CO2-støvsuging: Den dyreste formen for «grønn» magi

Mens Norge skriker etter kraft og industridørene lukkes i nord, har politikerne funnet en ny måte å kaste bort arvesølvet vårt på: Vi skal bli verdensmestere i å fjerne molekyler fra lufta.

Det kalles karbonfangst og «negative utslipp», men for det norske folk er det i realiteten en gigantisk overføring av kraft og penger fra din hverdag til et teknologisk utstillingsvindu.

Matematikkens brutale dom:

Det finnes over 3.300 milliarder tonn CO2 i atmosfæren. Konsentrasjonen er så lav – rundt 420 molekyler per million – at det å lete dem opp og fange dem krever absurde mengder energi.

Prosjekter som blir hyllet som «spennende» i media, fanger bare noen få tusen tonn i året.

Det er som å prøve å tømme havet med en teskje, mens vi samtidig brenner opp den billige kraften vår for å holde teskjeen i gang.

Hvorfor gjør vi dette?

Fordi jussen i EUs klimapolitikk og kvotesystem har skapt et kunstig marked.

Det handler ikke lenger om hva som faktisk redder klimaet, men om hvem som har de riktigste papirene å vise frem i Brussel.

Ved å bygge karbonfangstanlegg på norsk jord, bruker vi norsk vannkraft – vår viktigste konkurransefordel – til å drive «støvsugere» som gjør at store forurensere på kontinentet kan fortsette som før.

Vi blir Europas «grønne» alibi, mens norske strømkunder sitter igjen med regningen for kraftmangelen det medfører.

Dette er symbolpolitikk i sin reneste form.

Det er en «månelanding» uten passasjerer, hvor målet ikke er å nå månen, men å se bra ut på utskytningsrampen.

Når vi bruker milliarder av skattekroner og terawattimer med strøm på prosjekter som Hoop CO2, velger vi bort arbeidsplasser, lokal utvikling og forutsigbare strømpriser.

En varslet energi-katastrofe:

Hver kilowattime som brukes til å fange CO2, er en kilowattime som er tatt ut av det norske markedet.

Det betyr høyere priser for deg og mindre kraft til industrien som faktisk produserer noe.

Vi er i ferd med å bygge et system som støvsuger atmosfæren for gass, men som samtidig støvsuger norske hjem for økonomisk handlingsrom.

Vi er i ferd med å bli et «grønt» vaskefirma for et Europa som ikke lenger trenger å konkurrere med billig norsk industri, fordi vi frivillig har gitt fra oss kontrollen over våre egne ressurser.

Det er på tide å spørre:

Hvor mye av vår felles velferd skal ofres på alteret for teknologiske luftslott som kun tjener EUs skjemavelde og kraftselskapenes «grønne» omdømme?

Siri Hermo