oss 100 kroner!
Omdisponering av matjord i Norge overstiger jordvernmålene, dette gjøres på tross av politiske mål om å øke sjølforsyninga. Det er kanskje på tide å slutte å tro på fagre ord som blir framsatt av politikere i regjeringsplattformer og andre «skryteplaner» og heller se på praksis.
I Norge er det bare 3% av landarealet som er dyrkbart, det er det laveste i Europa med unntak av Island. Til gjengjeld regnes ca. 45% av landarealet som godt utmarksbeite. Av de tre prosent dyrkbare landarealene, er ca. 70% grovfôrarealer, mens en knapp tredjedel er egnet til å dyrke korn, og en mindre del av dette igjen til matkorn, poteter og grønnsaker.
Korrigert for importert fôrråvare, var sjølforsyningsgraden i Norge i 2020 på 37 % og i 2021 på 40 %. Den norske sjølforsyningsgraden har vært stabil på rundt 40 % de siste tiårene.
Sjølforsyning er tett knyttet til matsikkerhet. Matsikkerhet er viktig for å opprettholde politisk og sosioøkonomisk stabilitet i et samfunn.
Norge er ikke sjølforsynt med mat, tvert imot. På verdensbasis ligger Norge på bunn når det kommer til å produsere mat til egen befolkning, og vi importerer om lag 60 % av den maten vi spiser fra andre land. Mye av denne maten kommer fra land i det globale Sør hvor sult og fattigdom er utfordringer. Det er usolidarisk at Norge beslaglegger store landarealer i andre land for å produsere mat til egen befolkning.
På verdensbasis er Norge er på bunn når det kommer til å produsere mat til egen befolkning. Det er en trussel for vår matsikkerhet.
Vi har tidligere skrevet en del artikler om kampen og om utmarka og hva det har å si for beiting og seterdrift, noe som bønder er avhengig av for drift i mange områder, i tillegg til at dette er svært viktig for naturmangfold og skjøtsel.
Vi trenger flere bønder ikke færre. Vi har tidligere skrevet om at det i årets Jordbruksoppgjør legges opp til en reduksjon av antall bruk på 400, for å oppnå de inntektsmulighetene som ligger i det framforhandla resultatet.
Vi skreiv den 12. juli i artikkelen: Mer enn 400 bønder må legge ned.
Budsjettnemnda for jordbruket legger inn et effektiviseringskrav som forutsetning i grunnlagstallene for jordbruksforhandlingene. Kravet er ei framskriving av arbeidstidsforbruket og betyr at bøndene hvert år må redusere arbeidsforbruket for å oppnå beregna inntekt. For 2022 var effektivitetskravet 2,9%.
Sjøl om brukene blir større og jorda drives videre, er det slik at flere bønder også fører med seg bosetting og sysselsetting, ofte i distriktsområder. Levende bygder med flere mindre bruk gir også grunnlag for videre utvikling av bygdene, og flere bønder gir bedre beredskap, gjennom tilgjengelige ressurser og kompetanse.
På tross av et tydelig uttalt mål om å ta vare på dyrka jord, og ikke omregulere LNF områder skjer dette stadig.
Tall fra 2022 viser at det gjøres vedtak om omdisponeringer av både dyrka jord og dyrkbar jord. I 2022 ble det gitt tillatelse til å bygge ned 3509 dekar dyrka jord, dette er over jordvernmålet på maksimalt 3000 dekar.
Det ble også tillatt omdisponert 4254 dekar dyrkbar jord i 2022. Dette er jord som kan dyrkes opp til å bli matjord.
Øverst på lista over de som har omdisponert dyrka jord står disse kommunene , og de fem på toppen utgjorde tilsammen 1/3 av totalen. Disse fem er:
Gjesdal 422,8 dekar
Drammen 216,4 dekar
Lillehammer 204,1 dekar
Lindesnes 156,2 dekar
Trondheim 136,6 dekar
Utbygging av store samferdselsanlegg som vei og jernbane er hovedårsaken.
https://www.nationen.no/i-disse-kommunene-var-det-mest-nedbygging-av-matjord-i-fjor/s/5-148-384613
https://www.landbruksdirektoratet.no/nb/nyhetsrom/nyhetsarkiv/samferdsel-utfordrer-jordvernet
Skal vi ha en mulighet til å øke sjølforsyninga i Norge er det helt klart at nedbygging av dyrka og dyrkbar jord må stoppe. Matproduksjon må prioriteres. Dette gjelder både jordbruksarealer og beitemuligheter i utmarka.
Vi har skrevet om dette på steigan.no
Uansett om det er veibygging, hyttebygging, vind-, solkraftverk, batterifabrikker eller annen utbygging er det tydelig at matproduksjon havner nederst på prioriteringslista. Sjøl i et land som Norge hvor sjølforsyninga er på bunnivå og det uttalte målet er å øke denne.
I tillegg blir vi fortalt at det er dårlig for planeten å produsere mat, kyrne for eksempel er klimaverstinger og må få fôr tilsatt metanhemmere dersom de skal leve. I Norge er målet at at innen 2030 skal landbruksnæringen redusere klimagassutslippene med 5 millioner tonn CO2, og MetanHUB er ett av prosjektene landbruket må lykkes med for å nå målet. Les mere om dette her:
I Irland betyr reduksjon av klimautslippene ei nedslakting av krøtterbestanden med 200.000, dette har vi skrevet om her:
EUs krav om reduksjon av utslipp betyr en total rasering av jordbrukssektoren og matproduksjonen i hele Europa, og dette er de ikke aleine om, for å «redde» planeten, insisterer globalister at gårder må legges ned over hele kloden.
Mike Adams skriver i en artikkel på steigan.no
Under dekke av å redusere «metanutslipp» har tretten nasjoner signert et løfte om å utvikle global hungersnød ved å redusere landbruksproduksjon og legge ned gårder. Dette er kunngjort tidligere i år av Global Methane Hub – en gruppe av krise-kreasjonister som skaper og utnytter offentlig panikk for å ødelegge verdens matforsyning – disse tretten nasjonene er:
Argentina, Australia, Brasil, Burkina Faso, Chile, Tsjekkia, Ecuador, Tyskland, Panama, Peru, Spania, USA og Uruguay.
Han skriver videre:
Det er viktig å være klar over at de globalistene det her er snakk om ikke bare er noen ekstreme frynsegrupper.
I Global Methane Initiative deltar:
Climate and Clean Air Coalition (CCAC)
United Nations Economic Commission for Europe (UNECE)
International Energy Agency
The United Nations Environment Programme (UNEP)
The World Bank’s Climate Change Group
Global Alliance for Climate-Smart Agriculture (GACSA)
Oil and Gas Climate Initiative (OGCI)
Dette er altså i stor grad sentrale internasjonale organisasjoner som er kontrollert av den globale overklassen.
Vi kunne lese i en artikkel The worlds war om farmers i Washington Times 7.juli:
I California, hjemmet til 124.000 bønder, blir folk betalt for ikke å dyrke avlinger. Et merkelig trekk, med tanke på at Golden State er ansvarlig for en fjerdedel av nasjonens avlinger (og to tredjedeler av nasjonens frukt og nøtter). Som Modern Farmer’s Shea Swanson bemerket, i år, på grunn av den nye ordningen, vil «35.000 hektar med rismarker i den nordlige Central Valley» forbli ubrukt.
På andre siden av dammen, i Storbritannia, er myndighetene fortsatt forpliktet til å hjelpe bønder å forlate industrien. I en ganske interessant uttalelse, utgitt tidligere i år, forsikret den britiske regjeringen alle bønder som ønsker å forlate industrien om at de vil bli belønnet med engangsbetaling. «Til gjengjeld for deres betaling,» leste uttalelsen, «vil bøndene gi fra seg rettighetene sine og forventes å enten leie ut eller selge landet sitt eller gi fra seg leieforholdet,» for å skape «reelle muligheter for nye bønder» … . Igjen, når man erkjenner det faktum at vi er midt i en matkrise, og at Storbritannia er en nøkkelaktør i den globale matsektoren, virker det nå som et veldig merkelig tidspunkt å innføre et slikt program. Storbritannia eksporterer tusenvis av tonn lam, storfekjøtt og kylling hvert år.
Dersom det er noen som fortsatt tenker at disse angrepene på bønder, jordbruket og matproduksjonen vi er vitne til over store deler av verden er tilfeldige, kan det være lurt å tenke om igjen.
