oss 100 kroner!
Det er bare 3% av Norges landareal som er dyrkbart, det er det laveste i Europa med unntak av Island. Til gjengjeld regnes ca. 45% av landarealet som godt utmarksbeite. Av de tre prosent dyrkbare landarealene, er ca. 70% grovfôrarealer, mens en knapp tredjedel er egnet til å dyrke korn, og en mindre del av dette igjen til matkorn, poteter og grønnsaker.
Den dyrkbare jorda er for verdifull til å «omdisponeres» til andre formål, men det gjøres stadig vekk. Alle vil ha en bit av den, og alt som kan puttes i sekken «grønn omstilling» prioriteres sjølsagt i disse tider.
Innstramminga i jordvernet må skje mye raskere enn regjeringa legger opp til, krever flere organisasjoner, de vil nå be Stortinget ta grep på flere punkter.
Regjeringspartia gikk ut i Hurdalsplattformen med et mål om ei omdisponering av max 2000 dekar årlig, men de sa ingenting om når dette målet skulle nås. Nå snakkes det derimot om at målet først skal nås i 2030.
Jordvern Norge, som er pådriver for redusert nedbygging av dyrka og dyrkbar jord, er ikke særlig imponert over framdrifta. Leder i Jordvern Norge, Olaf Gjedrem sier til Nationen:
Vi er glad for at regjeringa vil stramme inn til maks 2000 dekar i året, men det går altfor langsamt. At målet først skal vere nådd i år 2030 er for passivt og veldig trist.
https://eavis.nationen.no/titles/nationen/14174/publications/80/pages/24/articles/1835167/24/1
Presset på både jordbruksarealer og naturen ellers er stor.
Nationen skriver også i sin leder den 11.6:
Den største utfordringen for denne debatten her til lands, er at det ligger store penger i å bygge ut og eksportere fornybar kraft. Fornybar-lobbyen i Norge, som også Statkraft (vårt «eget» selskap) er en del av, er så mektig at den til tider framstår som en del av regjeringsmakta. Mens ingen blir rike av at «all natur forvaltes bærekraftig» – eller av å verne hav og natur.
https://www.nationen.no/arealkampenes-tid/o/5-148-372466
Som vi ser at denne figuren har vi jevnt og trutt bygget ned dyrka og dyrkbar jord helt sida 1949, og i dette bare fortsetter. Skal vi kunne øke sjølforsyninga i landet vårt må vi helt klart verne om jorda som det er mulig å dyrke mat på og prioritere jordvern.
Jordbruksarealer har måttet vike for vei-, bolig- og industriutbygging. Det er rimeligere å bygge på allerede opparbeida områder og matproduksjon har blitt nedprioritert.
Det har også vært kamper rundt energiutbygging som vindparker og solenergi, og nå ser vi at mineralforekomster også kan true matproduksjonen.
På Helleland i Eigersund kommune har selskapet Norge Mineraler funnet mineralforekomster i bakken, de har nå gjort testresultater som ifølge selskapet tyder på at en utvinning vil være drivverdig.
Dersom Norge Mineraler igangsetter utvinning av mineraler i blant annet Helleland, vil det medføre at et uvisst antall gårdsbruk må legge ned. Nationen skriver om dette den 10.6.
https://www.nationen.no/mineralforekomster-truer-omfattende-landbruksomrader/s/5-148-371655
Det er ikke bare her til lands at matjorda er under sterkt press, Norske Solgrid, eid av Viken fylkeskommune, er nå i gang med å bygge solceller på svensk matjord
Carl Kuylenstierna, som er godseier på Sperlingholm slott med 4500 hektar i Sør-Sverige, kjøpte nylig 100 ekstra hektar åker. Jorda skal leies ut til det norske selskapet Solgrid som bytter ut mais med solceller.
Til Nationen sier godseieren:
Jordbruksareal gir en avkastning på rundt 5000 kroner per hektar om året, mens jeg som jordeier nå kan leie ut til en solpark for tre-fire ganger mer, sier Kuylenstierna fornøyd.
Nationen skriver videre,
To timer sør for Gøteborg ligger en klynge med titalls hus i et veikryss i Laholm kommune. På små koller rundt vårpløyde åkre og små vann, kneiser en rekke med vindmøller rundt tettstedet Skogaby.
Her på den svenske landsbygda eier den norske stat, via Statkraft, allerede vannkrafta, fra et anlegg som med beskjedne åtte meters fall produserer 36 GWh i året. Og bare noen hundre meter unna har Solgrid nettopp fått tillatelse til å slå ned stålpæler for å sette opp solpaneler på Kuylenstiernas åkre.
E6 sørover fra Göteborg er en påminnelse om moderne energiproduksjon. Vindmøller dukker jevnlig opp som julestjerner over grønn skog, og man passerer atomkraftverket Ringhals som ligger bare seks mil unna Sveriges nest største by.
Nye solcelleparker dukker også opp og dekker atskillige hektar åker og eng. Den første du ser ved motorveien, ved byen Varberg, eies av norske Solgrid. I 2021 ble den selskapets første installasjon. Nå produserer panelene rundt 5,3 GWh i året på 8,2 hektar leid jord.
https://www.nationen.no/norsk-selskap-dyrker-strom-pa-svensk-matjord/s/5-148-366293
For 25 -30 år sida før Svenskene gikk inn i EU hadde de en sjølforsyningsgrad på mellom 75 -90 prosent. Nå er den nede i 50 prosent.
https://www.lrf.se/fordjupning/forsorjningsgrad/
Skal vi ha en mulighet til å øke sjølforsyninga i Norge er det helt klart at nedbygging av dyrka og dyrkbar jord må stoppe. Matproduksjon må prioriteres. Dette gjelder både jordbruksarealer og beitemuligheter i utmarka.
Vi har tidligere skrevet om kampen om utmarka her på Steigan.no og da skreiv vi blant annet:
Vi må forlange at de som har fått mandat til å forvalte, høste og kultivere naturen må utføre det på naturens bærekraftige premisser. Nå har det utviklet seg til et økonomisk industrieventyr, hvor kommersielle interesser kommer først.
