oss 100 kroner!
Det er full krig i Libya. Flere islamistiske militser slåss om makta i landet. I slutten av juli 2014 hadde en av dem tatt den internasjonale flyplassen ved Tripoli og et stort oljelager sto i flammer. Regjeringa i landet, som knapt har makt over hovedstaden, snakker om en humanitær og økologisk katastrofe. 6000 mennesker flykter hver dag til nabolandet Tunisia og vestlige ambassadepersonell rømmer landet. Det er den foreløpige fasiten på den bombekrigen Norge og den rødgrønne regjeringa gikk i spissen for i 2011.
Bomber for kvinner og utdanning
Men likevel var det full oppslutning om den i Stortinget. Samtlige delegater fra samtlige partier sluttet opp om krigen.
De ramlet nesten over hverandre for å vise hvor mye de støttet krigsvedtaket, og de gjorde det alle sammen, Martin Kolberg (A), Karin S. Woldseth (FrP), Erna Solberg (H), Bård Vegar Solhjell (SV), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Dagrun Eriksen (KrF).
La meg dvele et øyeblikk ved Dagrun Eriksen (KrF), ikke fordi hun var verst, men på grunn av hennes arumenter:
Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.
Kristelig folkeparti gikk altså i krig for kvinnefrigjøring, likeverd og likestilling.
I ettertid har forsvarsminister Eriksen Søreide prestert å si at hun er stolt over den norske innsatsen i Libya.
Tidsskriftet Militære studier har vudert Norges rolle i Libya-krigen i 2011 og har kommet til at Norge var aktivt delaktig i å tøye FN-mandatet. Men stortingspolitikerne viste hverandre hvor gode og menneskevennlige de var ved å snakke varmt om menneskerettigheter, kvinner og utdanning. Hvis man ikke visste at det dreide seg om å bombe et land i stykker og drepe en masse mennesker, så skulle man tro at det dreide seg om et stort uhjelpsprosjekt.
Dette var naturligvis bare eventyrfortellinger beregnet på et uopplyst publikum og en hjerndød presse. Den virkelige årsaken til NATOs krig mot Gaddafi var å ta kontrollen over landets enorme olje- og gassforekomster, som er de største i Afrika og de femte største i verden – og som er svært nær det energifattige EU.
Resultatet er ødelagt og lemlestet land
Libya, som ganske riktig var et diktatur, var et av de mest velfungerende landa i Afrika, og i motsetning til i svært mange andre oljestater ble mye av oljeinntektene brukt til velferd, utdanning og økt levestandard for befolkninga. Landet hadde det høyeste utviklingsnivået i Afrika og den beste standarden på utdanning, boliger, infrastruktur og helse. Etter den såkalte Human development index lå Libya på 55. plass, skyhøyt over de fleste andre utviklingsland.
Etter bombekrigen er Libya et lemlestet og ødelagt land. Norges og NATOs flyvåpen støttet et infanteri som stort sett besto av islamistiske jihadister. Det er disse gansterbandene som nå fortsetter å rive Libya i filler.
Oljelageret som står i brann i Tripoli ble kontrollert av den fremste militsen i vest, fra byen Zintan. Denne militsen ledes av Uthman Mulayqithah’s al-Qaqaa og Isam al-Trabulsi’s al-Sawaiq,og de kjemper mot islamistisk milits fra Misrata. Den tidligere forsvarsministeren Osama al-Juwali skal være den som koordinerer Zintan-militsen, mens en tidligere parlamentariker, Salah Badi, leder Misrata-militsen. Denne paramilitære gruppa er formelt under kontroll av hærsjefen og slåss sammen med styrkene til innenriksministeren. Krigen mellom disse gruppene pågår over hele landet, også fra hus til hus i hovedstaden Tripoli.
Antallet drap har økt voldsomt i 2014, med minst 650 drepte, hvorav hele 348 i juli, i følge Libya Body Count. Kampene om Tripoli flyplass hadde inntil 21. juli krevd 47 menneskeliv, og hele 120 sårede.
Libya har nå to rivaliserende regjeringer, en i Tripoli i vest og en i Benghazi i øst. Regjeringa i Tripoli har hatt tre statsministre på fire måneder, og bare halve parlamentet stiller opp i møtene. Land etter land stenger sine ambassader. 26. juli 2014 stengte også USA sin ambassade og evakuerte personellet.
NATO og Norge har et direkte ansvar for at Libya nå er en «failed state», at landet rives i stykker og synker ned i barbari. Hadde den internasjonale krigsforbryterdomstolen vært noe tess, så skulle Stoltenberg, Halvorsen og Navarsete sittet i tiltaleboksen sammen med de andre vestlige lederne som presset fram denne krigen.
