovedsak er et resultat av den kampen som ble ført på 70- og 80-tallet mot en ledelse i AP og fagbevegelsen som praktiserte overvåkning og krevde kadaverdisiplin.

Generelt er å si at AP, verken i opposisjon eller posisjon, har framført standpunkter som har svekket kapitalens makt til fordel for fagbevegelsen. Oppblomstringa av bemanningsbyråer, sosial dumping, ja innføring av et løsarbeidersystem, er et resultat av en villet politikk fra AP og andre borgerlige partier. AP er ikke bare for EØS, med sosial dumping som et nødvendig resultat, de er for full innlemmelse i EU med innføring av Euro og hele pakka. I virkelighetens verden inntar AP her et standpunkt som innebærer avvikling av parlamentarismen og innføring av et embetsmannsvelde. Er det dette Bals søker oppslutning om?

Vi lever i en tid hvor det er dype problemer i den kapitalistiske produksjonsformen. Kampen fra kapitalens side for å hindre nedgang i profittandelen føres brutalt ved å øke den absolutte utbyttinga og ved privatisering av offentlig virksomhet. Våre øyne ser at den sosialdemokratiske bevegelsen i Europa ikke betyr annet enn å være en del av dette systemet. Har AP forfektet en annen linje enn sine frender? Klassekampen skjerpes, ikke fordi vi har med onde kapitalister å gjøre, men fordi systemet skranter. Vi trenger en annen type fagbevegelse, en fagbevegelse som tør å sette fredsplikten til side og som fremmer diskusjonen om kapitalismens endelikt.

Bals forfekter at kampen mot sosial dumping har lite med EØS-medlemskapet å gjøre. Tvert imot er et av kjernepunktene i EØS-systemet målet om en svekket fagbevegelse. Ideen som ligger til grunn er økonomisk vekst som resultat av fri bevegelse av tjenester og arbeidskraft. I en slik sammenheng er fagbevegelsen en brysom klamp om foten. Den geniale måten å sette fagbevegelsen til side på består i at de enkelte nasjonale fagbevegelser verken har forhandlings- eller inngripenrett overfor kapital som opererer fra ”sine” hjemland. Polsk (eller annen utenlandsk) kapital kan fritt by sine tjenester i Norge med sine nasjonale ansatte og etter sine nasjonale vilkår. Fagbevegelsen i Norge har ingen forhandlingsrett overfor disse. Det er rett og slett opprettet et marked hvor fagbevegelsen er ekskludert. Dette er tilbake til start for fagbevegelsen, og er grunnlaget for et kontinuerlig press med trussel om at andre er villig til å gjøre jobben billigere. Dermed er fagbevegelsens grunnleggende oppgave, nemlig å organisere for å skape monopol på varen arbeidskraft, satt til side. Fagbevegelsen er med dette satt i en klemme som er vanskeligere enn hva den noen gang tidligere er blitt utsatt for. I fagbevegelsens barndom ble det kjempet fram rettigheten til nasjonale tariffavtaler. Tilsvarende oppgave, med internasjonale tariffavtaler, er et langt mer komplisert lerret å bleke. Den strategiske oppgaven er internasjonal organisering og samarbeid.

Det blir derfor ganske freidig av Bals når han hevder at det ikke er framkommet krav som kunne være gjeldende for å hindre sosial dumping uten medlemskap i EØS. Et Norge utenfor EØS kunne innført, hvis det var nødvendig, en rekke regler angående landoverskridende tjenester, som i EØS-systemet forbys. For eksempel kunne det vært innført bestemmelser om å følge norske tariffvilkår. Et annet tiltak kunne være å utvide fagbevegelsens aksjonsrettigheter. Til og med innafor EØS-systemet fins det tiltak, som ikke er tilstrekkelig for å hindre sosial dumping, men allikevel et tiltak som vil gjøre situasjonen gunstigere for fagbevegelsen, men som AP overhodet ikke vil gå med på, nemlig en rettighet for fagbevegelsen til å innføre allmenngjøring av tariffavtaler. Saken er den at EU, med APs viten og vilje, har en erklært målsetning om et todelt arbeidsmarked med en kjerne av faste ansatte kombinert med et løsarbeidersystem. Dette er bakgrunnen for at AP har kjempet igjennom opphevelsen av sysselsettingsloven som forbød bemanningsbyråer og har innført Vikarbyrådirektivet som legaliserer og setter i system bemanningsbyråene. Vi blir ikke kvitt sosial dumping ved opphør av EØS-medlemskapet, men det er en betingelse for å kunne gjennomføre de nødvendige tiltakene.

Terje Skog

Heismontør

Les også: Soria Moria slott – eller sosialdemokratiet og krisa

KampanjeStøtt oss

23 KOMMENTARER

  1. Kommunisme har ikkje tent arbeiderklassa nokon stad der den er prøva. Dersom Steigan meiner kommunisme har fungera bra nokon stad, må han og kunne sei kvar det er. Eller han bør kunne forklara korleis han meiner at kommunismen skal kunne fungera bra. Utan at folk treng lesa boka hans. Kommunisme har mange stader fungera nærast som slaveri.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Kolkhoz

    • Det du viser til er sosialisme. Kommunisme er bare forsøkt i liten målestokk. Kommunistiske tanker har eksistert i hvert fall i et par tusen år. Vi finner dem blant de første kristne, omtalt i Apostlenes gjerninger i Bibelen. Vi finner dem i klostervesenet, i kommunistiske kollektiver i Sør-Amerika og USA, i opplysningstida i Frankrike og England. Vi finner dem i Pariskommunen og vi finner dem i dag i økologiske kollektiver rundt om i verden. Men de statssosialistiske landa, som du tenker på innførte aldri noen kommunisme, sjøl om millioner av deres innbyggere drømte om det og ønsket seg et samfunn uten klasser. Den kommunistiske tanken finnes i bevegelsen for åpen kildekode. Den finnes i de skandinaviske folkevegelsene.
      Men folk bør absolutt lese boka mi.

      • Steigan: Kommunisme, som i betydningen sentralistisk stats-styre har bevist mer eller mindre at det ikke funker i mine øyne, rent historisk. De gangene ting har fungert har det vært med en utpreget syndikalistisk modell, der man lar for eksempel fagforeninger og andre grupper få insentiver til å forbedre hverdagn og skape arbeidsplasser, samtidig som man lar individer utfolde seg. Den klassiske kommunismen har alltid ført til et lokk av pamper, det ligger desverre i menneskets natur.

        • Kommunisme betyr ikke «sentralistisk statsstyre». Kommunisme betyr at produsentene tar kontroll over produksjonsmidlene og driver økonomien i fellesskap.

          • Det blir herlig! Å eie produksjonsmidlene er et forferdelig stress jeg ikke unner noen. Økonomien må også relokaliseres maksimalt. Bill Mollison sier det slik:

            «When the needs of a system cannot be met from within itself, we pay the price in energy and pollution.»

    • Du har helt rett i at kommunismen ikke har fungert. Det har derimot føydalismen, og hva Steigan og Bongard foreskriver er egentlig en form for føydalisme, hvor man føyer seg for inngruppa istedenfor føydalherren.

      Les forøvrig Greers essay; Dark Age America: The End of the Market Economy: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2014/11/dark-age-america-end-of-market-economy.html

      Nå som markedsøkonomien er i ferd med å ta kvelertak på seg selv, vil vi etter en overgangsperiode med diverse krigsherrer og fascisme falle tilbake i føydalsamfunnet. Hva Steigan og Bongard tilbyr oss er å hoppe bukk over krigsherre-epoken og rett inn i et føydalsamfunn, men uten føydalherren og føydalsamfunnets tradisjonelle forbannelser.

      Ved å føye oss for inngruppa og inngruppekreftene kan vi forhåpentligvis få det forholdsvis bra i en ressursknapp verden, kanskje til og med unngå en ny mørketid, i alle fall i vårt hjørne av verden.

      Kanskje kan inngruppe-demokratiet og -samfunnet til og med manifistere seg som en slags tradisjon, og fungere så bra at det langsomt sprer seg utover verden med Norge som utgangspunkt, gjennom den kommende middelalderen. Om lag slik kristendommen gjorde det under den forrige.

      • Føydalisme er ikke noe godt begrep, siden det var uløselig knyttet til nettopp adelskapet. Jeg bruker metaforer fra biologiske systemer når jeg prøver å beskrive den modellen Bongard og jeg snakker om, slik nodene i hjernen er knyttet sammen av synapser kan kollektivene, inngruppene stå i forhold til hverandre og bygge relasjoner som styrker dem gjensidig og som går på kryss og tvers. Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.

        • Det har du nok rett i, å føye seg har en negativ klang. Ordet kommunisme er også knyttet opp mot diverse sosialistiske skrekkvelder, men dessverre har vi ikke det gode engelske ordet «commons» i norsk språk, ordet kommunisme klinger tross alt bedre enn «allmenningheten». Med det har isme-endingen som jeg heller ikke liker, så jeg håper det kan utvikle seg et helt nytt norsk begrep med tida.

          «Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.»

          Dette er det så utrolig viktig å få fram! Folk er flasket opp med tanken på at man kun kan få utløp for ambisjoner og at ambisjoner trives best, i en konkurransesituasjon. Det triste er at disse ambisjonene altfor ofte går utover fellesskapet. Noe vi ikke minst ser i arkitekturen, der de mange moderne bygningene skriker ut arkitektens ambisjoner og ønske om å synes.

          Christopher Alexander mener at arkitekturen skal foregå som en form for adaptiv morfogenese, der man bygger et «pattern language» i bunn ut fra dybdeintervjuer og aktiv deltagelse fra beboere, brukere og berørte. Han er også klar på at straks profittmotivet kommer inn, går det hele galt.

          «This is, of course, a rampant nod to commercialism, which, if we did not live in such a commercial era, would be seen for what it is. The life of a community cannot be held hostage, by a person or corporation who seeks to make money and profit from the construction of its streets and buildings. The streets and buildings are part of the neighborhood’s life blood, the city’s life blood, and they must be interwoven with the activities and life of the people themselves. Anything less leads inevitably to drug abuse, crime, teenage violence, anomie, and despair – the very earmarks of modern urbanism.» – Christopher Alexander

          Så de ambisjonene som finner sitt uttrykk gjennom utgruppe-konkurranse er som regel tvers igjennom motbydelige og direkte skadelige for fellesskapet.

          De ambisjonene som kommer til uttrykk gjennom et inngruppe-nettverk er derimot styrkende for fellesskapet, da det ikke tillates at disse går på tvers av nettverkets felles interesser. Så istedenfor å synes ved å gjøre seg selv til en form for reklameplakat, aller best tydeliggjort gjennom dagens stjernearkitektur, søker man status og respekt gjennom å bidra til fellesskapet og inngruppa.

          Slik man ser det hos araberskriketrosten i Negevørkenen.

        • Ps! Det er utrolig inspirerende at du holder koken. Bongard virker litt satt ut for tida, men håper og tror han kommer styrket tilbake. Selv føler jeg på en aggresjon for mitt engasjement for IGD og tradisjonell arkitektur og permakultur, også fra vennekrets og familie. De er så forbannet innsauset i pengefølelsen og utgruppekonkurransen alle sammen, det er vel derfor de ser meg som en trussel?

          Men når jeg ser på mine herlige døtre, den ene 4 år, den andre 2 mndr., nekter jeg å gi opp. Jeg ser jo hvor det bærer, og får vi ikke på plass et skikkelig alternativ snart blir det alles kamp mot alle om smulene etter 100 år med vilt forbruk.

          Heldigvis har jeg fått innpass hos Kulturverk, min egen blogg er altfor liten. Men vi trenger mange flere med oss!

          • Takk. Jeg har barnebarn. Det er min aller sterkeste drivkraft for å holde koken. Jeg ser hva alle solemerker peker mot for deres generasjon. Derfor kan jeg ikke gi meg. Jeg skylder dem å gjøre det jeg kan for å vekke folk til motstand mot dette.

  2. Her var det ganske morsomme kommentarer! Jeg spør meg selv: hvilke artikkel har kommentatorene lest? LO har i alle år fungert som et underbruk av AP. Det var AP som sammen med deler av det borgerlige fikk kuppet gjennom EØS. Dette er et nesten medlemskap som i praksis legger forholdene til rette for de internasjonale stor konsernene. Hva dette har ført til vet da alle som som ikke er døve og blinde. Hovedsaken for nei sida var selvstyre. Hovedsaka for tilhengerne var: Vi må være med fordi utenforskap vil undergrave norsk økonomi. I praksis ble det norske selvstyre som ble undergravet.
    «Vi blir ikke kvitt sosial dumping ved opphør av EØS-medlemskapet, men det er en betingelse for å kunne gjennomføre de nødvendige tiltakene.»
    Den ovenstående setningen sier egentlig alt.
    Argumentasjonen fra AP gikk på: at i dagens situasjon er selvstyre «En illusjon» . Eidsvolds verket var altså en illusjon!
    Det er selvsagt riktig at vi ikke lever i en verden hvor vi er uavhengig av resten av den samme verden. Vi er i høy grad avhengig av samspill med andre nasjoner. Men dette betyr ikke at selvstyre ikke har mening. Om vi foretar et lite tankesprang og går helt ned på person nivå og spør: Kan et menneske være selvstendig? Jeg tror ingen vil være uenig i at det kan det. Men mennesket kan ikke leve løsrevet fra andre mennesker. Det kan bygge sin selvstendighet innen for rammen av samspillet med andre.
    «Det er rett og slett opprettet et marked hvor fagbevegelsen er ekskludert.»
    Vi kunne utvide setningen ovenfor med at folket er ekskludert. Direktivene kommer i store strømmer og blir nærmest automatisk en del av vår lovgivning. Uten at folket har muligheten hverken til å diskutere hva de innebærer eller flytte på et komma.
    Til slutt: EU er en kunstig konstruksjon som er dømt til å gå i oppløsning. Prosessen er allerede i gang. Det samme kan vi si om kapitalismen. Alternativet må i første omgang være gjenreisning av det nasjonale selvstyre. På sikt må det være et folkestyre hvor overlevelse er det primære. Vi må finne mulighetene for former av folkestyre som kan gi menneskeheten en framtid. Min honør til Pål fordi han stadig vekk forsyner oss med viktig kunnskap. Brikker som kan gi mennesker over hele kloden retning på sine bestrebelser mot en bedre verden.

  3. Dei urkristne og dei i klostera var truleg grupper på nokså få personar. Dersom ei mengde grupper i eit samfunn skal handle med eiananan, då vil ein i praksis få ein marknadsøkonomi mellom desse. Eller ein kan laga prisane prisane saman på ein anan måte. Truleg ville det bli ei veldig vanskleg oppgåve. Kva er rett pris på mat i tilhøve til pris på industrivarer? Kva er rett timeløn for ein arbeidar? Det ville sannsynlegvis bli ein masse krangel av eit kommunistisk safmunn med masse grupper. Det er og tvilsamt om det i det heile er mogleg. Dei urkristne og kolstera dreiv heller ikkje med moderne industri. Og det var og folk som ynskte å dele med andre, dei vart ikkje pressa saman i eit fellesskap. Og vil folk leva og arbeida i kollektiv, så er det ingen som stoggar dei frå det i Noreg. Kvifor er det så få kommunistar som lever som dei lærer? Kvifor kan ikkje folk i Rødt gjera som som dei urkristne då? Kven stogggar dei?

    • Prisene og markedet er i dag så manipulerte at det du sier ikke kan være noe argument for kapitalismen. Det er faktisk lettere å gi signaler om behov og forbruk utenom prismekanismen enn gjennom den.

    • Tull og tøys! Hele poenget med pengeøkonomien er at det gjør parasittiske mellomledd enkelt, slik som kemneren, REMA 1000, revisorer, etc. Greer redegjør for dette i essayet «Dark Age America: The Hoard of the Nibelungs»: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2014/11/dark-age-america-hoard-of-nibelungs.html

      Så pengeøkonomien styrker ikke samhandling mellom mennesker, den svekker den. Sammen med den suburbane eneboligen har pengeøkonomien ført til at snart den siste rest av genuint fellesskap og samhandling mellom mennesker har gått til grunne!

      «Thus the logic behind money pretty clearly isn’t what the textbook story claims it is. That doesn’t mean that there’s no logic to it at all; what it means is that nobody wants to talk about what it is that money is actually meant to do. Fortunately, we’ve discussed the relevant issues in last week’s post, so I can sum up the matter here in a single sentence: the point of money is that it makes intermediation easy.

      Intermediation, for those of my readers who weren’t paying attention last week, is the process by which other people insert themselves between the producer and the consumer of any good or service, and take a cut of the proceeds of the transaction. That’s very easy to do in a money economy, because—as we all know from personal experience—the intermediaries can simply charge fees for whatever service they claim to provide, and then cash in those fees for whatever goods and services they happen to want.

      Imagine, by way of contrast, the predicament of an intermediary who wanted to insert himself into, and take a cut out of, a money-free transaction between the pig farmer and the dentist. We’ll suppose that the arrangement the two of them have worked out is that the pig farmer raises enough lambs each year that all the Jewish families in town can have a proper Passover seder, the dentist takes care of the dental needs of the pig farmer and his family, and the other families in the Jewish community work things out with the dentist in exchange for their lambs—a type of arrangement, half barter and half gift economy, that’s tolerably common in close-knit communities.

      Intermediation works by taking a cut from each transaction. The cut may be described as a tax, a fee, an interest payment, a service charge, or what have you, but it amounts to the same thing: whenever money changes hands, part of it gets siphoned off for the benefit of the intermediaries involved in the transaction. The same thing can be done in some money-free transactions, but not all. Our intermediary might be able to demand a certain amount of meat from each Passover lamb, or require the pig farmer to raise one lamb for the intermediary per six lambs raised for the local Jewish families, though this assumes that he either likes lamb chops or can swap the lamb to someone else for something he wants.

      What on earth, though, is he going to do to take a cut from the dentist’s side of the transaction? There wouldn’t be much point in demanding one tooth out of every six the dentist extracts, for example, and requiring the dentist to fill one of the intermediary’s teeth for every twenty other teeth he fills would be awkward at best—what if the intermediary doesn’t happen to need any teeth filled this year? What’s more, once intermediation is reduced to such crassly physical terms, it’s hard to pretend that it’s anything but a parasitic relationship that benefits the intermediary at everyone else’s expense.

      What makes intermediation seem to make sense in a money economy is that money is the primary intermediation. Money is a system of arbitrary tokens used to facilitate exchange, but it’s also a good deal more than that. It’s the framework of laws, institutions, and power relationships that creates the tokens, defines their official value, and mandates that they be used for certain classes of economic exchange. Once the use of money is required for any purpose, the people who control the framework—whether those people are government officials, bankers, or what have you—get to decide the terms on which everyone else gets access to money, which amounts to effective control over everyone else. That is to say, they become the primary intermediaries, and every other intermediation depends on them and the money system they control.

      This is why, to cite only one example, British colonial administrators in Africa imposed a house tax on the native population, even though the cost of administering and collecting the tax was more than the revenue the tax brought in. By requiring the tax to be paid in money rather than in kind, the colonial government forced the natives to participate in the money economy, on terms that were of course set by the colonial administration and British business interests. The money economy is the basis on which nearly all other forms of intermediation rest, and forcing the native peoples to work for money instead of allowing them to meet their economic needs in some less easily exploited fashion was an essential part of the mechanism that pumped wealth out of the colonies for Britain’s benefit.

      Watch the way that the money economy has insinuated itself into every dimension of modern life in an industrial society and you’ve got a ringside seat from which to observe the metastasis of intermediation in recent decades. Where money goes, intermediation follows: that’s one of the unmentionable realities of political economy, the science that Adam Smith actually founded, but was gutted, stuffed, and mounted on the wall—turned, that is, into the contemporary pseudoscience of economics—once it became painfully clear just what kind of trouble got stirred up when people got to talking about the implications of the links between political power and economic wealth.»

    • Jeg ble nettopp klar over at hva du forfekter er byttehandelens myte, som sammen med myten om «allmenningenes tragedie» er en av de sentrale mytene proponentene for dagens kapitalisme elsker å opprettholde. Således gjør du deg til en nyttig idiot for dagens kapital-elite.

      Heldigvis har vi i dag mange intelligente mennesker som punkterer disse mytene som vår fremskrittsreligion hviler på. Har allerede nevnt Greer. En annen stor tenker er David Greeber. Her har Michel Bauwens laget en oppsummering:

      – Discussing the myth of barter: http://blog.p2pfoundation.net/discussing-the-myth-of-barter-2/2014/11/14

    • Her er en annen artikkel fra dagens p2p-foundation som omhandler gaveøkonomien, og som du også bør studere.

      – Reflection On Four Conceptions of The Gift – Mauss, Bataille, Hyde, and Derrida: http://blog.p2pfoundation.net/reflection-on-four-conceptions-of-the-gift-mauss-bataille-hyde-and-derrida/2014/11/15

      Dessverre er ikke styresmaktene og korporasjonene (markeds/stats-duopolet) særlig interessert i å framelske gaveøkonomien, da den ikke gir rom parasittiske mellomledd. Dette er synd, da denne vil måtte spille en sentral rolle når dagens pyramidespill-økonomi kollapser. Vil tro vi allerede ser en ny framvekst av gaveøkonomien i byer som Tolfa i Italia.

      Økonomene bør derfor i disse tider skifte fokus til gaveøkonomien og lignende konstellasjoner, da dagens kapitalistiske økonomi og vekstparadigmet ikke har noen framtid. Dessuten er dagens markedsøkonomi drit kjedelig, gaveøkonomi med mer er utrolig mye mer spennende. At folk gidder å studere konvensjonell økonomi fatter jeg ikke!

      De har mye om alternativ økonomi (økonomi betyr husholdning) på bloggen til p2p-foundation. Dette er spennende saker!

    • I de rødgrønnes tid hadde statsråder fast kommentarplass og nå kommer høyrepolitikere inn bare de kan legge noen setninger etter hverandre.

  4. Avisa «Klassekampen» og Arbeiderpartiet har iallfall én ting felles: Navna betyr ikke en dritt. Forresten; jeg glemte å nevne at begge også vil ha Tåke-Jonas som statsminister.

  5. Rødt vil vel også ha ei høg innvandring, og særleg frå U landa? Det kan vel og føre til sosial dumping? Personar i Rødt talar ofte om kor fint det er med innvandring. Eg trur difor ikkje Rødt har noko stort truverde hjå veljerane på område som gjeld innvandring.

    Innvandringspolitikk

    Rødt er tilhengere av en liberal innvandringspolitikk og ønsker blant annet å gi amnesti til et økt antall asylsøkere

    http://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8dt#Innvandringspolitikk

    http://e24.no/boers-og-finans/innvandring-presser-norske-loenninger-nedover/20254984

    • Hvis du har noe du vil diskutere med Rødt om, så får du ta det opp med dem. Jeg er medlem i Rødt, men representerer ikke partiet.

    • Når det gjelder arbeidsinnvandring og asylsøkere, så mener jeg at det ikke går an logisk sett, å si at det ikke er rasisme å nekte mørke asylsøkere å få jobbe samtidig som man tar inn hvite arbeidere i hopetall.

      Forøvrig, når jeg er inne på logisk definisjon av rasisme, det samme kan sies om KrF som mener vi føder for få barn i Norge, samtidig som vi er alt for mange mennesker i verden. Det eneste et slikt standpunkt kan bety er at vil ha flere av oss og færre av de andre. Det er jo nærmest definisjonen på rasisme.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.