Libyakrigen tre år – skal dere feire?

0
Havnebyen Sirte før og etter NATOs "frigjøring"

19. mars 2011 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg at Norge var klart for å sende kampfly til Libya. Norge erklærte dermed krig mot et av FNs medlemsland, uten at det fantes noen behandling i Stortinget. Ja, det fantes ikke en gang noe formelt regjeringsvedtak. De som støttet denne krigen sier at de er «stolte av den norske innsatsen» og at de «angrer ingenting». Så da skal de vel feire nå, da?

Stoltenbergs erklæring

Statsministerens kontor sendte 19.03.2011 ut en pressemelding der det heter:

– Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsrådsresolusjon 1973, sier statsminister Jens Stoltenberg.

Da han kom med denne erklæringa, hadde det ikke vært noen stortingsbehandling, og det finnes heller ikke noe vedtak fra regjeringa. I sine memoarer forklarer daværende SV-leder Kristin Halvorsen hvordan dette ble behandlet:

«Torsdag 17. mars 2011, sent på kvelden, vedtok FNs sikkerhetsråd overraskende en resolusjon som åpnet for militær intervensjon. Dagen før hadde utenriksminister Jonas Gahr Støre i Stortinget uttrykt så mye motstand mot en flyforbudssone at opposisjonen mente han var feig.

Resolusjonen snudde opp ned på alt. Fredag 18. mars ca. kl. 17 ringte Støre til Halvorsen, som hadde tatt helgefri på hytta. Det hastet å melde inn norske styrkebidrag, blant annet fordi statsministeren skulle på et toppmøte i Paris dagen etter. Jens Stoltenberg ville ha noe å legge på bordet. Fredag kveld gikk det mange telefoner mellom Støre, Stoltenberg, Halvorsen og Sp-leder Liv Signe Navarsete, som var på Sp-landsmøte i Nord-Trøndelag.

Tidlig lørdag morgen, før Stoltenberg gikk på flyet til Paris, ringte han på ny til Halvorsen og Navarsete. Han ville ha en avklaring. Han opplyste samtidig at Norge kunne stille med seks F16-fly.»

Norges krig mot Libya ble besluttet via mobiltelefon og sms.

Den 19. mars 2011 hadde ikke Stoltenberg noe stortingsvedtak i ryggen. Det fantes ikke noe grunnlovsmessig mandat for å gjøre det han, Halvorsen og Navarsete gjorde.

Jeg har tidligere skrevet at behandlinga er et alvorlig brudd på grunnloven, og at regjeringa burde ha vært stilt for riksrett.

Jusprofessor emeritus Edvard Vogt anmeldte utenriksminister Gahr Støre og forsvarssjef generalløytnant Helge Sunde for

krigsforbrytelser og andre brudd på FN-pakten og  andre krigsretts-relevante  traktater som forplikter Norge – samt mot de bestemmelser i norsk lov  som regulerer norsk krigsdeltakelse.

Stortingspartienes hyllest til krigen

Stortinget spilte ikke den rollen som det er tillagt etter grunnloven. Det kom bare sammen i ettertid for å hylle den krigserklæringa ledertroikaen i regjeringa allerede hadde avgitt overfor hele verden.

De ramlet nesten over hverandre for å vise hvor mye de støttet krigsvedtaket, og de gjorde det alle sammen, Martin Kolberg (A),  Karin S. Woldseth (FrP),  Erna Solberg (H),  Bård Vegar Solhjell (SV),  Trygve Slagsvold Vedum (Sp)  og Dagrun Eriksen (KrF).

La meg dvele et øyeblikk ved Dagrun Eriksen (KrF), ikke fordi hun var verst, men på grunn av hennes arumenter:

Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.

Kristelig folkeparti gikk altså i krig for kvinnefrigjøring, likeverd og likestilling. Da vil jeg i forbifarten nevne for Dagrun Eriksen hva som er den virkelige situasjonen i det landet hun gikk inn for å bombe:

Christian Post melder fra Libya at sju kristne ble funnet brutalt myrdet utenfor Benghazi i Libya 24.02.2014. Væpnede menn gikk fra hus til hus for å finne og drepe kristne.

I følge kristne kilder var livet ekstremt vanskelig under Muammar Gaddafi, men etter at han ble styrtet og drept av NATO med allierte, har det blitt mye verre. I følge den kristne organisasjonen Open Doors, har nå 75% av Libyas kristne rømt fra landet.

sirte foer og etter

(Den libyiske byen Sirte var en moderne by med ca. 80.000 innbyggere. Der ble Sirte-erklæringen om Afrikas enhet og uavhengighet undertegnet i 1999. Etter krigen var byen en ruinhaug.)

Historiens dom

På NATOs toppmøte i Paris 19. mars 2011 sa Jens Stoltenberg:

Dette er et sannhetens øyeblikk. Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene.

Kristin Halvorsen skriver i sine memoarer om Libya-krigen:

«– Men jeg angrer ikke på at vi deltok,» sier tidligere leder av det tidligere fredspartiet SV.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt foredrag på Luftmaktseminaret 6. februar 2014 under tittelen «Norsk luftmakt som en relevant og effektiv bidragsyter til Nato».

I foredraget erklærte Eriksen Søreide at hun er stolt over Norges bombekrig i Libya:

Operasjonen i Libya var på mange måter svært godt gjennomført. I Norge er vi med god grunn stolte av vår innsats. Luftforsvaret demonstrerte høy grad av profesjonalitet og reaksjonsevne.

Det har gått tre år, og det er på tide å ta Stoltenberg på hans ord. Hva er historiens dom over krigsaktivistene i regjering og storting tre år etterpå?

Bård Vegar Solhjell lovte Stortinget «en kontinuerlig vurdering» av de resultatene som ble oppnådd. Jeg har ikke sett noen evaluering i det hele tatt, men nå på treårsdagen er det kanskje på tide å stoppe opp og gjennomføre den evalueringa som aldri kom.

Vi vet nå mye om den skitne krigen:

Det er ingen grunn til å forvente at politikerne vil bidra til en ærlig evaluering av krigen mot Libya, men finnes det i Norge aviser eller andre medier som er uavhengige nok og ærlige nok til å gjøre en grundig evaluering av Libya-krigen tre år etter?

Forrige artikkelSkinnfellen som brølte – sanksjoner for å redde ansikt
Neste artikkelNATOs ekspansjon østover
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).